For mye

Dere er så snille, alle dere som kommenterer og sender meldinger, og sier at det går bra. At jeg er tøff, og at dere tror jeg blir å få det til og finne ut av alt. Dere er så snille, og så tenker jeg at ja, det går fint, det blir å gå bra, at jeg blir å finne ut av alt. Men så faller jeg igjen.

Dette har vært en teit uke. Den siste tida har i det hele tatt vært litt mye, som den forrige teksten min er et godt bevis på. Det var forresten ikke meningen at det skulle gå så lang tid før jeg skrev igjen – egentlig hadde jeg tenkt å begynne å skrive en gang i uka igjen – men så ble ikke det noe av. På samme måte som jeg tenkte at jeg ikke trengte å snakke med psykologen hver uke heller, fordi det gikk så bra forrige gang jeg var der. Nå ønsker jeg at jeg kunne ha henne tilgjengelig hele tiden.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen akkurat nå. Det føles som om noe kravler inni meg, inni blodårene mine, noe som får meg til å skjelve på en måte som kanskje ikke vises på utsiden, men som føles inni meg, inni hele kroppen min, noe som ikke er tilfreds.

Praksislæreren min stresset meg i dag. Det ble plutselig så mye, alt vi må gjøre på skolen. Alt som skal leses, alle arbeidskravene, alt jeg skal vite, kunne, tenke på. Jeg vet ikke om jeg klarer det, jeg blir så stressa. Jeg måtte bare gå, jeg fikk ikke til. Ville ikke være der, ikke høre mer.

Og så stresser jeg videre, fordi tenk om det skal være slik – at jeg skal stresse hver dag i praksis, eller hva med når jeg går ut i arbeid? At jeg skal presse meg gjennom hver dag og bli helt sinnsyk fordi det er så mye jeg må tenke på, og kunne, og vite? Det vet jeg ikke om jeg takler.

Jeg har vært syk en ukes tid, skikkelig feber og hele pakka. Så jeg har ikke fått gjort noe skolearbeid. Heldigvis hadde vi fri to dager denne uka, så jeg har ikke fått noe fravær, men henger jeg allerede etter med det som skal gjøres og leses? Når jeg snakker med de andre i klassen høres det ikke slik ut, for de fleste jeg snakker med har lest like lite som meg, men når lærerne, og spesielt hun idag, står der og snakker om alt vi skulle ha gjort allerede…
Det var så greit å ha feber, for da følte jeg at jeg fikk lov å ligge i senga og ikke gjøre annet enn å prøve å bli frisk. Men nå som jeg ikke har feber lenger føler jeg at jeg må få til å gjøre noe, men jeg – blir – så – stressa.

Jeg vet ike hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg trives jo veldig godt i studiegruppa mi. Men trives jeg egentlig på studiet? Vil jeg egentlig dette? Jeg trodde jo det, og sa jo det, hørte på alle dere som sa at jeg skulle trives, men i dag gjør jeg ikke det.
Men det er jo ikke aktuelt å droppe ut. Jeg har brukt så mye penger på bøker, fått så mye, så jeg syns ikke jeg bare kan gi opp. Hva skulle jeg dessuten gjøre? Jeg har jo egentlig ikke noe valg, men jeg vet altså ikke.

JEG VET IKKE. Jeg orker ikke. Jeg vil ikke. Ikke i dag.

Greia er at jeg har forsøkt å sove et par netter uten å ta sovepiller. Fordi jeg vet at jeg ikke kan ta dem for alltid, så jeg tenkte jeg skulle forsøke, se om jeg får til å sove uten noen ganger, for jeg skal ikke ta den hele tiden. Men da fikk jeg se, da. Dette går jo ikke. Jeg får ikke til det her. Kan ikke gå rundt uten å sove om natta.

Har forrsten begynt på antidepressiva. Det er både fint og skummelt. Jeg gleder meg til jeg merker virkningen og til å forhåpentligvis få det bedre, men syns det er skummelt fordi jeg ikke vil bli avhengig av noe. Vil jo helst at hodet mitt skal bli friskt av seg selv. Men jeg må vel bare tro på legen som sier at hjernen av og til trenger litt hjelp på veien.

Off, dette er dritt. Dette er noe av det teiteste jeg noen gang har skrevet. Ingen oppbygging, og bare klaging. Ingen syntaktisk kontroll. Dårlig setningsoppbygging og kjipt innhold. Jeg kommer ikke til å ville gå tilbake å lese dette. Kanskje jeg bare sletter hele innlegget.

I dag føler jeg at alt jeg vil er å klage. Dere er så snille. Jeg vet ikke.

Av og til tenker jeg at det enkleste hadde vært å ikke ha noen fremtid. Ikke ha noe mer å stresse over.

I dag gikk det galt

Det begynte med at telefonen min ble knust for tre uker siden. Det skjedde i fadderuka, men det skal sies at det ikke var på fylla. Jeg hadde nemlig ikke lyst til å være med på noe særlig av aktivitetene i fadderuka, spesielt ikke da jeg fikk inntrykk av at alt virkelig kun dreide seg om alkohol. Ikke det at jeg unngår å drikke alkohol eller noe, men jeg er ikke helt komfortabel med å skulle drikke meg full med fremmede folk bare med det formål å bli kjent med dem. Sindre drev likevel og maste på meg om å bli med på ting, for å bli kjent med de jeg begynte i klasse med. Han hadde jo sikkert litt rett i at det var lurt, og jeg syns jo egentlig selv at jeg burde gjøre en liten innsats. Så jeg ble med på rebusløp. Jeg syns ikke det var gøy. Dessuten ble telefonen min knust. Det var et uhell, og jeg står fast ved at det ikke var helt min feil, men den gikk altså i asfalten.

Det skumleste med det hele var ikke at det hadde skjedd, men at jeg kanskje måtte fortelle det til pappa. Mamma og pappa kom nemlig til Trondheim uka etter at dette skjedde. Så jeg bestemte meg for å selv ta ansvar, og gå og få byttet skjerm på telefonen uten at jeg skulle behøve å fortelle det til noen. Først ville jeg ikke engang fortelle det til venninnene mine, i ren skam for hvor skjødesløs jeg hadde vært. Men. Så viser det seg at telefonen er bøyd, så det går ikke an å bytte skjerm. Jeg måtte sende den inn via Eplehuset, men da ville jeg jo også bli fri for telefon i opp til ni dager, for låneenheter fins der jo ikke. Vel, jeg fikk låne en gammel telefon fra broren min, og siden jeg ikke ville få telefonen tilbake før mamma og pappa kom til Trondheim måtte jeg bare ringe hjem. Det gikk bra, og jeg tror ikke de ble så veldig sinte. Men det var ekkelt å fortelle.

Det var mye mer styr frem og tilbake rundt det her, blant annet sa en jeg snakket med på Eplehuset at telefonen ikke var bøyd i det hele tatt, mens en annen sa den var kjempebøyd. Da jeg fikk erstatningsenheten tilbake spurte jeg hvordan det kan skje at en telefon blir bøyd, men da ble jeg faktisk anklaget for å ha selv bøyd den «mot en bordkant eller noe». Hyggelig å høre. Vedkommende jeg snakket med burde ta et kurs i kundebehandling. Dessuten lese seg opp på iPhone 6 historikk. Jeg er dessuten også sikker på at han ikke ville snakket til meg slik som han gjorde dersom jeg hadde pappa eller storebror med meg.


Videre har jeg altså begynt på nytt studie. Jeg skal bli barnehagelærer. De første dagene syntes jeg var dritskumle. Jeg følte ikke at jeg fikk det til, ihvertfall ikke det sosiale. Etter at telefonen ble knust ble jeg alvorlig redd for at om jeg skulle være med på mer i fadderuka, kom jeg til å brekke et bein eller knuse noe annet på kroppen. Så jeg ble ikke med på noe særlig, og måtte dermed se på at de andre i klassen hadde blitt gode venner på fylla, mens jeg selv følte meg helt utenfor.
Men det har gått seg til. Jeg føler at jeg får til det sosiale i klassen nå, og jeg trives faktisk. Jeg er kommet på en studiegruppe med seks flotte jenter, som alle er like aksepterende og hyggelige og morsomme. Studiemessig skjønner jeg at det er veeeldig mye å ta tak i, og veldig mange bøker å lese. Men jeg tror det kommer til å gå bra. Jeg tror faktisk at jeg har valgt rett.

Jeg har fortalt både kontaktlærer og studiegruppa om hvordan jeg har det, og ble møtt med veldig fine tilbakemeldinger. Det er godt å vite at folk rundt meg vet, og har forståelse. Kontaktlærer og jeg ble enig om at hvis det skjer noe i løpet av året, at jeg ikke klarer å stå opp noen dager, så kan jeg søke om utvidet fravær, men da må jeg ordne med legeattest.


Det bringer oss videre til dagen i dag. Jeg bestilte legetime for å ordne med attest til fraværet. Jeg tenkte at det var greit å få det gjort så tidlig som mulig, og før det blir nødvendig, for det er jo ikke sikkert jeg har så lyst å gå til legen – eller får time – den dagen jeg finner ut at fraværet er blitt for stort. Jeg håper selvfølgelig ikke at det blir nødvendig, men det er jo greit å ha alt i orden likevel. Jeg fikk time hos legen på onsdag denne uka, men det passet ikke med timeplanen min. Syns ikke jeg kan få fravær for å ordne meg mer fravær, på en måte. Så jeg gikk inn på nett og ba om å få bytta timen til fredag samme uke, altså i dag. Jeg fikk melding om bekreftet time på den lånte telefonen. Jeg skrev det opp med det samme, og han lappen på veggen. Med det samme jeg fikk den nye telefonen tilbake lagret jeg det i kalenderen, hvor jeg normalt følger veldig med på slikt.

Hvis vi nå hopper et steg tilbake – så kan jeg fortelle hvordan jeg egentlig har hatt det de siste ukene. Ja, jeg føler at jeg trives på det nye studiet, og jeg er veldig fornøyd med det sosiale. Men jeg er stresset. Jeg sover ikke ordentlig, har ikke sovet ordentlig på kanskje fire uker. For ikke å snakke om de siste seks årene. Jeg stresser hele dagen, og hele natta. Jeg våkner av drømmer og mareritt, føler ikke at jeg får slappet av, våkner for tidlig, og når morgenen kommer er jeg langt fra uthvilt.
Det er slitsomt å gå rundt og ha det slik, spesielt når jeg syns jeg må gjøre en innsats for å være glad og hyggelig sammen med alle de nye folkene jeg skal bli kjent med. Så jeg gråter. Jeg er sliten, og jeg gråter. Hver dag. Når jeg er alene. Og det er ikke noe jeg vi fortelle folk.

Det er en ting at jeg kan være åpen og si at jeg har angst, at jeg lenge har vært deprimert. Men å si «nå kjenner jeg at angsten kommer» eller «i dag har jeg mest lyst til å gråte» er ikke enkelt. Jeg orker ikke fortelle det til mamma, og jeg vil ikke si det til Sindre – for jeg vil ikke være masete. Jeg vil ikke være hun som går rundt og gråter hele tiden, og er slitsom å ha med å gjøre. Men det blir jo ikke bedre.


Så i dag da jeg skulle til legen var jeg sikker på at timen min var klokken 11:45. Jeg følte ikke for å gå ut av huset i formiddag, noe som jeg egentlig ofte føler, så jeg fikk det altså litt travelt, og måtte nesten løpe bort. Og der ble jeg sittende. Etter en halvtime kom det noen tilbake fra lunsj, og jeg spurte om det var mye forsinkelse. Men så viser det seg at timen min hadde vært klokken 11:15, og ikke :45 som jeg trodde. Det viste seg at det hadde skjedd en feil hos dem som gjorde at jeg ikke hadde fått påminnelse på sms, men likevel.

Og der brøt det sammen. Da var det nok. Alt jeg har følt på, spesielt de siste ukene, kom opp. Jeg føler ikke at jeg får til. Jeg får ikke til å følge med på når jeg har legetime engang. Alt brøt sammen, jeg fikk ikke puste, tårene rant og jeg fikk ihvertfall ikke til å si hva som var galt. Jeg ble plassert inn på kontoret til legen, som kom fra et møte etterhvert, og ble bare liggende. Full, total angst.


Så nå sitter jeg her med både sovetabeletter og beroligende medisin mot angsten. Jeg trodde aldri det skulle bli nødvendig. Jeg har takket nei til medisinering mot depresjonen tidligere, men nå skjønner jeg at jeg trenger mer hjelp enn hva psykologen kan gi.
I dag gikk det galt. Men jeg fikk i det minste den hjelpen jeg aldri har turt å spørre om tidligere.


Hvis noen vil lese mer om angst, har jeg skrevet et innlegg om det tidligere. Det finner du her.

Hvis noen vil lese mer om min historie rundt alt dette, har jeg nylig oppdatert Om-siden til bloggen. Den finner du her.