Å få være bitch for en kveld

I filmen Mean Girls lærer vi at Halloween er den eneste kvelden i året jenter kan kle seg så slutty som de vil, og ingen andre jenter kan si noe på det. Vel, jeg er jo nesten religiøs tilhenger av filmen, men jeg kan ikke si at jeg tar alle reglene derfra så veldig seriøse – sånn bortsett fra at hvis jeg først skal bruke noe rosa må det nesten være på en onsdag, neida, joda – men jeg bare lurer på om det er noen jenter som tar utgangspunkt i denne regelen, men tror at de da også kan oppføre seg slemme, når de først ser sånn ut.


I helga var jeg på Halloweenfest hos ei venninne. Jeg sminket noen edderkopper i ansiktet og skulle egentlig være heks, men det var det nok ingen som forstod siden jeg glemte heksehatten hjemme. Jaja. Glemte å ta bilder gjorde jeg også. Men ja, festen var gøy, det var mange folk der – og så kommer vi til poenget: Mot slutten av kvelden hadde jeg snakket med ei jente som skulle ta taxi til Midtbyen sammen med to venninner, og da jeg sa at jeg også skulle dit tilbød hun meg å bli med i deres taxi, som allerede var bestilt. Jeg hadde ikke snakket med de to andre jentene, men i det jeg skulle takke dem for at jeg fikk sitte på (som jo bare var en fordel for dem som ville få turen billigere) øyner hun ene meg opp og ned (heretter omtalt som «Nonna» etter hennes billige og halvveis gjennomførte kostyme), og sier kaldt «Nei, det er fullt». De neste minuttene prøvde jeg å finne ut av hva som egentlig skjedde, og spurte hun jeg snakket med først om det ikke var plass allikevel, og får til svar at hvis hun fikk bestemme så skulle jeg få bli med. Eh.

Jeg gikk ut av huset sammen med mine venninner, samtidig som disse tre jentene ledet av ei nonne i billig sminke, og fortalte mine venninner hva som hadde skjedd, hvorpå min venninne sier til de tre at de jo har plass til en til, og da var det vel så mange vitner at nonna ikke kunne nekte meg lenger. Etter mye om og men ender det med at vi går inn i huset igjen, og mens jeg prøver å finne ut hvilken salat jeg har tråkket i, eller om jeg rett og slett har trampet på nonnesløret, ringer nonna til taxiselskapet og kjefter for at hun ikke har fått noen taxi – og jeg skjønner ut fra samtalen at hun faktisk ikke har fått til å bestille noe taxi, og så kjefter hun litt på meg også. Nå er det blitt såpass seint at jeg bestemmer meg for å ta saken i egne hender og sier at jeg prøver å bestille en taxi i appen, og så kunne vi jo se hvilken som kom først. Mens jeg da står og venter på denne går de tre jentene og nå to gutter ut døra og rett forbi meg for å gå og vente på taxien lenger ned i gata – får jeg høre fra han ene gutten. Jeg forteller at taxien min er på vei, men det er de visst ikke interessert i.

Men så kommer min taxi, hele åtte små minutter etter at jeg bestilte den. Jeg setter meg inn, og vi må kjøre forbi de andre der de står og venter på en taxi som antakeligvis ikke engang er blitt bestilt og som de har ventet på i over en time – og i det vi kjører forbi dem kaster nonna seg nærmest fremfor bilen for å stoppe den, for hun trodde vel at det var hennes taxi, jeg hører at hun roper og banner – og jeg smiler og vinker, overraskelsen og karmaen flyter tungt i lufta, og vi kjører videre. Herregud, for et øyeblikk. Jeg lever lenge på det.

Det kostet meg 222kr, og jeg er litt usikker på i hvilken retning karmapoengene fløy, men det var så verdt det. Når noen er slemme mot meg uten grunn er det sykt godt å få ta igjen med samme mynt. Når det er sagt så forstår jeg jo overhodet ikke hva det var jeg hadde gjort som gjorde at hun mente at jeg fortjente en slik behandling. Det gjør meg ikke noe om noen ikke liker meg, for sånn er det bare av og til, men det gjør meg noe når noen behandler meg dårlig. Var jeg bare et uskyldig offer for ei som blir i dårlig humør når hun drikker, eller lå det faktisk noe bak det? Hun hadde jo overhodet ikke noe å vinne på det, og det hadde jo bare vært en fordel for henne å få en fjerdeperson i taxien. Det eneste hun fikk ut av det var å være slem, rett og slett. Så jeg må bare undre meg: var det en tilfeldighet, eller gikk kvelden og kostymet til hodet på henne? Jaja, jeg finner vel aldri ut av dét heller. Men ting tyder stadig på at sterkt religiøse folk ikke er til å stole på.


Og forresten – apropos det forrige innlegget mitt hvor jeg skrev om de kjedelige, generelle samtalene man alltid har med folk man nettopp har møtt – på denne festen hadde jeg en skikkelig lang og fin samtale med ei jente uten et eneste av den typen spørsmål. Hun fortalte meg nesten hele livshistorien sin, og det var skikkelig interessant å høre på og snakke med henne – nettopp fordi hun syntes det var interessant å snakke om, og det så ut som at hun trengte å snakke om det. Så til de som tror at folk som snakker mye om seg selv er egoistiske og ingen liker å høre på dem – tro igjen. Det går godt an.

 

I kveld har jeg sett Mean Girls, gjort litt førarbeid for praksisperioden som starter på mandag, drukket litt vin og spist godteri. Nå skal jeg bare spise litt kveldsmat og prøve å ikke stresse mer over alt jeg ikke har tid til å gjøre før jeg legger meg, og slå meg til ro med at mennesker dessverre er umulige å forstå seg på.

En dose selvinnsikt

  • Jeg går rundt og tenker at jeg er verdens mest interessante person og at jeg alltid har noe å snakke om, men det er jo så langt fra sannheten som man kommer. Jeg har aldri noe problem med å ta ordet i større forsamlinger, og kan sikkert snakke hull i hodet på alle i klassen hvis jeg får lov til å holde på lenge nok, men hvis jeg er i mindre grupper,  eller det aller skumleste – på tomannshånd med noen – så tør jeg aldri å si noen ting, og det jeg tør å si syns jeg selv at er utrolig teit og lite interessant. Jeg føler alltid at alle andre har så mye kult å si, men at jeg selv aldri får til å si noe like kult. Dette gjelder dog bare med folk jeg ikke kjenner eller kjenner bare litt, for når jeg er med folk jeg kjenner godt er jeg som regel den som prater mest. Jeg anser meg for eksempel til å være veldig god på å fortelle historier fra ting jeg har opplevd og slikt – men small talk med folk jeg ikke kjenner godt er noe av det skumleste jeg vet. Tunga krøller seg, andre ord enn de planlagte kommer ut, den andre hører ikke hva jeg sier, jeg sier noe feil, jeg vet ikke hva jeg snakker om – hjelp.

 

  • Jeg er utrolig dårlig på å stille spørsmål til andre. Det er noe jeg har lagt mer og mer merke til i det siste, at når jeg er i samtale med noen (som jeg allerede syns er skummelt, se over), så er det alltid jeg som svarer på masse spørsmål, men jeg stiller sjelden noen tilbake. Jeg vet jo at det er å bli stilt spørsmål som gjør at folk merker at du er interessert i å snakke med dem, men jeg finner det utrolig kunstig å gjøre selv. Nå snakker jeg forresten om de samme, gjentakende, generelle spørsmålene som alle får sikkert fem ganger daglig om de av og til snakker med folk utenfor den nærmeste kretsen sin. Typ: Hva studerer du? Oi, bor du i Midtbyen, er ikke det skikkelig dyrt? Er det din ekte hårfarge? Fint vær, ja?
    At jeg er så dårlig på å stille spørsmål til andre tror jeg handler om 1: at jeg er redd for å være påtrengende og stille spørsmål den andre syns er upassende. 2: at jeg selv syns det er kjedelig å svare på slike generelle spørsmål, og vil spare motparten for den samme kjedsomheten. Og 3: at jeg faktisk ikke bryr meg. Synd å si, men det var tross alt selvinnsikt jeg gikk for. Jeg syns det er gørrkjedelig å snakke om de generelle tingene, og vil mye heller spole frem til de interessante, dype samtalene. Typ: Har du funnet meningen med livet? Ønsker du regjeringsskifte? Hvis du var en morder og skulle legge igjen et signaturkort (fra en vanlig kortstokk, altså), hvilket kort ville du ha valgt?
    Men jeg gjør det jo, selvfølgelig. Jeg svarer på de samme, gjentakende, generelle spørsmålene, og jeg jobber med saken og øver meg på å stille de tilbake – for man må vel kanskje gjennom dem for å komme til de mer interessante.

 

  • Jeg tenker ofte for meg selv at jeg overhodet ikke bryr meg om hva folk tenker eller sier om meg – men alle de andre tankene jeg har står som en kolossal motsetning til akkurat det. Jeg har perioder hvor jeg vegrer meg for å gå ut av leiligheta fordi jeg er redd for hva folk skal tenke når de går forbi meg på gata. Jeg er, som nevnt over, livredd for situasjoner hvor jeg må snakke alene med folk jeg ikke kjenner så godt, fordi jeg er redd for å si noe dumt eller kjedelig. Hvis jeg har en kvise, selv om jeg har dekt den til kjempegodt, klarer jeg ikke tenke på noe annet når jeg er rundt folk enn at de sikkert bare ser den kvisa og ikke meg bakom. Jeg tør sjelden å ta kontakt med folk for å finne på noe, fordi jeg er redd for at de skal tro at jeg er desperat og trengende eller noe.
    Jeg tror jeg tenker den første tanken som en slags forsikring om at jeg har et snev av selvtillit igjen, men det har jeg jo egentlig ikke. Jeg har mest frykt.
IMG_2182.JPG

Utenfor skolen min, denne uka.

  • Sist helg var jeg på fest, og under en drikkelek ble jeg pekt ut som «hun som mest sannsynlig har lest alle Harry Potter-bøkene». Det har jeg jo, såklart, men jeg ble utrolig opphengt i hvorfor folk trodde det om meg, og ikke om noen andre. Ser jeg ut som at jeg har lest alle Harry Potter-bøkene? Jeg tror aldri jeg har snakket om Harry Potter med noen av de som var på den festen, og jeg har ingen tatoveringer eller noe annet som peker i den retning at jeg er fanatisk Harry Potter-fan, og det er mye annet i litteraturen som jeg bryr meg veldig mye mer om enn Harry Potter – så hva var det? Min første tanke er at det må handle om hvordan jeg så ut den kvelden. Jeg hadde – i total motsetning til hva jeg vanligvis gjør når jeg skal ut – ikke pyntet meg den kvelden. Jeg hadde 38,5 i feber før jeg skulle dra den dagen, og hadde ingen krefter til overs til å bry meg om hva jeg hadde på meg, og røsket bare med meg et par hårkliper og en lipgloss sammen med vinflaska på vei ut døra i febertåka – men ut skulle jeg. Hvis jeg hadde pyntet meg – som de andre jentene som var der hadde – ville jeg da blitt pekt ut som hun som mest sannsynlig har lest alle Harry Potter-bøkene? Eller handler det om en annen måte jeg presenter meg på? Jeg antar at jeg aldri vil finne ut av det, men jeg syns bare det var så merkelig, for i samme drikkelek med vennegjengen min er det ikke dét jeg ville blitt pekt ut som, for å si det sånn.

 

  • Jeg har, av flere årsaker, blitt litt smalere i midja de siste ukene. Det er mange faktorer som spiller inn – blant annet at jeg etter tips fra ei i klassen har bakt steinalderbrød, og av å spise det ikke lenger er så oppblåst som jeg blir av å spise vanlig brød – men det har gjort meg utrolig bevisst på kroppen min igjen, og det plager meg. Det siste halvannet året, etter at jeg la på meg, har jeg brukt store krefter på å akseptere den nye kroppen min og slå meg til ro med at jeg ikke bruker størrelse XS lenger, og plutselig er det som om noen har kastet meg tilbake på karusellen og jeg mister blikket på utgangen hver gang jeg snurrer forbi. Legen min har ikke direkte oppfordret meg til å gå ned i vekt, men han virker positiv til at det er det som skjer, og jeg blir bare så skuffa og irritert over at igjen blir jeg pådyttet en verden hvor det mest positive man kan oppnå er å gå ned i vekt. Det skremmer meg å ha denne bevisstheten rundt egen kropp, for om jeg havner tilbake der hvor jeg målte omkretsen på alle mulige kroppsdeler minst én gang i uka og skjematisk fulgte med på endringene, vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Men det som skremmer meg mest, er om andre folk skal begynne å legge merke til det, og gi meg komplimenter på å ha blitt tynnere igjen. Som om det å gå ned i vekt er det viktigste man oppnår i livet, og alle som får det til må oppløftes og stråle i glansen fra alle de som prøver å oppnå det samme.
    Diettkulturen kan ta seg en bolle, og det skulle gjerne jeg også ha gjort hvis jeg tålte hvetebakst.

Verdensdagen for psykisk helse – en kritikk

I dag markeres verdensdagen for psykisk helse, og årets tema er ”noe å glede seg over”. Det syns jeg faktisk er litt teit, antakeligvis fordi jeg har altfor mye å gjøre på studiet for tiden og derfor er sliten, og derfor irriterer meg over stort sett alt, men jeg inntar en kritisk holdning og prøver å sette ord på det jeg tenker:

Poenget med å ha en verdensdag for noe er jo å opplyse folkemassene om noe. Vi har verdensdager, norske dager og amerikanske dager for alt mulig, for alt skal jo markeres på et eller annet vis, og det er jo vel og bra i seg selv, men jeg føler meg ikke spesielt opplyst om psykisk helse på akkurat denne dagen. Riktignok arrangeres det noen arrangementer rundt omkring, og Nrk har laget en videosnutt (og sikkert flere ting som jeg ikke har fått med meg), men jeg syns ikke de opplyser noe om noe som helst, det bare dyttes på meg en oppfatning om at hvis jeg finner ”noe å glede meg over”, så skal jeg ha det psykisk bra. Og det stemmer ikke (nødvendigvis).

Nå tenker sikkert folk (eller vent, jeg vet jo ikke hva folk tenker, men jeg sitter her og tenker at folk tenker) at jeg bare er negativ (igjen) og at jeg misforstår hele poenget. Men dette er min oppfatning, og jeg forholder meg kritisk, i hvert fall til årets tema for denne dagen.

Alle har en psykisk helse. Det håper jeg vi har fått med oss nå. Men skal det presenteres så banalt som at psykisk helse handler om å glede seg over ting eller ei? Jeg har ikke depresjon fordi jeg ikke har ting å glede meg over; ingen vet hvorfor jeg har depresjon, sannsynligvis er det bare fordi jeg har en hormonmangel – og jeg kan ikke ”gledetenke” meg ut av dét. Det er sikkert selvfølgelig noen som har det slik, men jeg tror ikke det er slik at man blir psykisk syk av å ha få gleder i livet. Selvfølgelig, hvis man går rundt og kun fokuserer på det som er negativt kan man bli fryktelig nedstemt av det – jeg ser overhodet ikke bort fra det – og det er mange psykologer og eksperter som fremsnakker ideen om å ”tenke seg glad” og så videre, men hvis ”noe å glede seg over” skal være en opplysningskampanje, så slår den feil for min del.

Jeg oppfatter nemlig denne kampanjen som enda en kubbe på bålet til de som ikke har en psykisk sykdom, men som absolutt skal mene noe om andres psykiske helse. Hvor mange ganger har ikke jeg (og alle andre som har en psykisk sykdom) hørt oppfordringer som ”å bare fokusere på det positive”, ”prøv å vær glad”, ”du har det jo ikke så fælt”, eller ”du har jo ingenting å klage over”. Å opplyse massene om at ”noe å glede seg over” er en mirakelkur, fyrer opp under disse menneskenes meninger som overhodet ikke hjelper noen som har det vanskelig.

Jeg har ting å glede meg over, og jeg gleder meg over dem stadig vekk. Jeg bor i en fin leilighet, jeg har en kjæreste som jeg er glad i, jeg gleder meg over å gå tur og se på naturen, og jeg har hobbyer som jeg liker – for å nevne noe. Men jeg er fortsatt deprimert. Jeg blir ikke noe mindre psyk av å tenke på kjæresten min enn noen med diabetes får et mer stabilt blodsukker av å tenke på noe som gjør dem glad. Og hvis folk igjen skal begynne å fyre opp under at jeg bare må fokusere på ting som gleder meg og det positive i livet, så blir jeg ikke mirakuløst noe friskere av det heller – tvert i mot, for da blir jeg hverken forstått eller anerkjent.

Avslutningsvis vil jeg bare si at denne kampanjen sikkert er laget i aller beste hensikt, og at det sikkert er mange som drar nytte av den, og at jeg håper at folkemassene blir mer opplyst av den. Men jeg forstår den ikke. Å fokusere på det man har å glede seg over er en kjempeidé i seg selv, men å fortelle folk at det er det de må gjøre gjør dem ikke noe friskere. Jeg skulle heller ønske at en opplysningskampanje om psykisk helse faktisk opplyste folk om hva psykisk helse er, hvordan man kan snakke sammen om psykisk helse og hvordan man kan ta vare på sin egen og andres psykiske helse på en konstruktiv måte, ikke bare fortelle folk at man blir glad av å tenke på fine ting. Men ikke vet jeg, kanskje er det faktisk dét denne dagen egentlig gjør. Men det har ikke jeg fått med meg.

Oppskrift: Plommechutney

Broren min har et stort plommetre i hagen, med mer plommer enn hva han og familien klarer å spise. Så i dag for to uker siden var jeg og forsynte meg grovt, uten å egentlig vite hva jeg skulle med drøssevis plommer. Jeg kom hjem med nesten 8 kg plommer, og begynte å google ideer og oppskrifter, for det hadde jo vært litt for dumt å plukke så mye frukt og ikke gjøre noe med det. Jeg endte opp med å legge nesten to liter plommer på sprit – som forhåpentligvis blir en brukbar dessert og likør om en tid, så lagde jeg to forskjellige typer syltetøy/chutney, og enda har jeg nesten to kilo plommer igjen. Det får vel bli en pai eller to en av de nærmeste dagene.
Edit: Jeg skrev dette innlegget for to uker siden, rett etter at jeg var ferdig med plommeprekeveringen, men glemte å publisere det, rett og slett. Resten av plommene brukte jeg til kake/muffins, men det ble ikke så vellykket at jeg gidder å skrive mer om det.

fullsizeoutput_a96

 

Siden jeg ikke brukte eddik vet jeg egentlig ikke om jeg kan kalle det en chutney (?), men jaja, la gå. Jeg tok inspirasjon fra flere forskjellige oppskrifter på nett, men jeg fulgte egentlig ikke noen av dem, og gjorde det veldig til mitt eget, så jeg velger å kalle dette min egen oppskrift:

Plommechutney:

2 liter plommer (uten stein, delt i to)
2 rødløk (finkuttet)
1 grønt eple (i terninger)
1 dl sukrin
4ss honning
1ss pepper
2 ss tørket rosmarin
5cm ingefær (finhakket)
2 store fedd hvitløk (finhakket)
1ts salt

Fremgangsmåte: Ha alle ingrediensene i en stor kjele (ta den kjelen som er større enn den du egentlig tenker at passer, fant jeg ut av), og kok opp. La hele greia putre til den tykner til sirupskonsistens og plommene er helt møre/most.

fullsizeoutput_a94

For å hermetisere, vask syltetøyglass og sett de i ovnen på 100 grader i minst 10 minutter (sett de selvfølgelig ikke inn i varm ovn, men skru på ovnen når du setter de inn…). Hell syltetøyet/chutneyen over på glassene, og skru på lokket med det samme. Glassene er da sterile, og varmen skaper vakuum, slik at du kan oppbevare glassene i lang tid.

IMG_2112

Jeg har ikke eksperimentert så mye med hva man kan ha plommechutney til, men det var veldig godt stekt sammen med svinefilet og mozzarellaost, og det skal visst være godt til ost og kjeks også.