Uke 16

Nå har jeg gått rundt hele kvelden og «skrevet» dette blogginnlegget i hodet mitt, visst akkurat hva jeg skulle skrive, og følt at alt jeg kom på hadde en positiv undertone og var generelt hyggelig. Men plutselig nå så mistet jeg all motivasjon, og jeg kjenner at dette bare blir kjedelig vås. Faen da.

Denne uka har jeg…

 

… kommet tilbake til Trondheim etter påskeferien.

… sett 13 Reasons Why, en serie som jeg tror sånn cirka alle har fått med seg at eksisterer i løpet av de siste ukene. Den handler om ei jente som har tatt selvmord og hennes 13 grunner til å gjøre det, og om hva som skjer med folk rundt når noen tar sitt eget liv. Jeg syns det var en sykt bra, og jeg tror en veldig viktig, serie, som jeg virkelig anbefaler. Jeg vet at det er mange som blir veldig berørt og syns serien er ekkel å se på, på en måte, men jeg tenker at det skal være ekkelt, for det er skikkelig ekle temaer de tar opp – og grunnen til at det er ekkelt er at vi ikke snakker nok om det. Den er selvfølgelig også veldig trist, men jeg tror den kan bidra til å gjøre verden litt mindre trist, om dere skjønner.

…tatt massasje! Jeg er alltid skikkelig stiv i ryggen og nakken, og har tenkt lenge at jeg har lyst å ta en ordentlig massasje. Og så bestemte jeg meg plutselig for å gjøre det. Jeg var på Benja Siam Spa i Prinsens gate, og fikk en 50 minutter lang rygg og nakke-massasje, som både var sykt avslappende og samtidig skikkelig oppløftende. Jeg gikk ut derfra og tenkte faktisk at jeg gjerne kan ta en slik massasje heller enn å gå til psykolog, haha. Jeg følte det nesten som om jeg kunne møte all verdens motgang i timene etter massasjen, så oppløftet ble jeg. (Men om du føler at du trenger noen å prate med, så anbefaler jeg altså fortsatt psykolog foran massasje, for prating får du jo ikke gjort så mye av på massasjebordet. Men man kan jo kanskje variere litt. Det er viktig å ta vare på kroppen og hodet på flere måter.)

… kjøpt meg sykkel! Jeg har lenge gått rundt og sagt at jeg ønsker meg sykkel, men jeg har liksom ikke turt å ta tak i det før nå. Jeg vet ikke, jeg har på en måte vært litt redd for å kjøpe meg sykkel? Rar følelse. Men her om dagen la jeg ihvertfall inn et sånn søk på Finn, og i formiddag fikk jeg varsel om at noen her i Trondheim solgte en brukt damesykkel til bare 350kr. Min første tanke var «den vil jeg ha!!», men så kom tanke to og tre, og jeg begynte å bli veldig skeptisk. Hva om sykkelen er stjålet, siden den selges så billig? Men jeg fikk høre bakgrunnshistorien, og både den og selgeren virket veldig legit, så da gikk det bra. Så da har jeg fått meg sykkel, altså! Endelig.

 

Ukas tips: Gjør noe du har hatt lyst til lenge 🙂 Ta en ordentlig massasje, kjøp deg en sykkel eller ei dyr silkeskjorte, eller gjør noe helt annet du har skikkelig lyst til. Det er viktig å skape gleder for seg selv!

Uke 15: Påskeferie, og tanker om oppvekst

Seint ute med å skrive om uka som har gått, igjen, men la gå. Heisann, folkens. I påskeferien var jeg altså hjemme i Kabelvåg, og kjente litt på følelsen av å mistrives på en liten plass, igjen. Ganskje kjent følelse, for å være ærlig. Jeg har i noen år nå hatt det helt greit med å reise hjem og møte venner og slikt, og har egentlig ikke følt noe spesielt rundt det, men nå kjente jeg at de negative følelsene fra oppveksten min kom tilbake. Jeg trivdes ikke under oppveksten min i Kabelvåg/Svolvær, og det skylder jeg på smålige jevnaldrende og andre bygdedyr. Og sånn er det kanskje å vokse opp på et lite sted uansett hvor man bor i verden, men noen mennesker har anlegg for å bli mer berørt av det enn andre – som meg.

fullsizeoutput_9b1.jpeg

Utsikt fra stuevinduet i Kabelvåg

Grunnen til at jeg plutselig har begynt å tenke på dette igjen, skyldes jo selvsagt medisinbyttet. Mens jeg gikk på Cipralex var jeg i stor grad følelsesmessig helt flat, og når jeg var hjemme på ferie var jeg ikke følelsesmessig tilgjengelig for å huske eller tenke på noen ting. Men nå, når jeg går på en annen type medisin, og har fått følelseslivet mitt tilbake, legger jeg merke til alt slikt igjen. Så selv om jeg de siste årene har vært åpen for å flytte «hjem» til Lofoten igjen, har jeg kommet på bedre tanker nå. Beklager, mamma.

Men for all del – jeg kommer jo til å fortsette å reise hjem på ferie, for jeg har jo familie der som jeg er glad i, og både mamma, pappa og mor har vært der for meg gjennom hele oppveksten og all dritten, og jeg har jo lyst å være der sammen med dem, selv om jeg nå husker alt det negative igjen.

Jeg passet aldri inn i hverken Kabelvåg eller Svolvær. Jeg ble mobbet og utestengt, det ble spredt rykter om meg, og jeg så gang på gang hvor fæle folk rundt meg var mot hverandre og mot de jeg var glad i. Og så var det egentlig ingen som la merke til at alt sammen ble for mye for meg. Kanskje er det sånn det er å være barn og tenåring. Kanskje er det slikt man skal gå igjennom, under oppveksten. Men hvis man har anlegg for det, hvis man ikke passer inn, ikke får lov å passe inn, så er det slike ting som gjør at folk tar livet av seg. Tenk litt over det, hvis du fortsatt bor på en liten plass, eller tenker at barna dine skal vokse opp på en liten plass. Kanskje det funker bra for noen, ikke vet jeg. Men aldri i livet om mine barn skal vokse opp med så få muligheter som det jeg hadde.

IMG_0999

Sol i øyan

For øvrig var selve påskeferien fin altså. Det var sinnsykt fint vær, katta var søt, og jeg hadde det svært hyggelig sammen med familien.

PS: Jeg liker fortsatt ikke å fly.

Uke 13 og 14

Tjo hei, hvor fort tiden går når man stort sett bare sover mesteparten av døgnet. Neida. Joda. Jeg sitter her og prøver å finne på noe å skrive om, men jeg er helt blank. Får nøye meg med å fortelle at jeg reiser hjem til Lofoten på påskeferie i kveld. Kanskje jeg finner skrivelysten igjen der oppe, men jeg tviler. All skriving nå burde jo gå til praksisrapporten uansett, så litt må jeg jo få til å manifestere. Jaja. God helg.

IMG_0803.JPG

 

PS:
I uke 13 hadde jeg lederuke i praksis. Det gikk bra, men jeg ble veldig sliten.
I uke 14 lagde jeg påskepynt, og var sliten.