Uke 12

Jeg lever litt i en boble for tiden, tror jeg. En boble som i all hovedsak består av bare praksis, og så er det ikke plass til så mye annet. Det var jo på en måte slik jeg så det for meg også, at jeg ikke skulle ha energi til å gjøre noe særlig annet i praksisperioden, men det er litt rart å oppleve det fordetom. Men jeg trives fortsatt i praksis, og selv om jeg kan stå opp om morgenen og grue meg noe skrekkelig til å gå ut døra, så kommer jeg frem til barnehagen og har det skikkelig trivelig. Men så kommer jeg hjem, og boblen er full, og det er ikke plass til mer den dagen.

Nå i kveld har Sindre og jeg vært på kino og sett Skjønnheten og udyret. Det var en utrolig fin film, og jeg satt seriøst med tårer i øynene under hele filmen – men jeg ble også minnet på hvorfor jeg egentlig ikke liker å gå på kino. Er det virkelig for mye å be om at folk skal være stille, ikke rasle unødvendig med bråkete matvarer (det var seriøst ei kjærring bak meg som satt og bare vridde på en potetgullpose eller noe under hele filmen (slik hørtes det ut ihvertfall)), og la telefonen ligge? For det første burde det ikke være lov å selge snacks i bråkete innpakninger på kino, og for det andre trenger man ikke gå på kino hvis man må sjekke telefonen hvert tiende minutt. Og herregud så slitsomt det er for meg selv at jeg alltid må legge mer merke til det negative enn det fine, for jeg sitter jo ikke her og tenker at jeg har sett en kjempefin film; jeg sitter her med gjenklang av potetgullposeknatringen i hodet.

IMG_0870.JPG

For øvrig har jeg også endret litt på hudpleierutinene mine denne uka, og jeg merker kjempestor forskjell. Huden min begynner jo faktisk å bli fin igjen. Driver å vurderer om jeg skal skrive et eget innlegg om dét, men slike ting inngår liksom i kategorien over ting jeg er redd for at ingen er interessert i å lese om hvis jeg skriver om det, så vi får se om jeg kommer meg så langt.

Ellers da, det er under to uker til påskeferie, og akkurat to uker til jeg reiser nordover i dag. Så det.

Uke 11

Denne uka gikk egentlig veldig fort. Jeg har vært alene hjemme, og mesteparten av tiden har gått til praksis, skriftlig arbeid og søvn. Har begynt å lage litt påskepynt. Fikk målt fuktighetsnivået i huden min på fredag, noe som var ganske interessant. Måtte endre litt på hudpleierutinene mine på grunn av det. I kveld har jeg sittet og søkt på botox-behandlinger mot svette, og igjen vært innom tanken om å ta restylane. På tide å gå til sengs og vinne i lotto, kanskje.

Noen metatanker

Jeg skrev i går at jeg allerede begynner å bli lei av dette uke for uke-prosjektet mitt, men det er vel heller det at jeg begynner å bli lei av å skrive om hvordan jeg har det hele tiden. Kanskje jeg blir litt mer sliten av å tenke på det hele tida? Eller er det, som ideen var, fint for meg å fortelle helt åpent og ærlig om hvordan jeg har det?

Jeg så siste episode av dokumentarserien Innafor her om dagen, hvor de snakket om hva som skjer når folk er åpne om pysikisk helse. Først ble jeg nesten sint, for hun programlederen virka så utrolig negativ, og jeg fikk inntrykk av at alle bare skal holde alt for seg selv. Og det er jo akkurat det jeg er så i mot – for hvis alle skal holde alt for seg selv, hvordan skal vi da vite at det er menneskelig å ha ulike følelser? Eller at det er helt OK om livet ikke er helt perfekt en periode? Hvis ingen skal dele hvordan de har det, så vil jo ingen vite hvordan andre har det, og da blir vi et ganske lite informert samfunn. Jeg syns jo egentlig alle bør dele litt mer hvordan de egentlig har det, til sine grenser og lyster, selvfølgelig. Dét er vel egentlig den eneste måten vi kan motarbeide perfeksjonspresset.
Heldigvis kom hun litt mer rundt, hun programlederen i Innafor, og konkluderte med at det kanskje kan være fint å være åpen om psykisk helse. Men så begynte jeg å tenke litt mer, da.

Jeg vet at det har hjulpet meg kjempemasse å være åpen om mine plager. Og jeg vet at det at jeg har vært så åpen, også har hjulpet andre. Kanskje har jeg ikke flere tusen lesere hver uke, men jeg har fått så mange meldinger fra folk, både folk som jeg kjenner fra før, folk jeg egentlig ikke kjenner, og folk jeg trodde jeg kjente veldig godt – som har fortalt at de har turt å åpne opp om sitt, fordi jeg har delt mitt. Så derfor mener jeg helt klart at åpenhet er noe veldig positivt.

Dessuten liker jeg å skrive. Jeg liker å ha en plattform hvor jeg kan skrive hva jeg vil, hvordan jeg vil. Jeg er flink til det. Jeg er flink til å fortelle om følelsene mine, og å skrive om hvordan det går. Men jeg vil jo gjerne skrive om andre ting også, utenom hvordan jeg har det og alle de negative tankene mine. Men må jeg finne meg en annen plattform for det, kanskje?

I de siste ukene har jeg følt mer og mer at jeg bare har klaget over, ja egentlig alt, her på bloggen. Selv om jeg bestemte meg for dette prosjektet i år, å skrive litt om hver uke som har gått, for meg selv, nesten som en offentlig, åpen dagbok, så blir jeg nesten redd for at jeg blir masete, om dere skjønner. Men samtidig – det er jo min blogg, så jeg kan jo skrive hva jeg vil, og hvis noen ikke gidder å lese om følelsene mine lenger så er det jo bare å overse den.

Men samtidig – når der blir snakk om at flere «rosabloggere» har fått negativ respons på at de skriver om sin psykiske helse, at de burde holde seg til det de vanligvis skriver om osv, så lurer jo jeg på om jeg blir å få negativ respons om jeg skriver om andre ting? Hvis jeg begynner å skrive mindre om psykisk helse, og mer om «rosablogger»-ting? Er det noen som gidder å lese bloggen min da? Jeg ser jo tydelig på statistikken at jo mer negativt et innlegg er, jo flere lesere har jeg. Og blir jeg å få til å skrive om andre ting?

Makeup-Malin, som ble intervjuet i Innafor, sier at det er så viktig for henne å snakke om psykisk helse, så da får det heller stå til med hennes egen. Det er akkurat det jeg også har tenkt, lenge. At så lenge det hjelper noen andre – både enkeltpersoner, og på lang sikt hele samfunnet, at jeg forteller så åpent og ærlig om hvordan jeg har det, så er det verdt det. Dessuten er det jo en god form for terapi for meg selv å sette ord på tankene. Akkurat det er kanskje det jeg mener er den viktigste grunnen til at flere bør være åpne om hvordan de har det, for det hjelper så utrolig mye å bare snakke om det. Så kan man jo selvfølgelig velge selv om man vil snakke med bare sine nærmeste, eller om man vil åpne seg på en offentlig blogg.

Men jeg har jo ikke for alltid lyst til å være «hun deprimerte». I Innafor snakket de om at det kan være vanskelig å «trekke tilbake» en slik offentlig åpenhet, og at man for alltid vil være slik man har utlevert seg som. Men da tenker jo jeg at hvis man først har vært åpen om at man er psykisk syk, burde det gå an å være åpen om at man har blitt frisk også. For jeg kommer jo forhåpentligvis ikke for alltid å være «hun deprimerte». En eller annen gang, forhåpentligvis snart, vil jeg jo bli «hun som kom seg igjennom, hun som ble frisk, hun som klarte det!». Og da vil jeg jo selvfølgelig skrive om det også!

Så ja, dette var noen av dagens tanker. Se Innafor her.

Uke 10

Jeg lot visst jammen meg være å blogge i går. Lurer på om jeg allerede holder på å gå lei av dette uke for uke-prosjektet mitt. Det er jo litt synd, når bare såvidt en femtedel av året har gått. Men men. Satser på at det blir lettere når ting begynner å gå lettere, om dere skjønner.

Har forøvrig hatt ei helt grei uke. Første uke i praksis, så det har jo vært interessant, men gått veldig bra, sånn rent bortsett fra at jeg seriøst fikk en allergisk reaksjon på barnehagen. Det begynte å klø allerede på mandag, og i løpet av tirsdagen hadde jeg elveblest over hele kroppen. Og før noen begynner å spekulere i om jeg har lus eller lopper, så, nei, jeg vet hvordan elveblest ser ut, jeg har hatt det før, og det var helt klart det jeg hadde – uten sammenheng med lus eller lopper. Syns det er rart hvordan det er så mange som spør om det (ja, mange sier det sikkert bare på spøk, men det er ikke alle som gidder å ta spøken), når det fins 1000 andre årsaker til at man kan klø, for det er jo ikke akkurat hyggelig å tenke på lus og lopper eller andre insekter når man alledere klør over hele kroppen. Anyways – jeg dro til legen og fikk medisin mot elveblesten, så det er mye bedre nå altså. Men dæven, så slitsomt og unødvendig! Men ja, bortsett fra elveblesten og at jeg har vært sykt sliten, har jeg egentlig hatt ei fin uke. Har ikke skjedd så mye annet enn praksis, egentlig, men det er jo helt greit når jeg blir såpass sliten. Syt og klag. Jeg føler meg forresten mye mer komfortabel i praksis enn hva jeg gjør på skolen, så sånn er det.

På fredag feiret vi bursdagen til Tuva, som jo var veldig hyggelig, sånn bortsett fra at jeg var så sliten at jeg såvidt klarte å holde meg våken, og ikke helt klarte å følge med i samtalen eller noe, følte jeg selv i hvertfall. Håper jeg venner meg til å gjøre ting på dagtid snart, sånn at jeg ikke skal gå rundt og være totalt utslitt de neste syv ukene. Jeg var forresten ikke ute av leiligheta i det hele tatt mellom fredag og mandag, og det føltes egentlig helt greit. Jeg jobber med å klare å godta for meg selv at jeg kan gjøre ingenting, at jeg ikke trenger å gjøre noen ting altså, men å kunne tillate meg selv å slappe av når jeg trenger det. Viktig for selvfølelsen.

Uke 9

Denne uka har vært tidenes berg- og dalbane. Herregud. På den ene siden har jeg vært så sliten og så langt nede som jeg ikke har vært på veldig lenge, og på en annen side har jeg følt meg helt forferdelig, og i dag har internettet, eller Macen, jeg vet ikke helt hvilken det er, vært så treig at ingenting funker, så jeg blir skikkelig stressa – men samtidig har jeg ikke hatt det så verst. Jeg har hatt øyeblikk hvor jeg har følt at jeg får til alt jeg og ser sykt bra ut, og så får jeg plutselig ikke til noen ting og livet faller helt fra hverandre. I dag fikk jeg ikke til å gå på butikken fordi jeg følte meg stygg. I går kjøpte jeg en genser fordi jeg følte at jeg så sinnsykt bra i den, og den bare fikk frem øyenfargen min og what not, men i dag er jeg dritstygg i den. Jeg merker at jeg blir veldig sliten av å være rundt meg selv. I kveld kjenner jeg at hodet ikke funker helt, så setningsstrukturen her blir nok helt bak mål, forresten.

Men jeg har gjort en innsats for å være sammen med venner denne uka, og det har jo vært veldig hyggelig. Maren har hatt bursdag, så vi og Tuva var ute og spiste sammen, og jeg bakte muffins og greier, og det var veldig hyggelig. En annen dag hadde Maren og jeg studiedate, og dro ut og spiste pizza til lunsj, og i går hadde Tuva og jeg en veldig hyggelig dag med kafé og shopping. (Jeg har åpenbart ingen andre beskrivende ord enn «hyggelig» å komme med i dag.)

I morgen starter årets praksisperiode, som jeg er veldig spent på. Jeg har gledet meg veldig til å komme ut i praksis, for å få litt forandring fra skoledagene, nye impulser og struktur på dagene, men siden jeg har hatt det så tungt de siste ukene føler jeg ikke at jeg er klar likevel, på en måte. Jeg vet ikke, jeg er bare sliten, og gruer meg til alt. Men jeg tror jo at praksis blir hyggelig, jeg bare – det passer ikke helt med hvor jeg er akkurat nå. Men når gjør egentlig noen ting det? Jeg er ekstra spent på praksis fordi jeg skal være på småbarnsavdelig, som jeg ikke har noe som helst erfaring med. Jeg som ikke klarer å se frem-bak på bleiene til tantebarna mine en gang. Jeg ser jo heller ikke engang for meg at jeg skal ende opp med å jobbe i barnehage, men heller på barneskole, så ja. Blir vel en erfaring eller syv ukers verdt av erfaringer rikere, som de sier. (Ingen sier det.) (Er det syv uker jeg skal være i praksis?)

Jeg føler at det har blitt mye klaging her i det siste. Men som sagt, det har vært noen sykt slitsomme uker for meg. Og det er jo ikke egentlig klaging heller, som jeg jo håper dere forstår. Jeg prøver ihvertfall ikke å legge det frem som at «å stakkars meg som har det så kjipt», det er bare sånn det er, og jeg vil gjerne skrive om sånn det er. Dessuten liker dere jo best å lese om at jeg har det kjipt, i følge lesertallstatistikken, lol. Men jeg vet jo at det etterhvert blir litt bedre, det er bare veldig vanskelig å se det når man står dypest nedi, liksom.

Kryss fingrene for at jeg skal begynne å føle meg bedre neste uke, da!

Kryss gjerne fingrene for fred på jord og sånt også, mens dere er i gang.

Når man ikke strekker til

I dag, og de neste to dagene, er klassen min på et såkalt «vinterkurs» i marka. Jeg er ikke med, og dessverre føler jeg et behov for å forklare hvorfor. Selvfølgelig skylder jeg egentlig ingen en forklaring på noe som helst, men jeg føler ikke at det er så mange som forstår noe som helst for tida. Så her er det – den nokså gjentatte årsaken til at jeg ikke kan gjøre alt andre forventer av meg:


Jeg hadde faktisk sett frem til denne turen. Jeg hadde sett frem til å klare å være med. Men jo nærmere det kom, jo mer tenkte jeg på at shit, denne turen er faktisk rett før praksis, og så sliten som jeg blir av, vel, å leve, så kommer jeg til å bli skikkelig utslitt før jeg skal ut i praksis. Så jeg satte meg som mål å være med på to av tre dager av kurset, sånn at jeg fikk en hviledag ekstra.

Når man er deprimert har man ikke så mye energi, og man må dosere utover den energien man har.

Men jo nærmere turen kom, jo mer gruet jeg meg. Jeg skjønte at det ikke kom til å holde med bare én ekstra hviledag før praksis.

Når man gruer seg til noe så mye at man spyr, da bør man ikke tvinges til å gjennomføre uten en jævla god grunn.

Men du har jo hatt vinterferie, har du ikke brukt den til å lade opp da? tenker du kanskje. Nei, jeg har brukt vinterferien til å grue meg. Jeg har grått meg i søvn nesten hver natt i ti dager, fordi jeg har gruet meg så innmari til denne turen.

Når man er deprimert, kan man ikke kontrollere depresjonen sin. Jeg kan ikke kontrollere energien min, eller gleden min, eller bestemme meg for at akkurat disse tre dagene skal jeg være frisk og glad.

Men så er jo jeg veldig åpen om depresjonen min. Både at jeg er syk, at jeg tar antidepressiva, og at jeg går til psykolog. Men hverken medisinen eller psykologen er en mirakelkur som jeg kan bestemme at skal funke akkurat når jeg vil.

Og dessverre, så er det åpenbart ikke så mange som ønsker å ta hensyn til at jeg er deprimert, selv om jeg forteller åpent om at jeg er det.

Som når kontaktlæreren min, når jeg deler mine bekymringer, bare spør meg om hvor ofte jeg går til psykologen og om psykologen min har lært meg noen mestringsteknikker.

Eller når faglærer, som skal være med på turen, snur ryggen bort fra meg når jeg gråter. Eller når faglærer, som skal være med på turen, bare ber meg om å prøve litt mer.

Jeg prøver litt mer hver jævla dag. Jeg prøver så godt jeg kan.

Jeg bruker mestringsteknikker hver jævla dag.

Men når jeg gruer meg så mye at jeg blir kvalm, hver dag, bare for å komme meg til skolen og åpne døra til klasserommet – hvor mange mestringsteknikker trenger jeg da til å komme meg opp og ut i skogen med de samme folka som jeg gruer meg til å se hver dag i klasserommet?

Når man er deprimert, er det ikke en selvfølge å komme igjennom alt som «alle andre» får til.

Når man er deprimert, er det jævla vanskelig å si høyt at man er det, og enda vanskeligere å ikke bli møtt med forståelse.

Hadde jeg kommet til faglærer før denne turen og fortalt at jeg hadde diabetes, kan jeg ikke se for meg at hun hadde bedt meg om å prøve litt mer å holde blodsukkeret i sjakk, for kanskje blir jeg overrasket over hvor stabilt blodsukkeret mitt er, om jeg bare prøver.

Eller, hadde jeg kommet til faglærer før denne turen og fortalt at jeg hadde brekt et bein, kan jeg ikke se for meg at hun hadde bedt meg om å prøve litt mer, for kanskje er ikke beinet så vondt å gå på allikevel.

Jeg vurderte å arrangere en ulykke for å brekke mitt eget bein, fordi jeg grudde meg sånn til å være med på denne turen.

Når man gruer seg så mye, så er det vanskelig å bare prøve litt mer.

Jeg prøver litt mer hver eneste dag.

Men når jeg er deprimert, kan jeg åpenbart ikke prøve hardt nok.

Så til dere medstudenter, som er på tur nå, jeg håper dere har en fin tur. Jeg skulle ønske at jeg fikk til å være med. Jeg skulle så innmari ønske at jeg fikk til alt dere gjør. Men jeg gruer meg til å se dere hver eneste dag, og det beklager jeg, men jeg kan ingen mestringsteknikker som kan endre det.

Og til dere som kanskje tror at jeg bare sitter hjemme og later meg, fordi jeg ikke gidder å dra på tur – nei, jeg gjør ikke det. Jeg tok et valg, for jeg tror ikke jeg hadde fått mye faglig ut av å stå i skogen og gråte i tre dager, og det valget handler ikke om at jeg vil sitte hjemme og late meg.

Jeg sitter hjemme akkurat nå og ønsker virkelig at jeg kunne vært med på turen, om så bare for å bevise for meg selv at jeg kan. Men jeg kan ikke. Jeg strekker ikke til.

Når man er syk, må man ta hensyn til seg selv. Man må ta hensyn mer til seg selv enn til andre, og mer enn til studiet sitt, faktisk.

Jeg hadde sett frem til å klare å være med på denne turen. Men jeg må ta hensyn til meg selv, og kjenne mine begrensinger, og når jeg gruer meg så mye at jeg spyr og planlegger å brekke mitt eget bein, da sier begrensingene mine stopp.