Jeg har inntrykk av at mange tror at mental helse er svart/hvitt. Enten er du syk, eller så er du ikke det. Jeg har vært inne i en depressiv periode i mange uker nå, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke fungerer normalt for det om. Jeg har for eksempel gjennomført en eksamensperiode uten at depresjonen har gått ut over innsatsen og resultatene mine i det hele tatt. Men noen fugerer overhodet ikke når de er i en depressiv periode, og det er helt greit. Folk er forskjellige, og man opplever sik egen helse helt individuelt.
Jeg har perioder hvor jeg tror at jeg er helt kurert og aldri vil bli deprimert igjen, men så har jeg også perioder hvor jeg tror at det beste ville vært å forsvinne helt. Disse periodene kan vare i alt fra en dag til flere måneder, og kan komme helt uforutsett. Eller man kan lære seg å kjenne dem igjen. Innad i en slik periode kan man også ha lyeblikk som er totalt motsatte. Man kan for eksempel være glad og sprudlende i enkelte settinger samtidig som man er i en dyp dal, eller man kan være sliten og lei seg selv om man er i en god periode.
Det viktigste er å ta vare på seg selv, og kanskje også å bli kjent med seg selv slik at man lettere kan legge merke til hva som skjer når neste episode kommer snikende. I følge legen min er det helt normalt å ha en depressiv «forverring» på våren og på høsten. Eller på sommeren og vinteren. Hvis man legger merke til et slikt mønster hos seg selv, vil en lettere kunne tenke «okei, nå kommer det, men det kommer til å gå over». Et godt tips vil være å fortelle de rundt seg om det hvis man oppdager et slikt mønster, slik at de også kan være obs på hva som skjer, og følge litt med på deg, og vite hvorfor du i perioder kan oppføre deg annerledes. Det har ikke jeg vært spesielt god på, dessverre.
Når jeg synker inn i en depressiv episode, er noen av de første tankene mine at jeg er ensom og ingen bryr seg om meg, og da blir det utrolig vanskelig å selv ta kontakt med noen, selv om jeg egentlig vet akkurat hva som foregår. Men selv om man vet det, er det vanskelig å skjønne det. Da er det lett at man dytter folk vekk fra seg, fordi selv om de rundt en vet at man har en svekket mental helse, er det ikke lett å ta kontakt med noen som dytter deg vekk, og det skjønner jeg godt. Men det er når noen dytter deg vekk at de antakeligvis trenger at noen tar kontakt, for det er da de ikke klarer å gjøre det selv.
Margrete Grunnvoll 