Når legen gjør feil

I dag insinuerte legen min at jeg kan prøve å gå ned i vekt. Rett etter at jeg fortalte han at jeg bare nylig, i sterkt samarbeid med psykologen, faktisk har begynt å spise normalt igjen.

Faen.

Nei, jeg klarer ikke skrive om det.

Bare. Altså. Jeg er ikke overvektig.

Nå skulle jeg ønske at jeg hadde et bikinibilde eller noe for å vise dere hvor slank jeg liksom er, men siden jeg ikke er særlig komfortabel foran kamera, og heller ikke har noen til å ta slike bilder, så får dere dessverre ikke det.

Legen sa for øvrig ikke stort mer. Siden jeg kommer meg på skolen om dagene, er det visst ikke så nøye hvor sliten jeg er resten av tiden.

Jo, og så avsluttet han med følgende:

«Jeg kan ikke se at du er deprimert, så da er det ikke noe mer jeg kan gjøre.»

Livet

Jeg er alt for mye sliten for tida. Det er ikke naturlig. Jeg sover dårlig, orker så vidt å stå opp, klarer meg sjelden gjennom en hel skoledag, og må legge meg med det samme jeg kommer hjem. Enda er jeg trøtt og sliten resten av dagen, og enten jeg sover på dagtid eller ikke, så sover jeg dårlig igjen på natta.

Og jeg er alt for mye alene. Ensom, kan du nok si. Jeg er mye sammen med kjæresten såklart, og jeg er jo sammen med folk på skolen, men der stopper liksom mitt sosialliv. Jeg føler ikke at jeg har noen. Et par venninner, hvorav bare ei faktisk tar kontakt med meg personlig. Jeg er ensom. Selvfølgelig setter jeg pris på de få jeg har, men de igjen har jo sine liv, med sine venner og sine ting å ta seg til. Jeg har bare dem.

Dere skriver på gruppesamtalene, men blir aldri enig om hva som skal skje, og jeg orker ikke å lese alle 170 meldingene som kom den siste timen. Så da får jeg ikke vite hva som skjer da. For dere tar jo ikke kontakt med meg personlig.

Jeg har nok trukket meg litt unna ganske mange den siste tiden, fordi jeg har trengt litt avstand. Men jeg var ikke innstilt på å ende opp sånn her.

Jeg føler meg alene. Jeg føler ikke tilhørighet. Jeg føler ikke at noen skjønner hva som skjer med meg. Jeg føler ihvertfall ikke at noen andre vet hvordan jeg har det, for det er ingen rundt meg som gir uttrykk for å virkelig vite, å kjenne seg igjen.

Dere sender meg snap fra festen dere ikke har invitert meg på, eller cafebesøket dere koser dere på, men som jeg ikke blir inkludert i. «Beste jentene, hjerte hjerte hjerte»

Faen.

Jeg prøvde å bestille en legetime her om dagen, da jeg innså at denne slitenheten min ikke er naturlig. Jeg trenger hjelp, liksom. Men det får man jo ikke fra legen. Klokken 10.30 på fredag fikk jeg svar: «Alle akutte henvendelser skal gjøres tidlig på dagen over telefon». Så da må jeg vente til mandag, og sitte klar ved telefonen klokken 08.00 for å bestille en time som de hos legen mener er akutt – istedet for at de, om de mente behovet mitt var så akutt, kunne gi meg en time i løpet av dagen fredag. Hvis de mener det var akutt, så kan det jo faktisk skje noe med meg i løpet av helga.

Som om det skjer noe med meg i helga. Fredag sov jeg fra 14-21, og jeg legger meg igjen nå før midnatt. Alle andre er vel på fest. Ingen har kontaktet meg.

Men det verste er kanskje at jeg kanskje ikke får fortsette hos psykologen noe mer. Jeg har nemlig brukt opp de 20 timene Studentskipnaden betaler for, så hvis jeg ønsker å fortsette, må jeg begynne å betale for hver time. 1050kr anna hver uke, bare fordi noe i hjernen min ikke er koblet riktig.

Jeg har ikke noe lyst å leve, når jeg ikke får det til.

Jeg får det ikke til. Jeg er for sliten for å få det til.

Livet.

Jeg føler at jeg mistrives i livet, at jeg er mislykket i det jeg gjør, i hvordan jeg ser ut, i sosiale medier, i livet. Jeg klarer ikke å se fremtiden min lenger.

Jeg gruer meg til sommeren.

Unnskyld.

Jeg kommer ikke til å gjøre noe drastisk altså. Jeg er alt for feig.

Hvem er jeg?

Hvem er jeg, nå som jeg liksom skal begynne å se lyst på livet igjen?

Hvordan skal jeg se på meg selv, nå som medisinene som liksom gjør meg glad, også har gjort at jeg har lagt på meg? Skal jeg være en person som trener og spiser sunt og streber etter en bedre kropp? (Hva bestemmer egentlig hva jeg mener er den perfekte kroppen?) Eller skal jeg akseptere min nye (kvinne-)kropp, og tillate meg selv å kose meg med den maten jeg vil ha?

Hvordan skal jeg kle meg, spesielt nå med den nye kroppen min? Er jeg typen til å gå i boots eller hvite joggesko? (Hva gjorde egentlig at jeg kjøpte meg hvite joggesko? Ville jeg ha dem på grunn av egne meninger, eller blir jeg påvirket av at «alle» har hvite joggesko for tiden?) Bør jeg begynne å bruke mer fargerike klær nå? Eller bør jeg holde meg til en enkel og nøytral garderobe? Er jeg typen til å gå i skjørt? Skal jeg tillate meg å gå i treningstights selv om jeg ikke skal på trening? Bruker jeg perleøredobber? Hva er min stil?

Hvordan skal jeg sminke meg og ordne håret mitt? Skal jeg sminke meg hver dag? Skal jeg la være å sminke meg? Nå som medisinene gjør at jeg får kviser?  Ser jeg teit ut hvis jeg sminker meg mye? Skiller jeg meg alt for mye ut hvis jeg ikke sminker meg? Skal jeg begynne å bruke lebestift? Hvorfor sparer jeg til langt hår? Hvorfor ordner jeg håret som jeg gjør så ofte, med den halvveis oppe-halvveis nede-sveisen? Gjør jeg det fordi det er in, eller fordi det er praktisk? Hvorfor har jeg ikke lakket neglene på flere måneder? Hvilken farge skal jeg ha på eventuell neglelakk?

Hvordan skal jeg forholde meg til ting som interesserer meg? Og hvordan skal jeg forvente at andre forholder seg til det? Hva er det egentlig som interesserer meg? Har jeg mistet interessen for mote og sminke? Hva sier interessene mine egentlig om meg – f.eks at jeg liker å tegne og strikke? Hvem er det som skal synes noe om slike ting, egentlig?

Skal jeg måtte belage meg på at jeg for alltid må være den samme personen med de samme meningene jeg har gitt uttrykk for tidligere i livet, eller kan også jeg tillate meg å endre meg?

Skal jeg oppføre meg slik som jeg får inntrykk av at folk forventer at jeg skal oppføre meg? Hvem er det som forventer ting av meg? Skal jeg tilbringe tid med folk som har forventninger til hvordan jeg skal være, eller med folk som aksepterer at også jeg kan overraske? Skal jeg være sammen med folk som gjør meg glad, eller med folk jeg tilbringer tid med bare fordi jeg har brukt å gjøre det? Hvem er det som gjør meg glad?

Gjør jeg meg glad?