Uke 15: Påskeferie, og tanker om oppvekst

Seint ute med å skrive om uka som har gått, igjen, men la gå. Heisann, folkens. I påskeferien var jeg altså hjemme i Kabelvåg, og kjente litt på følelsen av å mistrives på en liten plass, igjen. Ganskje kjent følelse, for å være ærlig. Jeg har i noen år nå hatt det helt greit med å reise hjem og møte venner og slikt, og har egentlig ikke følt noe spesielt rundt det, men nå kjente jeg at de negative følelsene fra oppveksten min kom tilbake. Jeg trivdes ikke under oppveksten min i Kabelvåg/Svolvær, og det skylder jeg på smålige jevnaldrende og andre bygdedyr. Og sånn er det kanskje å vokse opp på et lite sted uansett hvor man bor i verden, men noen mennesker har anlegg for å bli mer berørt av det enn andre – som meg.

Utsikt fra stuevinduet i Kabelvåg

Grunnen til at jeg plutselig har begynt å tenke på dette igjen, skyldes jo selvsagt medisinbyttet. Mens jeg gikk på Cipralex var jeg i stor grad følelsesmessig helt flat, og når jeg var hjemme på ferie var jeg ikke følelsesmessig tilgjengelig for å huske eller tenke på noen ting. Men nå, når jeg går på en annen type medisin, og har fått følelseslivet mitt tilbake, legger jeg merke til alt slikt igjen. Så selv om jeg de siste årene har vært åpen for å flytte «hjem» til Lofoten igjen, har jeg kommet på bedre tanker nå. Beklager, mamma.

Men for all del – jeg kommer jo til å fortsette å reise hjem på ferie, for jeg har jo familie der som jeg er glad i, og både mamma, pappa og mor har vært der for meg gjennom hele oppveksten og all dritten, og jeg har jo lyst å være der sammen med dem, selv om jeg nå husker alt det negative igjen.

Jeg passet aldri inn i hverken Kabelvåg eller Svolvær. Jeg ble mobbet og utestengt, det ble spredt rykter om meg, og jeg så gang på gang hvor fæle folk rundt meg var mot hverandre og mot de jeg var glad i. Og så var det egentlig ingen som la merke til at alt sammen ble for mye for meg. Kanskje er det sånn det er å være barn og tenåring. Kanskje er det slikt man skal gå igjennom, under oppveksten. Men hvis man har anlegg for det, hvis man ikke passer inn, ikke får lov å passe inn, så er det slike ting som gjør at folk tar livet av seg. Tenk litt over det, hvis du fortsatt bor på en liten plass, eller tenker at barna dine skal vokse opp på en liten plass. Kanskje det funker bra for noen, ikke vet jeg. Men aldri i livet om mine barn skal vokse opp med så få muligheter som det jeg hadde.

Sol i øyan

For øvrig var selve påskeferien fin altså. Det var sinnsykt fint vær, katta var søt, og jeg hadde det svært hyggelig sammen med familien.

PS: Jeg liker fortsatt ikke å fly.

«Hjemme»

Det er med ganske så blandede følelser at jeg nå befinner meg hjemme i Kabelvåg. Det er litt rart, når liksom «alle andre» med glede reiser hjem for hele sommerferien, mens jeg såvidt får til å være her i noen dager, føles det som. Men slik har det vært helt siden jeg flyttet hjemmefra – jeg har ikke følt hverken behov eller lyst til å reise tilbake ofte eller lenge i gangen. Men jeg har jo både familie og noen venninner her, så en gang i blant vil jeg jo likevel hit for å møte dem.

Jeg føler meg litt dradd mellom lysten til å møte familien og venninnene mine og angsten for å møte andre folk. Liksom, i går var jeg med noen venninner ut på byen i Svolvær, og som jeg sa til ei av de mens vi var ute: «jeg føler meg ikke mentalt klar for dette her». Det er helt rart altså. Jeg har lyst til å være sammen med venninnene mine, som jo er kjempemorsomt, men det å skulle dra et sted der det er så mange andre, som jeg ikke har lyst til å møte er bare skikkelig ekkelt.

Når man kommer fra en sånn liten plass som dette her, så er det i de aller fleste tilfellene tidlig bestemt hva folk syns om hverandre – ut fra hvilken klasse en gikk i, eller hvilke venner man hadde før. Jeg har aldri hatt særlig mange venner her, og det er mange jeg aldri har giddet å prøve å bli kjent med heller – men herregud så rart å gå inn på et utested hvor man vet av halvparten av de som er i lokalet, men nesten ingen gidder å hilse på en.

Sånn, det var ei jente i går, som jeg faktisk kjente ganske godt for noen år siden, men vi forble liksom ikke venninner. Da jeg hadde et par kule venner noen år senere, var jeg god nok for henne, og hun kunne slå av en prat og være hyggelig når vi møttes. Men ikke nå lenger, åpenbart. Jeg så henne flere ganger i løpet av kvelden i går – og jeg vet at hun så meg også – men ikke før vi stod ansikt til ansikt bevilget hun meg et blikk og et «hei», for hun seriøst himlet med øynene og gikk sin vei. Ikke det at jeg forventet en klem og en dyp samtale – herregud nei takk – men det går an å være litt høflig. Og det gjelder jo egentlig også alle de andre som var på det utestedet, som jeg har gått på skole med og alle vet hvem alle er, og jeg kan altså ikke huske å ha vært uhyggelig selv mot noen av disse fordi jeg ikke har kjent dem – men nesten ingen så mye som hilser på meg, fordi .. jeg var ikke kul nok da vi vokste opp?

Med mindre man har gått gjennom et vennskapsbrudd med en person, og det bruddet splittet hele vennegjengen og alt ble utrivelig, så går det an å ihvertfall si hei når man møter noen man vet hvem er. Herregud.

Men for all det, det er jo flere som hilser på meg også, og som faktisk kan slå av en prat. Og det er jo selvfølgelig hyggelig. Men man merker det godt når det er typ under halvparten så mange som hilser på deg enn som hilser på de du er sammen med.

Nei, jeg er ikke mentalt klar for å dra ut på byen i Svolvær. Jeg får angst for å møte på noen jeg ikke vil møte, og så blir jeg sur når jeg ikke møter noen andre. Så hvorfor gjør jeg det? «Hvorfor er jeg her?» spør jeg meg selv, hver eneste gang. Hvorfor gidder jeg å gå ut på byen her, når jeg vet hvordan det blir. At venninnene mine snakker med alle de kjenner, og jeg blir stående som en dust som ingen snakker med fordi det lyser lang vei av meg at jeg aldri har passet inn.

Fordi jeg vil være sammen med venninnene mine. Fordi jeg vil gjøre det alle andre gjør.

Men «alle andre» gleder seg jo til å reise hjem også.