Gammel ensomhet og nye vennskap

Tjo hei og hopp, en ny kveld og et nytt innlegg. Etter midnatt, igjen. I kveld har jeg hatt besøk av Sofie og Tara, vi har laget mat, prøvd noen hatter og en parykk, drukket litt vin og bare kost oss. De siste årene har jo som kjent ikke vært så veldig kule for meg – jeg har følt meg mye ensom, og begynte egentlig å slå meg til ro med at jeg aldri kom til å få noe særlig nære vennskapsbånd med nye personer. Folk har jo ofte veldig lett for å slå seg til ro med de man har, men etter hvert når jeg så at alle andre rundt meg utvidet sine sirkler, ble jeg veldig var på at det ikke var tilfellet for meg. Jeg begynte å lure på om det var meg det var noe galt med, at jeg plutselig ikke lengre var typen til å ha nære venninner eller at jeg rett og slett var blitt for gammel til å bli kjent med noen nye (men samtidig var jo ikke det noe problem for de andre, så minuspoeng for feil i logikken hitover altså). Da jeg gikk på DMMH blei jeg jo kjent med folk som jeg hang med på skolen, men det var egentlig ingen jeg var noe særlig med på fritida, og jeg trodde det kom til å bli på samme viset da jeg startet på drama og teater. Så du skal tro jeg ble overrasket da det gikk opp for meg at jeg hadde Sofie på overnattingsbesøk for andre gang, og innså at vi bare helt naturlig har utviklet et ordentlig vennskap. Og Tara er typ den kuleste personen jeg noen gang har møtt. Det føles veldig godt å ha blitt kjent med noen som man bare vet at man vil fortsette å henge med. Jeg har i det hele tatt blitt kjent med sykt mange kule folk hvis selskap jeg oppriktig trives i i løpet av de siste månedene. I min mørkeste depresjon for noen år siden trodde jeg aldri noe slikt kom til å skje. Nok et bevis på at ting faktisk kan endre seg, selv om det er sykt vanskelig å tro på det når man står i det. Jeg bare håper at alle som føler på ensomhet nå, klarer å også føle på den lille gnisten av håp om at det blir bedre i fremtiden. 

Noe vi snakket om i kveld, var hvordan mennesker som alltid gleder andre, ofte er de som selv har det vondt inni seg. Dette er jo egentlig noe det har vært en del snakk om i det siste, så vi har kanskje blitt klar over at det kan være slik – men tenker vi egentlig over det i hverdagen? Enda så bevisste vi prøver å være, tror jeg det er vanskelig å aktivt prøve å legge merke til slike ting. Det er så lett å tro at folk som smiler er glade, og når vi skal se for oss noen som er f.eks. deprimerte, tenker vi på noen som ser triste ut. Og det er jo faktisk sånn menneskehjernen er designet – vi er programmert til å kjenne igjen ansiktsuttrykk for å kunne reagere på andres følelser, så det krever en del arbeid av oss å omprogrammeres til å tenke at ting ikke nødvendigvis er slik vi umiddelbart tror at de er. Men sykdommer som sitter inne i hodet på en, vises jo ikke på utsiden. Depresjon, angst, ensomhet – alt egentlig, har tusenvis av ulike uttrykk, akkurat slik som alle menneskene som opplever dem er ulike. Så dagens utfordring får være å strekke ut en hånd, både til noen du tror du ser at trenger det, og til noen du tror du ser at ikke trenger det. Og ikke minst pass på deg selv. 

Jeg håper alle har det bra, og hvis du ikke har det bra akkurat nå håper jeg at det blir bedre snart. Og hvis du føler at det ikke er noen andre du kan snakke med, så kan du alltid ta kontakt med meg ❤

Eventuelt ring Mental Helse sin hjelpetelefon på 116 123

Én tanke på “Gammel ensomhet og nye vennskap

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s