I morgen reiser vi hjem. Vi har vært i Paris i 123 dager, eller akkurat litt over fire måneder. Jeg gleder meg til å dra hjem, men gruer meg til flyreisen.
Det har vært en helt spesiell opplevelse å bo i denne byen, men jeg føler på så mange måter at jeg er ferdig med det. En fin erfaring å ha med seg, men det blir bare klarere og klarere for meg at jeg ikke er skapt til å leve i det tempoet slike storbyer forventer.
Jeg gleder meg allerede til å komme tilbake om noen år, til å gå i de samme gatene og kjenne meg igjen, til å tenke på at «her er den restauranten vi spiste på den gangen» eller «i denne parken hadde vi det gøy sammen hele gjengen» eller «i denne butikken kjøpte jeg den kjolen som jeg har brukt så mye». Og det er nettopp det – jeg tror Paris er til for å gå rundt og mimre, eller for å gå rundt og se nye ting; men ikke for å bo her. I alle fall ikke for meg. Jeg innbiller meg at Paris er en mye bedre opplevelse dersom man bare er her på besøk, bare for en kortere periode. Noen dager på et hotell eller et par uker i en leilighet ser jeg fint for meg, men fire måneder er rett og slett for mye.
Jeg håper jeg har rett i at jeg har lært mye mens jeg har vært her, spesielt at jeg har lært mye om meg selv. Men hele poenget med disse månedene ble vel nådd da jeg plutsleig en dag våknet opp og innså at jeg hadde lært fransk. Selvfølgelig er jeg ikke i nærheten av å snakke eller forstå flytende, men en dag ble det bare lettere å forstå og gjøre seg forstått – selvfølgelig i settinger som på butikk og restaurant, men foreløbig er jo det hovedpoenget. Til høsten skal jeg etter planen fortsette med fransk i Trondheim, rett og slett fordi jeg tenker at hvis jeg en gang skal fortsette med språket, bør jeg gjøre det nå snarest mulig før jeg glemmer alt.
De siste ukene har jeg som sagt bare hatt ferie og kost meg. Etter at mamma og pappa dro hjem kom Henrikke på besøk, og de siste dagene hun var her gjorde vi fine ting som å stå over to timer i kø i regn for å gå ned i Paris’ katakomber, og å klatre alle trappene opp til Sacre Coeur fra feil side av byen, for så å gå opp alle trappene til selve domen i kirka. Men vi har også spist makroner og cupcakes og gelato, stappet i Henrikke litt snegler og drukket to flasker Bailey’s og delt en dyr flaske rødvin mens vi så Twilight.
Etter at Henrikkus dro hjem har vi hatt en siste taco- og kortkveld hos Maja og Maren, og jeg har gått tur for å hilse på Edith Piaf på Père Lachaise.
Jeg er litt usikker på om jeg skal fortsette med bloggen når jeg kommer hjem. Eller til høsten i så fall. I utgangspunktet skulle det jo bare være utløp for skrivelysten og en lettere måte å fortelle hva jeg foretok meg disse fire månedene, så om jeg ser grunnlag for å fortsette senere må jeg rett og slett tenke litt på. Det jeg i alle fall vet, er at om jeg fortsetter med bloggen, så ønsker jeg å skrive mer personlig, og å skrive mer om mine meninger – ikke bare «så gjorde jeg det, og så var vi der og gjorde det og etterpå gjorde vi det», for det blir fryktelig kjedelig i lengden, spesielt hvis man faktisk ikke gjør noe spesielt.
Nei vi får se. Nå skal jeg gå meg en tur og forsøke og nyte mine siste inntrykk av byen. Ha en fin dag!
Margrete Grunnvoll 