En hektisk periode og en pause fra sosiale medier?

Akkurat nå sitter jeg alene ved et bord i kantina på skolen. Jeg fryser, og har akkurat kjøpt meg en kopp kaffe. Jeg har spist lunsj med ei venninne, og nå sitter jeg og prøver å lage en oversikt til meg selv over alt jeg har å gjøre fremover. Jeg har det veldig travelt for tiden. Jeg har veldig mange prosjekter på gang, men dessverre merker jeg at hodet ikke er helt med. Det begynte egentlig allerede før jul, jeg måtte jo gi opp det «blogge hver dag i adventstida»-prosjektet mitt – både fordi finner ut at jeg rett og slett ikke får til å skrive når jeg er i Kabelvåg, og fordi jeg begynte å ramle ned i en depressiv episode. Og nå må du slappe av, mamma, for du vet jo at det går bra med meg og at jeg hadde det veldig fint hjemme i jula. Men depresjonen har tydeligvis bestemt seg for å gjøre et tilbaketog.

Det begynte med at én dårlig dag ble til flere, matlysten ble dårligere, og alt som er irriterende vokste seg større. Nå har jeg igjen begynt med å la være å dra på skolen fordi jeg rett og slett ikke klarer å stå opp. Det er lenge siden sist. Da depresjonen var som verst, skjedde det ofte, men det siste året har jeg fått så sykt mye glede og energi ut av å være på skolen og sammen med folk, så når det nå skjer igjen, er kontrasten veldig stor.

Jeg har blitt veldig flink til å distrahere meg selv, men det er jo kanskje ikke så rart, når alt jeg gjør føles ut som at dytter meg nærmere et nervøst sammenbrudd, og det har jeg faktisk ikke tid til. Jeg skriver lister over ting jeg må gjøre i stedet for å gjøre dem, jeg hører på musikk for å unngå mine egne tanker, jeg er sammen med venner for å slippe å være alene. Men selv når jeg er alene og har det stille rundt meg, får jeg ikke tak på tankene. De flyr forbi og forsvinner før jeg i det hele tatt har fullført dem. Det er som om det ikke engang er meg selv jeg hører.

Jeg har veldig mye greier på gang for tiden (i tillegg til studiet), og det er egentlig bare ting som burde glede meg over, men det eneste jeg kjenner på for tiden er stress og utmattelse. Jeg har en av hovedrollene i linjeforeningas årlige teaterproduksjon, og det er sykt gøy å være med på, men nå er det bare noen få uker til premieren så vi har øving nesten hver dag, og det trekker veldig mye energi, kjenner jeg. Og det stresser meg at jeg ikke har spilt teater (utenom noen få greier under barnehagelærerutdanninga) på over seks år, så jeg er redd for at jeg er skikkelig dårlig sammenlignet med de andre. Jeg har også et bloggprosjekt på gang, som jeg ikke helt kan fortelle om ennå, men som potensielt kan bli veldig stort. Om ikke stort-stort, så en veldig stor sjanse for meg, i hvert fall. Dette er kanskje den største sjansen jeg noen gang har fått servert, og det er akkurat det jeg har lyst til å holde på med – så hvorfor klarer jeg ikke å bare glede meg over muligheten, og hoppe i det med alt jeg har? Det er jo det jeg burde. Og det er det jeg prøver på, men det er som om det er noe i meg som holder meg igjen. Kanskje er jeg redd, kanskje jeg ikke har tatt helt inn over meg hva som skjer, jeg vet ikke.

En annen ting jeg kjenner på for tiden, eller, enda et element som stresser meg, er sosiale medier. Ikke at jeg bruker sosiale medier så sykt mye, men jeg kjenner at det er et stresselement at jeg alltid er tilgjengelig. Og ikke for å glemme hvor fort gjort det er å bare sjekke instagram, og så bli sittende i en evighet og scrolle, når jeg egentlig burde gjøre andre ting. Jeg har egentlig ikke lyst til å påstå at jeg er deprimert på grunn av sosiale medier, men samtidig tror jeg nok det er en sammenheng. Det stresser meg, så da burde jeg unngå det. Og det er jo faktisk en ting jeg kan styre unna, i motsetning til andre ting som foregår, som jeg må forholde meg til. Jeg tror på at de tingene man kan kontrollere, bør man ta tak i. Jeg har derfor bestemt meg for å ta en pause, typ slette appene fra telefonen, fra snapchat og instagram. Av logiske årsaker må jeg fortsatt være tilgjengelig på facebook og messenger, men jeg håper at ved å unngå snapchat og instagram, de to appene jeg bruker mest unødvendig tid på, vil jeg bli litt mindre stressa, og faktisk få mer tid til å gjøre ting. Jeg tror jeg satser på ei uke til å begynne med, og så får vi se hvordan det går. Ønsk meg lykke til, da!

Håper dere alle har hatt en fin januar, selv om jeg syns det virker som om alle andre jeg snakker med er like stressa som meg. Hvorfor er det sånn, egentlig? Det kan jo ikke være slik at alle går rundt og er superstressa hele tida. Det går jo faktisk ikke an.

Reklamer

50 spørsmål del 2

26: Hva ville du foretrekke av å miste alle minnene dine, og å aldri være i stand til å lage nye?
Å miste alle minnene mine, tror jeg. Det hadde jo vært veldig kjedelig å aldri kunne oppleve noe nytt. 

27: Er det mulig å finne sannheten uten å utfordre den først?
Ja, det tror jeg da. Eller, det kommer vel an på hvordan man angriper saken og hvilken sak det er, men man trenger vel ikke alltid å si at noe er noe annet, for å finne ut hva det egentlig er.

28: Har din største frykt noen sinne blitt virkelighet?
Alt rundt meg har aldri plutselig begynt å myldre av store edderkopper, så nei. 

29: Husker du den gangen for fem år siden da du var ekstremt opprørt? Spiller det du var opprørt for noen rolle nå?
Ja og ja. Jeg har dessverre alt for god hukommelse, særlig når det gjelder slike ting. Jeg tenker uansett at alt spiller en rolle fordi det har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. Og ting som skjer påvirker jo også forholdet man har til andre mennesker. Kanskje, hvis ting hadde skjedd annerledes for fem år siden, hadde jeg hatt andre venner den dag i dag, men det kan man jo ikke vite. Jeg tror jo på en måte at alt skjer for en grunn, så de tingene jeg var opprørt for før, har ikke skjedd uten de skulle bety noe for fremtiden.

30: Hva er ditt lykkeligste barndomsminne? Hva gjør det så spesielt?
Dette høres jo helt trasig ut, men jeg kommer ikke på noe akkurat nå. Mye av det jeg opplevde i barndommen var jo ikke så kult, så selv om jeg jo også opplevde mye fint, klarer jeg ikke å plukke ut et enkelt «lykkelig» øyeblikk.

31: På hvilket tidspunkt i nær fortid følte du deg mest lidenskapelig og levende?
Vel, igjen uten å klare å plukke ut et enkeltminne, kan jeg jo si at hele denne høsten har jeg følt veldig mye. Og med den bakgrunnen jeg har, hvor jeg i lange perioder ikke har følt noen ting, eller alt har bare vært svart, opplever jeg at det å føle, ubehemmet og fritt, både det positive og det negative, er en ganske god indikator på at man er i live.

32: Hvis ikke nå, når da?
Når man har kapasiteten til det, vil jeg tro.

33: Hvis du ikke har oppnådd det ennå, hva har du å tape?
Oppnådd hva? Det – meningen? målet? Vel, meningen med livet tror jeg er et veldig vagt konsept det er vanskelig å lete etter, men de ulike målene eller ønskene man har, kan man vel fortsette å jobbe mot selv om man ikke har kommet dit ennå. Rart spørsmål. Man trenger jo ikke nødvendigvis å ha noe å tape på å ikke ha oppnådd noe allerede.

34: Har du noen gang vært sammen med noen uten å si noe, og etterpå følt det som om du nettopp hadde tidenes beste samtale?
Ja, det er vel gjerne kjennetegnet på et godt vennskap, det. Når man kan være sammen med noen uten at stillheten blir klein, uten at man føler behovet for å si noe, det er da ting faktisk blir sagt.

35: Hvorfor forårsaker religioner som har rot i kjærlighet så mange kriger?
Ingen aning. Eller, kanskje det har noe å gjøre med at alle er så opptatt av at de selv har rett, og det endeløse problemet med at folk ikke forstår at andre kan ha en annen forståelse av virkeligheten enn dem selv.

36: Er det mulig å vite, helt definitivt, hva som er godt og hva som er ondt?
Både ja og nei. Ja, fordi noen ting går under ren fornuft og empati ovenfor alt annet levende, og nei fordi det som er rett for noen ikke er rett for alle andre.

37: Ville du si opp jobben din dersom du vant ti millioner kroner?
Dette har jeg faktisk tenkt på noen ganger før, og kommet frem til vidt forskjellige svar. På den ene siden kunne jeg absolutt tenkt meg å ikke ha behov for å jobbe, men kunne gjøre hva jeg vil hele dagen. På den andre siden merker jeg jo at jeg har utrolig dårlig selvkontroll på det å ha rutiner når jeg f.eks ikke skal på skolen en dag, og jeg blir veldig fort rastløs når det går flere dager uten at jeg treffer folk. Jeg tror kanskje at hvis jobben min var det eneste stedet hvor jeg møtte andre mennesker, ville det vært kjedelig å ikke ha det å gå til. Men hvis jeg hadde et nettverk rundt meg uavhengig av jobb, kunne det vært kult å bruke tiden på for eksempel å skrive den boka jeg maser så mye om. 

38: Vil du helst ha mindre arbeid å gjøre, eller mer arbeid du faktisk liker å gjøre?
Akkurat det er vel en balansegang uansett, tror jeg. Jeg vil ikke risikere å bli overarbeidet av ting jeg liker å gjøre, for da risikerer man jo å ende opp med å ikke like det lenger. Jeg liker å ta det med ro, og trenger mange pauser i hverdagen, så jeg hadde nok foretrukket å ha mindre arbeid å gjøre.

39: Føler du at du har levd akkurat denne dagen hundre ganger før?
Litt, men ikke egentlig. Jeg har jo hatt uendelig mange dager som har starta med ei bok på kjøkkenbordet hjemme i Kabelvåg, og endt med en time-halvannen foran speilet på badet, men de færreste dager er helt like, og akkurat denne har jeg ikke opplevd før.

40: Når var sist gang du tok et steg inn i det ukjente uten å ane hva som kunne vente deg?
Da jeg begynte på drama og teater i høst, tror jeg. Jeg visste jo sånn høvelig hva studiet gikk ut på, men jeg ante ikke i hvor stor grad livet mitt skulle forandre seg på grunn av det.

41: Hvis du visste at alle du kjenner skulle dø i morgen, hvem ville du gått på besøk til i dag?
Det har jeg absolutt ingen aning om. Skulle man endelig gripe sjansen til å fortelle noen noe man har tenkt på lenge, når det er siste mulighet du har, eller er det egentlig ikke noe vits, og det beste hadde vært å tilbringe dagen helt som vanlig, sammen med de du foretrekker å tilbringe tid med i hverdagen?

42: Vil du være villig til å redusere forventet levealder med 10 år for å bli ekstremt attraktiv eller berømt? Ville svaret vært det samme om forventet levealder var 10 år fra i dag?
Tja. Ikke dersom forventet levealder var 10 år fra i dag, men kanskje om jeg likevel hadde mange år igjen. Forventet levealder er vel ganske høyt for tiden, og jeg vet ikke om jeg er interessert i å leve til jeg blir 90 uansett. Så hvis jeg kunne bli berømt på et selvvalgt grunnlag, tja.

43: Hva er forskjellen mellom å være i live og å virkelig leve?
Da jeg var skikkelig deprimert, var jeg jo i live, men jeg levde ikke noe særlig. Jeg tror, som nevnt over, at det å oppleve ulike følelser er med på å gjøre at man føler seg levende. Kanskje det å bryte litt ut av rutiner også. Å være i live krever jo egentlig bare pust, men når man har følelser og opplevelser, da lever man.

44: Når er det på tide å slutte å beregne risiko og konsekvenser, og bare gjøre det du vet er riktig for deg?
Nå. Hvis du vet det er riktig, så er det vel ikke noe spørsmål, egentlig. 

45: Hvis vi lærer av våre feil, hvorfor er vi alltid så redde for å gjøre dem?
Fordi vi er blitt lært opp til at det å gjøre feil er teit, og vi er redde for at folk skal le av oss. Man må være temmelig selvsikker før man tør å gjøre noe uten å tenke på hvordan andre kan reagere, og det å vite at man lærer av å gjøre feil er ikke det samme som å tørre å gjøre det. 

46: Hva ville du gjort annerledes hvis du visste at ingen ville dømme deg?
Jeg ville kanskje turt litt mer. Blogget på en annen måte, turt å gjøre litt sprø ting i sosiale settinger, turt å synge mer. Akkurat det med syninga er litt spesielt, for jeg er blitt fortalt nok ganger at jeg har fin sangstemme, at jeg «kan synge», til at jeg tror på det selv, men jeg tør aldri synge i situasjoner hvor det ikke normalt skal synges – fordi jeg selv syns det er så innmari teit når andre folk bryter ut i sang i hytt og vær, haha. Men jeg dømmer jo ikke folk for at de synger, jeg syns jo egentlig det er skikkelig kult at de tør, jeg bare irriterer meg litt over det.

47: Når var sist gang du la merke til lyden av din egen pust?
Akkurat nå. Hver natt. Stort sett hele tiden, når det ikke er andre ting som distraherer meg. Oversensitiv hørsel, sant. (Les mer om det her)

48: Hva elsker du å gjøre? Hvordan uttrykker du denne kjærligheten?
Jeg er sykt dårlig på å uttrykke positive følelser, og jeg er sykt dårlig på å sette ord på ting jeg liker. Når noen spør meg hva jeg liker å gjøre på fritiden begynner jeg bare å stamme noe om hvilke serier jeg ser for tiden. Jeg klarer ikke å komme på noe jeg liker når folk spør meg på den måten. Jeg burde egentlig bare finne på et fast svar jeg kan komme meg i slike situasjoner, slik at jeg unngår at folk ser dumt på meg fordi jeg tydeligvis ikke har interesser. Men jeg liker jo å skrive, og jeg antar at jeg uttrykker det ved å gjøre det? Slik er det vel med det meste – hvis jeg tar meg tid til å gjøre det, betyr vel det at jeg liker det.

49: Vil du huske hva du gjorde i går om fem år? Hva med dagen før det? Eller dagen før det?
Sannsynligvis ja. Jeg har usedvanlig god hukommelse, og dagen i går var jo spesiell siden jeg var på reisefot, og dagen før fordi jeg pakket. Dagen før det igjen var jeg jo på grøtmiddag hos Maren, og dersom vi holder den tradisjonen ved like om fem år, vil jeg kunne huske hvordan det var fem år tidligere. Med god sannsynlighet vil jeg også kunne fortelle hvilke klær jeg hadde på meg.

50: Valg blir foretatt i livet ditt akkurat nå. Spørsmålet er: Er det du som tar dem, eller overlater du livet ditt til andre mennesker?
Jeg nok i hovedsak alle valgene mine selv. De store, i hvert fall. Jeg overlater gjerne til noen andre å bestemme hva som skal være til middag (bortsett fra i jula og andre tradisjonsbundne merkedager), men hva jeg skal gjøre med livet mitt er jeg heldigvis selv i kontroll over.

Spørsmålene er hentet fra denne siden. Les del 1 her.

Hjemme

Nå ligger jeg faktisk i senga og skriver dette på mobilen. Det er uvant, vanligvis når jeg liksom faktisk skal skrive noe gjør jeg det jo på macen. Nesten så det føles litt uvant å ikke skrive på dialekt, som jeg vanligvis gjør når jeg skriver med noen på mobilen, haha. Sånn er det blitt, altså. Jeg kom hjem til Kabelvåg i dag. Reiste i gryotta fra Trondheim, så jeg var så tidlig fremme i Svolvær at jeg faktisk fikk med meg dagslyset. Har et håp om at jeg skal klare å stå opp i såpass fornuftig tid disse dagene at jeg får med meg det lille dagslyset som er (det er ikke mange timene det er snakk om, altså, for dere som ikke vet hva jeg snakker om). Jeg fikk bare tre urolige timer søvn i natt, så jeg var mildt sagt trøtt da jeg kom frem. Jeg fikk sove noen timer på dagen i dag, men hele kvelden har jeg gått rundt og gjespet, og jeg er veldig klar for å legge meg nå. Jeg håper, håper at det jevner seg litt ut nå, om ikke annet så for at jeg kan slutte å mase om at jeg er så trøtt hele tiden.

Håper dere har hatt en fin dag!

Drøm meg bort

Jeg burde ha lagt meg for flere timer siden. Det er bare noen timer til jeg skal stå opp. Men her sitter jeg. Jeg har ikke lyst å legge meg, ikke fordi jeg ikke er trøtt eller at jeg er redd for å miste flyet, men fordi jeg vet at jeg kommer til å drømme. Jeg har drømt mye i det siste, en rekke sammenhengende drømmer over flere netter, som både er så mye bedre enn virkeligheten at jeg nekter å våkne, men som samtidig, når jeg er våken, gjør at jeg aldri vil sovne igjen. Jeg har hjertebank. Er jeg redd fordi jeg skal ut og fly? Jeg tror ikke det. Kanskje jeg er redd for at jeg har glemt noe. Er jeg faktisk redd for å sove? Innsiden min har gått ut av meg, og plassert seg utpå stuegulvet en plass. Der sitter jeg og ser på meg selv. Og jeg ser tilbake, jeg sitter og ser rett inn i sjela mi, og den ser tilbake. Jeg vet ikke hvem av oss som vinner stirrekonkurransen. Den vinker, den drar meg bort, til senga? for at jeg skal sove?, men jeg stritter imot. I drømmen er jeg glad, du gjør meg glad, og jeg vet ikke hvorfor engang. Eller hvordan. Men du holder meg våken, selv om jeg sover. Hvorfor er du der? Jeg burde ha lagt meg for flere timer siden, sier jeg jo.

Et svart-hvitt bilde hvor Margrete ligger på bakken, som er dekt med høstblader. Hun har øynene lukket. Hun har på seg en rutete jakke, og håret ligger spredt utover bakken som en vifte.
Foto: Gisle Lysne

Juleferie

Det ble visst en pause i dette adventsprosjektet mitt. Hele tre dager, faktisk. Torsdagen brukte jeg til å lese til eksamen og sove, fredagen hadde jeg eksamen og handlet julegaver, og i går handlet jeg noen julegaver til meg selv, ordnet en del ting i leiligheta og hadde besøk av Alise på kvelden. I dag har jeg også ordnet en del ting i leiligheta, levert noen julekort, og vært på grøtmiddag med jentegjengen. Jeg fikk mandelen, jippi. Men nå når jeg kom hjem måtte jeg plutselig begynne å styre med å rense rørene i avløpet til vaskemaskinen min, for filteret der har tydeligvis gått tett eller noe. Jeg skjønner jo ingenting av sånt, men jeg skjønner jo at noe er galt når det renner vann på gulvet hver gang jeg bruker maskinen. Håper det ordner seg, og at jeg får til å skru alt på plass igjen… 

Ikke at jeg egentlig pleier å ha den opplevelsen, men jeg føler ikke på noe ferie-følelse, selv nå når jeg er ferdig med siste eksamen. Det er så mange andre som har sagt sånn at de er såå klare for ferie, og at de gleder seg så til eksamen er ferdig for da kan de slappe ordentlig av, men jeg har liksom ikke tenkt det. Jeg er sykt sliten nå, men jeg føler ikke at jeg har muligheten til å slappe ordentlig av ennå, for det er så mye som skal gjøres. Jeg skulle gjerne ha hatt flere dager på meg til å gjøre ingenting, men jeg reiser nordover på tirsdag, og før det har jeg en hel liste med ting jeg må gjøre. Jeg går sikkert rett inn i feriemodus når jeg kommer hjem til Kabelvåg, men det neste halvannet døgnet vil jeg helst ha meg frabedt, kjenner jeg. Heldigvis har jeg ingenting jeg må gjøre ute i morgen, så jeg slipper å forholde meg til andre mennesker. Det er ganske greit. Nå håper jeg bare mest at jeg får til å sovne nå i kveld, at jeg aller helst sover drømmeløst i natt, og at jeg klarer å stå opp i morgen til en høvelig fornuftig tid. 

Jeg fikk om norsk teaterhistorie på eksamen, forresten. Flaks. 

Et lusselig besøk

I dag har Sofie og jeg bakt lussekatter og lest til eksamen. Snakker om å være effektive. Jeg har faktisk ikke vært utenfor husets fire vegger i dag. Akkurat nå sitter Sofie og leser høyt for meg om norsk teaterhistorie på ulike dialekter (trøndersk, as we speak). Alt for å lære, får en vel si. Visste dere at Norge har en historie med såkalte teaterslag, hvor det kunne bryte ut rene slagsmål i salen – i begynnelsen, initiert av Bjørnstjerne Bjørnson på 1850-tallet, for å demonstrere mot den danske ledelsen, og senere, på 1910-tallet for å protestere mot at teater ble spilt på nynorsk i stedet for riksmål? Folk var altså ikke fornøyde med hverken det ene eller det andre. Vi krysser forresten stadig fingrene for at vi får spørsmål om norsk teaterhistorie på eksamen.

Jeg kjenner at jeg egentlig burde lagt meg allerede, men jeg må skrive noen julekort før jeg tar kvelden. Jeg begynner forresten å stresse litt for at jeg skal rekke alt jeg må før jeg reiser hjem til jul. Det er litt rart å tenke på at jeg i fjor på denne tiden ennå var i praksis, hadde helt sinnsykt influensa og endte opp med å måtte skrive nesten hele praksisrapporten kvelden før jeg skulle reise hjem. DA var jeg stressa, da. Det er litt bedre i år, altså. Men likevel har jeg en del ting jeg må ordne ganske kjapt i løpet av de nærmeste dagene. Det koker jo ned til at jeg er sykt flink til å prokrastinere, og prioriterer å sove og ta det med ro heller enn å la meg selv være stressa – og det er jo egentlig en bra ting. Hadde bare døgnet vart litt lengre, så jeg hadde sluppet å stresse i utgangspunktet… Hvor mange ganger kan man skrive ordet stress i samme avsnitt før det mister sin kraft? Stress

Tirsdag

Jeg satte meg egentlig ned og tenkte jeg skulle svare på andre halvdel av de 50 spørsmålene jeg begynte på her om dagen, men jeg klarer ikke formulere noe fornuftig. Er så sliten. I dag har jeg vært på skolen og lest til eksamen nesten hele dagen, og jeg har vært og sett hele tre forestillinger rundt om i byen. Har egentlig hatt en veldig fin dag. Men jeg har sovet alt for lite i det siste, og jeg har begynt å bite negler. Bare to-tre dager igjen før jeg slutter å mase om eksamen. Snart ferie. 

Ibsen og slikt

Mens jeg ellers sitter og leser teaterhistorie for tiden, så jeg gjennom noen gamle bilder – av min egen teaterhistorie kan man vel nesten si – og kom over disse bildene fra da ungdomsskolen jeg gikk på satte opp sin versjon av Peer Gynt. Jeg spilte Solveig, og det sterkeste minnet jeg har fra hele produksjonen var da jeg under premieren, etter første vers av Solveigs sang, opplevde total stans i all hjernevirksomhet, og hadde helt glemt teksten på vers to. Det føltes som om jeg stod i flere minutter, før jeg til slutt bare måtte åpne munnen og satse på at noe kom, og heldigvis dukket hele teksten opp i hukommelsen med det samme. Etterpå fikk jeg høre at oppholdet ikke hadde vart så lenge som jeg trodde,  men herregud for et stressende øyeblikk. 

Foto: August Carlson / Lofotposten

Og så husker jeg at det var veldig viktig for lærerne at jeg hadde på meg bunad mens jeg sang, men at jeg måtte ha et kostyme som matchet med resten av 1960-talls settingen de hadde bestemt seg for under resten av forestillingen. På et punkt i forestillingen måtte dette skiftet gå veldig kjapt, så jeg hadde bare sånn tre minutter på å få på meg bunaden, med søljer og alt. Jeg husker at det stod tre jenter bak scenen og holdt bunaden klar slik at jeg bare kunne hoppe inn i den. Tider, altså. Jeg husker også at midt oppi alt dette var det ei dame, en lærer jeg aldri hadde hatt, tror jeg, som kom bort til meg bare for å fortelle meg at jeg hadde søljene plassert feil, og hun skulle begynne å ordne på dette da, og jeg bare «..nei». Som om det ikke var nok stress fra før, måtte jeg altså begynne å tenke på det også. At folk må. 

Foto: August Carlson / Lofotposten

Akkurat i dag er det ni år siden vi hadde premiere på denne forestillinga. For ni år siden visste jeg fint lite om Ibsen, og jeg kan egentlig ikke påstå at jeg forsto så veldig mye av handlinga i Peer Gynt heller. Men så er det jo et veldig spesielt stykke med veldig mye rart som skjer, og det er veldig ulikt alt annet Ibsen har skrevet. Peer Gynt ble skrevet i 1867, altså fire etter at Ibsen forlot Norge for ikke å komme tilbake på 27 år, men det ble ikke satt opp i Christiania før i 1876. Peer Gynt anses for å være det meste kjente norske teaterstykket, og det blir stadig satt opp over hele verden. Likevel sies det at Ibsen selv mente at stykket var for komplisert til å kunne settes opp på en scene. Vel. Alt kan vel gjøres både enkelt og vanskelig, har vi vel sett siden da. Uansett, det er veldig morsomt å ha denne opplevelsen, og jeg tror kanskje det gjør lesinga nå litt mer interessant, når jeg faktisk har noe personlig å hekte knaggene på. Så kunne jeg vel bare ønske å ha noen personlige knagger å henge de andre periodene på, som gresk tragedie og avantgarde, men det har jeg altså ikke. Kan alle bare krysse fingrene for at jeg får om norsk teaterhistorie og/eller realismen på eksamen? OK, takk. 

En pepperkaketorsk og andre figurer

I dag har jeg bakt og pyntet pepperkaker sammen med tantebarna mine. Jeg har vokst opp med bare standard-figurene for pepperkakeutstikking, og jeg har aldri giddet å kjøpe noe mer fancy til meg selv – men jøss altså, broren min har virkelig slått på stortromma hva gjelder varierte pepperkakefigurer. De har til og med en ekte lofottorsk-form! 

I en utkjevlet pepperkakedeig er det stukket ut noen former, blant annet en snøkrystall, noen stjerner, og en fisk.
Stekte pepperkakehjerter og andre figurer ligger i skåler, klare for å bli pyntet. En annen skål er fyllt med nonstop.
Mange pepperkaker i forskjellige former ligger på et bord. De er pyntet med glasur i flere farger.

Nå er jeg hjemme igjen, sukkersjokket har lagt seg, og jeg er på tur i seng. I morgen skal jeg ta siste hpv-vaksina, og forsøke å få ordnet noen julegaver. Ellers er jeg litt rastløs i dag, jeg tror det kommer av en drøm jeg hadde i natt som jeg ikke helt har klart å riste fra meg i løpet av dagen. Rart det der, hvordan underbevisstheten kan sette griller i hodet på en, til og med angående ting man bare har avfeid i den våkne verden. Er det forresten noen som har noen gode tips mot skikkelig vintertørr hud? Jeg har tørr hud til vanlig, men nå i det siste som det har vært så kaldt og faktisk snødd en del, er det fullstendig krise. Rop ut hvis du vet om noe lurt. 

Håper dere har hatt en fin andre søndag i advent! 

Gammel ensomhet og nye vennskap

Tjo hei og hopp, en ny kveld og et nytt innlegg. Etter midnatt, igjen. I kveld har jeg hatt besøk av Sofie og Tara, vi har laget mat, prøvd noen hatter og en parykk, drukket litt vin og bare kost oss. De siste årene har jo som kjent ikke vært så veldig kule for meg – jeg har følt meg mye ensom, og begynte egentlig å slå meg til ro med at jeg aldri kom til å få noe særlig nære vennskapsbånd med nye personer. Folk har jo ofte veldig lett for å slå seg til ro med de man har, men etter hvert når jeg så at alle andre rundt meg utvidet sine sirkler, ble jeg veldig var på at det ikke var tilfellet for meg. Jeg begynte å lure på om det var meg det var noe galt med, at jeg plutselig ikke lengre var typen til å ha nære venninner eller at jeg rett og slett var blitt for gammel til å bli kjent med noen nye (men samtidig var jo ikke det noe problem for de andre, så minuspoeng for feil i logikken hitover altså). Da jeg gikk på DMMH blei jeg jo kjent med folk som jeg hang med på skolen, men det var egentlig ingen jeg var noe særlig med på fritida, og jeg trodde det kom til å bli på samme viset da jeg startet på drama og teater. Så du skal tro jeg ble overrasket da det gikk opp for meg at jeg hadde Sofie på overnattingsbesøk for andre gang, og innså at vi bare helt naturlig har utviklet et ordentlig vennskap. Og Tara er typ den kuleste personen jeg noen gang har møtt. Det føles veldig godt å ha blitt kjent med noen som man bare vet at man vil fortsette å henge med. Jeg har i det hele tatt blitt kjent med sykt mange kule folk hvis selskap jeg oppriktig trives i i løpet av de siste månedene. I min mørkeste depresjon for noen år siden trodde jeg aldri noe slikt kom til å skje. Nok et bevis på at ting faktisk kan endre seg, selv om det er sykt vanskelig å tro på det når man står i det. Jeg bare håper at alle som føler på ensomhet nå, klarer å også føle på den lille gnisten av håp om at det blir bedre i fremtiden. 

Noe vi snakket om i kveld, var hvordan mennesker som alltid gleder andre, ofte er de som selv har det vondt inni seg. Dette er jo egentlig noe det har vært en del snakk om i det siste, så vi har kanskje blitt klar over at det kan være slik – men tenker vi egentlig over det i hverdagen? Enda så bevisste vi prøver å være, tror jeg det er vanskelig å aktivt prøve å legge merke til slike ting. Det er så lett å tro at folk som smiler er glade, og når vi skal se for oss noen som er f.eks. deprimerte, tenker vi på noen som ser triste ut. Og det er jo faktisk sånn menneskehjernen er designet – vi er programmert til å kjenne igjen ansiktsuttrykk for å kunne reagere på andres følelser, så det krever en del arbeid av oss å omprogrammeres til å tenke at ting ikke nødvendigvis er slik vi umiddelbart tror at de er. Men sykdommer som sitter inne i hodet på en, vises jo ikke på utsiden. Depresjon, angst, ensomhet – alt egentlig, har tusenvis av ulike uttrykk, akkurat slik som alle menneskene som opplever dem er ulike. Så dagens utfordring får være å strekke ut en hånd, både til noen du tror du ser at trenger det, og til noen du tror du ser at ikke trenger det. Og ikke minst pass på deg selv. 

Jeg håper alle har det bra, og hvis du ikke har det bra akkurat nå håper jeg at det blir bedre snart. Og hvis du føler at det ikke er noen andre du kan snakke med, så kan du alltid ta kontakt med meg ❤

Eventuelt ring Mental Helse sin hjelpetelefon på 116 123