En hektisk periode og en pause fra sosiale medier?

Akkurat nå sitter jeg alene ved et bord i kantina på skolen. Jeg fryser, og har akkurat kjøpt meg en kopp kaffe. Jeg har spist lunsj med ei venninne, og nå sitter jeg og prøver å lage en oversikt til meg selv over alt jeg har å gjøre fremover. Jeg har det veldig travelt for tiden. Jeg har veldig mange prosjekter på gang, men dessverre merker jeg at hodet ikke er helt med. Det begynte egentlig allerede før jul, jeg måtte jo gi opp det «blogge hver dag i adventstida»-prosjektet mitt – både fordi finner ut at jeg rett og slett ikke får til å skrive når jeg er i Kabelvåg, og fordi jeg begynte å ramle ned i en depressiv episode. Og nå må du slappe av, mamma, for du vet jo at det går bra med meg og at jeg hadde det veldig fint hjemme i jula. Men depresjonen har tydeligvis bestemt seg for å gjøre et tilbaketog.

Det begynte med at én dårlig dag ble til flere, matlysten ble dårligere, og alt som er irriterende vokste seg større. Nå har jeg igjen begynt med å la være å dra på skolen fordi jeg rett og slett ikke klarer å stå opp. Det er lenge siden sist. Da depresjonen var som verst, skjedde det ofte, men det siste året har jeg fått så sykt mye glede og energi ut av å være på skolen og sammen med folk, så når det nå skjer igjen, er kontrasten veldig stor.

Jeg har blitt veldig flink til å distrahere meg selv, men det er jo kanskje ikke så rart, når alt jeg gjør føles ut som at dytter meg nærmere et nervøst sammenbrudd, og det har jeg faktisk ikke tid til. Jeg skriver lister over ting jeg må gjøre i stedet for å gjøre dem, jeg hører på musikk for å unngå mine egne tanker, jeg er sammen med venner for å slippe å være alene. Men selv når jeg er alene og har det stille rundt meg, får jeg ikke tak på tankene. De flyr forbi og forsvinner før jeg i det hele tatt har fullført dem. Det er som om det ikke engang er meg selv jeg hører.

Jeg har veldig mye greier på gang for tiden (i tillegg til studiet), og det er egentlig bare ting som burde glede meg over, men det eneste jeg kjenner på for tiden er stress og utmattelse. Jeg har en av hovedrollene i linjeforeningas årlige teaterproduksjon, og det er sykt gøy å være med på, men nå er det bare noen få uker til premieren så vi har øving nesten hver dag, og det trekker veldig mye energi, kjenner jeg. Og det stresser meg at jeg ikke har spilt teater (utenom noen få greier under barnehagelærerutdanninga) på over seks år, så jeg er redd for at jeg er skikkelig dårlig sammenlignet med de andre. Jeg har også et bloggprosjekt på gang, som jeg ikke helt kan fortelle om ennå, men som potensielt kan bli veldig stort. Om ikke stort-stort, så en veldig stor sjanse for meg, i hvert fall. Dette er kanskje den største sjansen jeg noen gang har fått servert, og det er akkurat det jeg har lyst til å holde på med – så hvorfor klarer jeg ikke å bare glede meg over muligheten, og hoppe i det med alt jeg har? Det er jo det jeg burde. Og det er det jeg prøver på, men det er som om det er noe i meg som holder meg igjen. Kanskje er jeg redd, kanskje jeg ikke har tatt helt inn over meg hva som skjer, jeg vet ikke.

En annen ting jeg kjenner på for tiden, eller, enda et element som stresser meg, er sosiale medier. Ikke at jeg bruker sosiale medier så sykt mye, men jeg kjenner at det er et stresselement at jeg alltid er tilgjengelig. Og ikke for å glemme hvor fort gjort det er å bare sjekke instagram, og så bli sittende i en evighet og scrolle, når jeg egentlig burde gjøre andre ting. Jeg har egentlig ikke lyst til å påstå at jeg er deprimert på grunn av sosiale medier, men samtidig tror jeg nok det er en sammenheng. Det stresser meg, så da burde jeg unngå det. Og det er jo faktisk en ting jeg kan styre unna, i motsetning til andre ting som foregår, som jeg må forholde meg til. Jeg tror på at de tingene man kan kontrollere, bør man ta tak i. Jeg har derfor bestemt meg for å ta en pause, typ slette appene fra telefonen, fra snapchat og instagram. Av logiske årsaker må jeg fortsatt være tilgjengelig på facebook og messenger, men jeg håper at ved å unngå snapchat og instagram, de to appene jeg bruker mest unødvendig tid på, vil jeg bli litt mindre stressa, og faktisk få mer tid til å gjøre ting. Jeg tror jeg satser på ei uke til å begynne med, og så får vi se hvordan det går. Ønsk meg lykke til, da!

Håper dere alle har hatt en fin januar, selv om jeg syns det virker som om alle andre jeg snakker med er like stressa som meg. Hvorfor er det sånn, egentlig? Det kan jo ikke være slik at alle går rundt og er superstressa hele tida. Det går jo faktisk ikke an.

50 spørsmål del 2

26: Hva ville du foretrekke av å miste alle minnene dine, og å aldri være i stand til å lage nye?
Å miste alle minnene mine, tror jeg. Det hadde jo vært veldig kjedelig å aldri kunne oppleve noe nytt. 

27: Er det mulig å finne sannheten uten å utfordre den først?
Ja, det tror jeg da. Eller, det kommer vel an på hvordan man angriper saken og hvilken sak det er, men man trenger vel ikke alltid å si at noe er noe annet, for å finne ut hva det egentlig er.

28: Har din største frykt noen sinne blitt virkelighet?
Alt rundt meg har aldri plutselig begynt å myldre av store edderkopper, så nei. 

29: Husker du den gangen for fem år siden da du var ekstremt opprørt? Spiller det du var opprørt for noen rolle nå?
Ja og ja. Jeg har dessverre alt for god hukommelse, særlig når det gjelder slike ting. Jeg tenker uansett at alt spiller en rolle fordi det har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. Og ting som skjer påvirker jo også forholdet man har til andre mennesker. Kanskje, hvis ting hadde skjedd annerledes for fem år siden, hadde jeg hatt andre venner den dag i dag, men det kan man jo ikke vite. Jeg tror jo på en måte at alt skjer for en grunn, så de tingene jeg var opprørt for før, har ikke skjedd uten de skulle bety noe for fremtiden.

30: Hva er ditt lykkeligste barndomsminne? Hva gjør det så spesielt?
Dette høres jo helt trasig ut, men jeg kommer ikke på noe akkurat nå. Mye av det jeg opplevde i barndommen var jo ikke så kult, så selv om jeg jo også opplevde mye fint, klarer jeg ikke å plukke ut et enkelt «lykkelig» øyeblikk.

31: På hvilket tidspunkt i nær fortid følte du deg mest lidenskapelig og levende?
Vel, igjen uten å klare å plukke ut et enkeltminne, kan jeg jo si at hele denne høsten har jeg følt veldig mye. Og med den bakgrunnen jeg har, hvor jeg i lange perioder ikke har følt noen ting, eller alt har bare vært svart, opplever jeg at det å føle, ubehemmet og fritt, både det positive og det negative, er en ganske god indikator på at man er i live.

32: Hvis ikke nå, når da?
Når man har kapasiteten til det, vil jeg tro.

33: Hvis du ikke har oppnådd det ennå, hva har du å tape?
Oppnådd hva? Det – meningen? målet? Vel, meningen med livet tror jeg er et veldig vagt konsept det er vanskelig å lete etter, men de ulike målene eller ønskene man har, kan man vel fortsette å jobbe mot selv om man ikke har kommet dit ennå. Rart spørsmål. Man trenger jo ikke nødvendigvis å ha noe å tape på å ikke ha oppnådd noe allerede.

34: Har du noen gang vært sammen med noen uten å si noe, og etterpå følt det som om du nettopp hadde tidenes beste samtale?
Ja, det er vel gjerne kjennetegnet på et godt vennskap, det. Når man kan være sammen med noen uten at stillheten blir klein, uten at man føler behovet for å si noe, det er da ting faktisk blir sagt.

35: Hvorfor forårsaker religioner som har rot i kjærlighet så mange kriger?
Ingen aning. Eller, kanskje det har noe å gjøre med at alle er så opptatt av at de selv har rett, og det endeløse problemet med at folk ikke forstår at andre kan ha en annen forståelse av virkeligheten enn dem selv.

36: Er det mulig å vite, helt definitivt, hva som er godt og hva som er ondt?
Både ja og nei. Ja, fordi noen ting går under ren fornuft og empati ovenfor alt annet levende, og nei fordi det som er rett for noen ikke er rett for alle andre.

37: Ville du si opp jobben din dersom du vant ti millioner kroner?
Dette har jeg faktisk tenkt på noen ganger før, og kommet frem til vidt forskjellige svar. På den ene siden kunne jeg absolutt tenkt meg å ikke ha behov for å jobbe, men kunne gjøre hva jeg vil hele dagen. På den andre siden merker jeg jo at jeg har utrolig dårlig selvkontroll på det å ha rutiner når jeg f.eks ikke skal på skolen en dag, og jeg blir veldig fort rastløs når det går flere dager uten at jeg treffer folk. Jeg tror kanskje at hvis jobben min var det eneste stedet hvor jeg møtte andre mennesker, ville det vært kjedelig å ikke ha det å gå til. Men hvis jeg hadde et nettverk rundt meg uavhengig av jobb, kunne det vært kult å bruke tiden på for eksempel å skrive den boka jeg maser så mye om. 

38: Vil du helst ha mindre arbeid å gjøre, eller mer arbeid du faktisk liker å gjøre?
Akkurat det er vel en balansegang uansett, tror jeg. Jeg vil ikke risikere å bli overarbeidet av ting jeg liker å gjøre, for da risikerer man jo å ende opp med å ikke like det lenger. Jeg liker å ta det med ro, og trenger mange pauser i hverdagen, så jeg hadde nok foretrukket å ha mindre arbeid å gjøre.

39: Føler du at du har levd akkurat denne dagen hundre ganger før?
Litt, men ikke egentlig. Jeg har jo hatt uendelig mange dager som har starta med ei bok på kjøkkenbordet hjemme i Kabelvåg, og endt med en time-halvannen foran speilet på badet, men de færreste dager er helt like, og akkurat denne har jeg ikke opplevd før.

40: Når var sist gang du tok et steg inn i det ukjente uten å ane hva som kunne vente deg?
Da jeg begynte på drama og teater i høst, tror jeg. Jeg visste jo sånn høvelig hva studiet gikk ut på, men jeg ante ikke i hvor stor grad livet mitt skulle forandre seg på grunn av det.

41: Hvis du visste at alle du kjenner skulle dø i morgen, hvem ville du gått på besøk til i dag?
Det har jeg absolutt ingen aning om. Skulle man endelig gripe sjansen til å fortelle noen noe man har tenkt på lenge, når det er siste mulighet du har, eller er det egentlig ikke noe vits, og det beste hadde vært å tilbringe dagen helt som vanlig, sammen med de du foretrekker å tilbringe tid med i hverdagen?

42: Vil du være villig til å redusere forventet levealder med 10 år for å bli ekstremt attraktiv eller berømt? Ville svaret vært det samme om forventet levealder var 10 år fra i dag?
Tja. Ikke dersom forventet levealder var 10 år fra i dag, men kanskje om jeg likevel hadde mange år igjen. Forventet levealder er vel ganske høyt for tiden, og jeg vet ikke om jeg er interessert i å leve til jeg blir 90 uansett. Så hvis jeg kunne bli berømt på et selvvalgt grunnlag, tja.

43: Hva er forskjellen mellom å være i live og å virkelig leve?
Da jeg var skikkelig deprimert, var jeg jo i live, men jeg levde ikke noe særlig. Jeg tror, som nevnt over, at det å oppleve ulike følelser er med på å gjøre at man føler seg levende. Kanskje det å bryte litt ut av rutiner også. Å være i live krever jo egentlig bare pust, men når man har følelser og opplevelser, da lever man.

44: Når er det på tide å slutte å beregne risiko og konsekvenser, og bare gjøre det du vet er riktig for deg?
Nå. Hvis du vet det er riktig, så er det vel ikke noe spørsmål, egentlig. 

45: Hvis vi lærer av våre feil, hvorfor er vi alltid så redde for å gjøre dem?
Fordi vi er blitt lært opp til at det å gjøre feil er teit, og vi er redde for at folk skal le av oss. Man må være temmelig selvsikker før man tør å gjøre noe uten å tenke på hvordan andre kan reagere, og det å vite at man lærer av å gjøre feil er ikke det samme som å tørre å gjøre det. 

46: Hva ville du gjort annerledes hvis du visste at ingen ville dømme deg?
Jeg ville kanskje turt litt mer. Blogget på en annen måte, turt å gjøre litt sprø ting i sosiale settinger, turt å synge mer. Akkurat det med syninga er litt spesielt, for jeg er blitt fortalt nok ganger at jeg har fin sangstemme, at jeg «kan synge», til at jeg tror på det selv, men jeg tør aldri synge i situasjoner hvor det ikke normalt skal synges – fordi jeg selv syns det er så innmari teit når andre folk bryter ut i sang i hytt og vær, haha. Men jeg dømmer jo ikke folk for at de synger, jeg syns jo egentlig det er skikkelig kult at de tør, jeg bare irriterer meg litt over det.

47: Når var sist gang du la merke til lyden av din egen pust?
Akkurat nå. Hver natt. Stort sett hele tiden, når det ikke er andre ting som distraherer meg. Oversensitiv hørsel, sant. (Les mer om det her)

48: Hva elsker du å gjøre? Hvordan uttrykker du denne kjærligheten?
Jeg er sykt dårlig på å uttrykke positive følelser, og jeg er sykt dårlig på å sette ord på ting jeg liker. Når noen spør meg hva jeg liker å gjøre på fritiden begynner jeg bare å stamme noe om hvilke serier jeg ser for tiden. Jeg klarer ikke å komme på noe jeg liker når folk spør meg på den måten. Jeg burde egentlig bare finne på et fast svar jeg kan komme meg i slike situasjoner, slik at jeg unngår at folk ser dumt på meg fordi jeg tydeligvis ikke har interesser. Men jeg liker jo å skrive, og jeg antar at jeg uttrykker det ved å gjøre det? Slik er det vel med det meste – hvis jeg tar meg tid til å gjøre det, betyr vel det at jeg liker det.

49: Vil du huske hva du gjorde i går om fem år? Hva med dagen før det? Eller dagen før det?
Sannsynligvis ja. Jeg har usedvanlig god hukommelse, og dagen i går var jo spesiell siden jeg var på reisefot, og dagen før fordi jeg pakket. Dagen før det igjen var jeg jo på grøtmiddag hos Maren, og dersom vi holder den tradisjonen ved like om fem år, vil jeg kunne huske hvordan det var fem år tidligere. Med god sannsynlighet vil jeg også kunne fortelle hvilke klær jeg hadde på meg.

50: Valg blir foretatt i livet ditt akkurat nå. Spørsmålet er: Er det du som tar dem, eller overlater du livet ditt til andre mennesker?
Jeg nok i hovedsak alle valgene mine selv. De store, i hvert fall. Jeg overlater gjerne til noen andre å bestemme hva som skal være til middag (bortsett fra i jula og andre tradisjonsbundne merkedager), men hva jeg skal gjøre med livet mitt er jeg heldigvis selv i kontroll over.

Spørsmålene er hentet fra denne siden. Les del 1 her.

Én dårlig dag?

I dag kjenner jeg på valget mellom å skrive om en idyllisert versjon av dagen, eller å fortelle om hvordan den faktisk har vært. En enkel variant kunne vært «i dag har jeg vært på skolen og lest hele dagen», og det ville bare halvveis vært løgn – men sannheten er nærmere at jeg har vært på skolen hele dagen, uten å få til å lese noe som helst, og jeg har vært skikkelig sur på meg selv. Hvorfor har jeg i det hele tatt denne diskusjonen med meg selv? Jo, for man har som regel lyst til å fortelle om glansbildeversjonen av seg selv, til og med jeg, i hvert fall nå som jeg har fortalt at det går så bra. Men nei, i lys av hva denne bloggen står for, og ikke minst realismen som jeg egentlig skulle lest om i dag, skal dere få den stygge, usensurerte sannheten, som er at denne dagen har vært en skikkelig dårlig dag. 

Vanligvis når jeg har dårlige dager, merker jeg det allerede før jeg står opp, men i dag kom det faktisk snikende i løpet av ettermiddagen. Riktignok forsov jeg meg og fikk det travelt med å rekke det jeg skulle på skolen, og bussen kjørte fra meg akkurat i det jeg kom til busstoppet så jeg måtte stå i kulda og vente på neste – men OK, de tre første timene på skolen var faktisk ganske hyggelige. Så begynte skyene å samle seg. Konsentrasjonen fløy langt vekk og etter hvert dro motivasjonen etter. Jeg fikk et hyggelig avbrekk med en telefon fra ei venninne som roste meg for min iherdige lesing til eksamen, og jeg tenkte at jeg faktisk burde gjøre det da, men det bare gikk ikke. Jeg fikk ikke til. Jeg fikk hodepine, ble sur på boka, ble sur på meg selv fordi jeg ikke får til, blir sur fordi jeg egentlig interesserer meg for stoffet, men ikke makter å lese om det, og irritert for at jeg ikke kan fra før alt jeg skal lære meg nå. Ikke minst har håret mitt vært skikkelig elektrisk og plagsomt hele dagen, og jeg føler meg stygg. På bussen hjemover ble jeg plutselig skikkelig kvalm og det føltes som om jeg begynte å kaldsvette, og alt bare føltes skikkelig dritt. 

Nå sitter jeg her, hjemme på sofaen, og tror kanskje jeg faktisk har et angstanfall. Typisk, to dager etter at jeg skrev at jeg ikke har hatt det på lenge. Jeg er kvalm, det føles som om kroppen min vibrerer, jeg klarer ikke å holde en tanke i mer enn fem sekunder før jeg blir distrahert, og det føles som om hodet mitt er milevis unna. Hvis jeg lar det skje, tror jeg at jeg kommer til å begynne å gråte uhemmet. Det hjelper å skrive det ned, kanskje det funker som en måte å trekke meg selv tilbake til virkeligheten på. Grounding, tror jeg at jeg har sett det kalles. Å fokusere på noe annet enn angsten og det som skjer inni en, men å fokusere på noe håndgripelig i stedet. Ord, svart på hvitt på skjermen. 

Det er lenge siden jeg har hatt en dårlig dag, og lenge siden jeg har hatt angst. Jeg vet veldig godt at det er helt normalt å ha dårlige dager, men likevel føles det som et nederlag. Det føles som et nederlag at jeg, som liksom skal være så skoleflink, ikke får til å lese til eksamen. Ikke minst føles det som et nederlag ovenfor meg selv at jeg kjefter så mye på meg selv, for jeg har jobbet så hardt i det siste med å ikke gjøre nettopp det. Likevel er det akkurat det jeg har gjort i dag, og det er egentlig det som har gjort denne dagen annerledes. I dag har jeg nemlig sagt til meg selv at jeg ikke er flink nok, at jeg bare burde skjerpe meg, at jeg ikke er fin nok og ikke morsom nok, at jeg burde vært bedre i alt. Men det funker ikke. Man blir ikke bedre på noen måte av å gå rundt og si sånne ting til seg selv. Det vet jeg veldig godt, og det har jeg jobbet hardt med å ikke gjøre de siste månedene. Og det funker faktisk, men tydeligvis ikke i dag. 

Jeg tror ikke det har noe for seg å male et glansbilde av en dag som ikke har glitret noe særlig. Det har heller ikke noe for seg å legge det frem som en konkurranse om å ha hatt den dårligste dagen. Derimot tror jeg det kan være fint, og ganske viktig, å anerkjenne hvordan det faktisk har vært. Det som jeg ikke har klart i løpet av dagen, kan jeg derfor gjøre et forsøk på nå i kveld, og si at «denne dagen har ikke vært noe bra, men det går helt fint. Jeg prøver på nytt i morgen». 


En ny tunnel

Jeg mener å ha hørt en plass at man opplever ting mye verre enn det man gjorde før, hvis man i mellomtiden har opplevd å ha det bedre. For eksempel at det å være deprimert blir verre enn før hvis man har et tilbakefall etter å ha blitt bedre, liksom. At den neste tunnelen blir mørkere enn den du er kommet ut fra, om du vil. Jeg mener at jeg hørte noe om dette i 13 Reasons Why, men jeg klarer ikke å huske hvem som sa det eller i hvilken episode. Kanskje jeg bare tenkte at det passet, særlig i sesong to (hvis du har sett det skjønner du vel hva jeg mener). Vel, jeg tror i hvert fall at jeg opplever det nå. Jeg har som kanskje nevnt, jeg vet ikke, husker ikke om jeg har skrevet om det egentlig, hatt det veldig bra denne våren. Det var som om noe skjedde i juleferien, og jeg gikk inn i 2018 med ny giv. Jeg har aldri hatt det så bra før som jeg har hatt denne våren. Derav så få blogginnlegg. Jeg har ikke hatt noe å skrive om. Men nå er jeg nede igjen. Et tilbakefall. Deprimert. Nede i en ny tunnel.

Jeg har egentlig merket det komme snikende ganske lenge, så det kom sånn sett ikke helt uventet. Fra og med midten av april eller noe har det dukket opp små tegn som jeg kanskje burde tatt mer tak i, men som jeg ikke har gjort noe direkte med. Jeg tror kanskje jeg har prøvd å skyve alt unna fordi jeg ikke ville akseptere at det skjedde. For meg er noen av tegnene på at depresjonen nærmer seg at jeg får dårligere hukommelse, at vokabularet mitt blir dårligere, jeg drømmer mer, jeg er slepphendt og mister taket i ting når jeg for eksempel skal løfte opp noe, jeg har ikke lyst å høre på musikk, jeg har dårlig matlyst, jeg finner ikke klær å ha på meg, og selvbildet mitt går helt nedenunder. Nå som depresjonen virkelig har satt seg har alt dette bare forverret seg. Jeg sover dårlig og ser ikke vitsen med å stå opp, jeg har ikke matlyst i det hele tatt og skjønner ikke vitsen med å skulle spise, jeg skjønner ikke vitsen med å skulle kle på meg, og ingenting i klesskapet føles riktig og jeg syns jeg ser dum og feil ut i alt jeg tar på meg, jeg har helt ekstreme beslutningsvegringer, og ønsker helst ikke å gå ut hjemmefra. Og jeg klarer ikke å forstå at jeg hadde det sånn her hele tiden før. At dette var det eneste jeg visste om. Jeg forstår ikke at jeg overlevde. For det er så jævlig.

fullsizeoutput_b83.jpeg

Forskjellen fra før er jo at jeg nå vet hva som skjer. Jeg vet at jeg er syk, og at det ikke er noe mer galt med meg enn den sykdommen. Jeg vet at det er normalt å ha tilbakefall, og jeg vet at det kommer til å bli bedre igjen. Jeg vet at jeg burde ta tak og ikke isolere meg selv, selv om jeg tenker at det sikkert ikke er noen som vil ha noe med meg å gjøre. Jeg vet at jeg må spise, så jeg spiser (selv om jeg nok egentlig burde spist litt mer). Jeg vet at det ikke er kroppen min det er noe galt med, men det bildet hodet mitt gir meg av meg selv, så jeg følger kontoer på instagram som deler kroppspositivistiske innlegg slik at jeg skal føle meg bedre med meg selv. Det eneste jeg har virkelig problemer med å ta tak i, og som jeg jo vet at jeg virkelig burde, er fysisk aktivitet. Jeg liker jo egentlig veldig godt å gå tur og slikt, men når jeg begynner å få panikkangst fordi jeg ikke vet hvilken jakke eller joggesko jeg skal ta på meg for å gå, kommer jeg liksom ikke helt over den dørstokkmila.

Men midt oppi dette har jeg jo faktisk klart å fullføre en utdannelse. Jeg fikk toppkarakter på både bacheloroppgaven min og den avsluttende eksamenen, og er nå faktisk utdannet barnehagelærer. Og folk gratulerer meg med dette, men jeg føler ingenting. Det er tomt. Jeg føler kanskje en objektiv glede og stolthet over meg selv, men subjektivt føler jeg ingenting. Men jeg smiler, for ellers ville vel folk trodd det var noe fryktelig galt med meg. Hvorfor kan jeg ikke bare være glad, som alle de andre er? Sånn som de andre som deler bilder på Instragram og skriver en facebookpost om at de er så hoppende glade og ferdig utdannet og tjohei. Hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Vel, svaret på det er todelt. For det første har jeg en depresjon som akkurat for tiden gjør at jeg ikke er hoppende glad og tjohei. Sånn er det bare, og jeg vet det jo egentlig. For det andre, hvorfor jeg ikke legger ut bilder på instagram og facebook, skyldes at jeg hverken tok bilder med min egen telefon den dagen, og det ble ikke tatt et eneste bilde av meg alene, og jeg nekter å se på de bildene som jeg var med på, fordi jeg har det så elendig med meg selv, kroppen og selvbildet mitt for tiden, at jeg helst ikke vil anerkjenne at jeg fins. Dessuten er jeg livredd for at jeg skal henge meg opp i hvor mange likes alle andre får på sine bilder, og hvor få jeg kommer til å få, at jeg helst unngår hele greia. Ja, så det er vel dette som blir min store «hipp hurra, jeg er utdannet barnehagelærer!»-kunngjøring.

fullsizeoutput_b84

Noen vil kanskje påstå at jeg nå har det sånn her fordi jeg er ferdig på skolen og ikke har noe å gjøre. At det er vanlig å bli litt deprimert etter at man er ferdig med noe stort. Det tror ikke jeg. Jeg hadde nok vært like deprimert hvis jeg hadde en sommerjobb å gå til, forskjellen er bare at jeg hadde fått mye mindre søvn og fritid. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er noe grunn til at dette skjer akkurat nå, enn at jeg har en sykdom som kicker inn når den ser sitt snitt til det. Men stresset jeg har hatt de siste månedene med å skrive bachelor og eksamen har nok gjort meg mer utsatt. I det hele tatt har jeg jo vært mer eller mindre stressa i ett de siste tre årene, så at jeg nå gjør ingenting syns jeg er vel fortjent og like greit, og kanskje til det beste. Det eneste jeg kan gjøre nå er vel egentlig å ta vare på meg selv, og det inkluderer å spise mat, komme meg ut i verden (i hvert fall ut av senga), forsøke å være i fysisk aktivitet, og anerkjenne at jeg har det som jeg har.
Og nå sier jeg i fra til andre om hvordan jeg har det. Så får jeg bare håpe at lyset i enden av denne tunnelen er sterkere og mer langvarig enn det forrige.

Og ja, forresten, jeg skal forhåpentligvis studere drama og teater til høsten, så jeg blir værende i Trondheim.

1000 tanker – de fleste positive

Du vet de gangene du har sykt mye å gjøre, men du er så overveldet over bare mengden av det du skal gjøre at du bare blir sittende og stirre ut i lufta uten å klare å starte på noen ting, og så ender du opp med å heller starte på noe helt nytt bare for å – vel, hvorfor egentlig? – mens stresset bare bygger seg opp mer og mer, og du bare gleder deg til helg – men hvorfor det, for helgene ser jo akkurat likens ut som ukedagene og du har akkurat like mye hengende over deg – og selv om lyset på andre siden av tunnelen, eller hva man nå sier, nærmer seg, så ser du ikke hverken en ende eller en utgang på noe som helst og du bare ender opp med å stirre mer rett ut i lufta – du vet de gangene?

Jeg er i en sånn gang akkurat nå. Jeg er i en fryktelig stressa periode. Men vet dere hva? Jeg er stressa på utsida, ikke på innsida, om dere skjønner. I alle årene med depresjon har jeg hatt en lignende følelse inni meg, men nå er det ikke inne i hodet mitt stresset er; jeg er stressa over ting som skjer utenfor meg – og det er jo helt fantastisk. «Skjønner og forstår», tenker dere sikkert, for det der gir antakeligvis ingen mening. Men samtidig gjør det det, sant?

De siste par månedene har jeg hatt det sykt bra med meg selv. Dette er det mest stressende skoleåret jeg noen gang har vært utsatt for og Gud vet at ting skjer i livet, men inne i meg selv har jeg aldri hatt det bedre. Jeg er i godt humør, jeg er inspirert og impulsiv, jeg har begynt å trene igjen, jeg har energi til å gjøre ting (bortsett fra når jeg bare stirrer ut i lufta, altså), og ikke minst: jeg har et sosialt liv igjen. Jeg har vært en ensom kreps på havets bunn, men nå har jeg kommet meg ut av skallet og ut i lyset på overflaten. Jeg har fått livet tilbake. Egentlig vet jeg ikke om en faktisk kreps ville ha trivdes ute av skallet og på overflata – det var kanskje en dårlig sammensetting av metaforer når jeg tenker meg om. Men dere skjønner poenget. Jeg lever.

Grunnen til at jeg sitter her og nå kan si at jeg lever og er glad, er fordi antidepressiva fungerer. Det fungerer som bare pokker når man finner den rette typen. Det er ca. et år siden jeg byttet fra Cipralex (som virkelig ikke var en match for meg) og over til Wellbutrin, og i høst doblet jeg dosen fra 150mg til 300mg – og nå de siste månedene har jeg virkelig merket effekten. Det tar sin tid, men det funker.

Nå er det riktignok ikke sånn at alle finner sin riktige antidepressiva på hverken første eller andre forsøk, men det eneste (tror jeg i hvert fall) som faktisk hjelper om man har det vanskelig er å søke hjelp. Snakk med noen, hvem som helst, og ikke vær redd for å prøve medisin, eventuelt spør legen din om å bytte til en annen type, for det kan virkelig være redningen. 

Ja, jeg lever. Jeg lever mer enn jeg har levd på lenge. Og jeg stresser. Men jeg stresser på utsida, over ting som må gjøres, ikke på innsida av mitt eget hodet over noe hodet mitt forteller meg. Er det slik det er å faktisk bare være stressa?

 

PS: Dette betyr ikke at jeg kommer til å være en solstråle resten av livet, eller resten av uka heller, for så vidt. Jeg har ennå depressive symptomer, og kommer antakeligvis til å være preget av depresjon i mange mange år fremover. Men akkurat nå funker medisinen jeg går på, og jeg har det bedre enn noen sinne ☀️

En oppklaring om bursdag og blogging

Herregud så fort dette året går. Jeg skjønner ingenting. Plutselig er det advent, og jeg har 1000 ting å gjøre, men føler ikke at jeg rekker noe som helst, men så gjør jeg jo egentlig det allikevel. Dette året her har virkelig vært rart. Jeg føler både at det har gått fryktelig sakte og skikkelig fort på én gang, men det sier jo egentlig alle. Men nå snakker jeg meg bort. Det jeg egentlig skulle si:

For det første så ville jeg bare si at så snart bursdagen min var forbi, så følte jeg meg mye bedre. Den ensomheten jeg føler på i sammenheng med bursdagen min kan vel sammenlignes med hvordan enkelte føler seg forferdelig ensomme i jula eller sommerferien, men har det greit resten av året. Det er vel en sånn greie med at man plutselig blir obs på alt man ikke har – eller heller hva «alle andre» har som du ikke har. Men så kommer man seg igjennom det og forbi, og når hverdagen er tilbake viser det seg jo at man egentlig har det man setter pris på bare man velger å legge merke til det. Ikke for å sammenlignes med folk som faktisk er ensomme.

For det andre: I det siste har jeg tenkt en del på hvordan folk en gang i blant finner på å spørre meg om jeg ikke deler for mye om meg selv på bloggen. Det spørsmålet kommer ofte etter at folk, gjerne helt ut av det blå, ser på meg og sier «…Jeg har lest bloggen din…», og så ser de på meg skikkelig lenge som om de venter på en forklaring. En forklaring på hva, tenker jeg da. Men ja, for all del, snakk med meg om bloggen hvis du vil, altså.

Men det jeg vil frem til er at nei, jeg syns ikke jeg deler for mye på bloggen. Jeg skriver for eksempel ikke om hvor jeg bor, når på dagen jeg er hjemme og hvilke verdisaker jeg eier. Jeg delte mye mer da jeg bodde i Paris, og hele tiden skrev om hva jeg gjorde, hvem jeg gjorde det sammen med, hvor vi var osv. Jeg kunne ikke tenke meg å skrive på samme måte nå som jeg bor i en mindre by med folk mye tettere rundt meg. Jeg har heller aldri skrevet om forholdet mitt med Sindre (har vel knapt nevnt han med navn før), jeg skriver aldri om venner eller familie, jeg kommer aldri til å skrive om jobb, og vel, jeg legger utrolig sjelden ut bilder av meg selv i noen som helst positurer.

Til blogg å være blogg skriver jeg egentlig ikke om noe som helst her.

Jeg skriver om meg selv, og hvordan jeg har det på innsiden og utsiden. Grunnen til at jeg gjør det er vel at jeg aldri har opplevd å få forståelse for noe som helst rundt min egen person før jeg delte åpent hvordan jeg har det på innsiden på internett. Jeg har vokst opp med at folk har spurt meg hvorfor jeg ser så sur ut, at det ser ut som at alle togene har gått fra meg, at jeg burde smile mer – og alle andre varianter av samme tåpelige observasjon. Men når folk vet at jeg har grunner til å ikke smile – så er det ingen som kommenterer det lengre. Jeg har heller aldri opplevd forståelse for hvorfor jeg bruker så lang tid på å bli kjent med og stole på folk, før jeg skrev om at jeg ble mobbet. Eller at jeg aldri fikk et fnugg av forståelse for hvorfor jeg forlater rommet når noen tygger tyggis, før jeg skrev om at jeg er lydsensitiv. Og jeg ser for meg at flere hadde kommentert at jeg har lagt på meg hvis jeg ikke hadde skrevet om det, for det er det samfunnet gjør (men mer om det ved en senere anledning).

Poenget mitt er at det jeg velger å dele om meg selv på internett, handler om deler av meg som jeg ønsker forståelse for, og som jeg vet at folk generelt burde snakke mer om. Og så får de som blogger om hva de gjør og spiser hver dag men aldri om hvordan de har det, fortsette å gjøre det om det er det de vil. Jeg syns bare det er dumt at jeg stadig lar meg påvirke av andre folks meninger om hva jeg burde skrive om og ikke, for jeg tror dette er grunnen til at jeg skriver så sjeldent, men jeg har jo egentlig et utrolig stort behov for å uttrykke meg skriftlig i mye større grad enn hva jeg gjør nå.

23

Og plutselig er det slutten av november igjen, og jeg har bursdag, igjen. Et år eldre. Det føles som en hel evighet har gått siden forrige bursdag, men samtidig syns jeg ikke det har gått noe tid i det hele tatt. Alt har forandret seg, men samtidig er ingenting annerledes. Jeg tror jeg har åpnet ei dør og gått rett inn i kvartlivskrisa.

Jeg har det mye bedre med meg selv nå enn for et år siden. For et år siden var jeg ikke på en god plass og var veldig plaget med depresjonen, men nå har jeg kommet meg ovenpå og holder jeg den i sjakk, og har det egentlig helt greit. Jeg trives i mitt eget selskap. Jeg går endelig i en klasse med et godt klassemijø – noe jeg ikke husker sist jeg opplevde, og jeg er for tiden i praksis i en barnehage jeg trives i. Men jeg er akkurat like ensom som jeg var for et år siden. En ensomhet som er både en følelse og en realitet.

I år som i fjor har jeg kjøpt meg selv nye sko i bursdagsgave. Av mamma og pappa har jeg fått ny symaskin. Jeg er materalistisk fornøyd allerede. Jeg har ikke bakt kake i år. I år som i fjor gruer jeg meg til å sjekke facebook i morgen, for selv om jeg vet at det bare er å la være vet jeg at jeg kommer til å sammenligne antall gratulasjoner med hvor mange andre folk får, og jeg er nervøs for at noen skal finne på å legge ut bilder av meg for jeg takler virkelig ikke å se bilder av meg selv for tiden, men det er jo egentlig en helt annen sak, men ja.

Og så er det det at jeg faktisk har begynt å tenke på fremtida. For et år siden visste jeg i det minste hvor jeg kom til å være på bursdagen min ett år frem i tid, men i år har jeg ingen anelse. For om et halvt år er jeg ferdig utdannet. Ferdig utdannet og klar til å starte voksenlivet, liksom. 23 år gammel. Hvor er jeg når jeg blir 24?

Og i tillegg til alt annet har jeg total skrivesperre, og jeg har begynt å forstå at hvis jeg på noen måte skal gjøre alvor av forfatterdrømmen min burde jeg faktisk gjøre noe med det snart. Som å skrive noe. Men det er ikke så lett når jeg, enda så bra jeg har det med meg selv, har tusen tanker i hodet og ingen av dem handler om hverken mord eller annen fiksjon eller hvordan jeg skulle formulert det på papiret.

Kvartlivskrisa har meldt seg. Jeg er straks 23 år gammel, snart ferdig utdannet, og har ingen peiling på hvor jeg befinner meg på bursdagen min om ett år, eller om jeg noensinne vil klare å gi ut en bok. Jeg kan snart kategoriseres som i midten av tjueåra, men føler meg like usikker på hele verden som jeg gjorde da jeg fylte 17. Eller kanskje mer, for da jeg fylte 17 hadde jeg i det minste noen mål og var sikker på at jeg skulle finne min plass i verden, men nå er jeg liksom over i neste fase av livet og har nådd flere av målene, men aner allikevel ikke hva jeg skal gjøre med det jeg har oppnådd.

Kanskje jeg skal ønske meg et kamerastativ og flytte til Oslo.

En dose selvinnsikt

  • Jeg går rundt og tenker at jeg er verdens mest interessante person og at jeg alltid har noe å snakke om, men det er jo så langt fra sannheten som man kommer. Jeg har aldri noe problem med å ta ordet i større forsamlinger, og kan sikkert snakke hull i hodet på alle i klassen hvis jeg får lov til å holde på lenge nok, men hvis jeg er i mindre grupper,  eller det aller skumleste – på tomannshånd med noen – så tør jeg aldri å si noen ting, og det jeg tør å si syns jeg selv at er utrolig teit og lite interessant. Jeg føler alltid at alle andre har så mye kult å si, men at jeg selv aldri får til å si noe like kult. Dette gjelder dog bare med folk jeg ikke kjenner eller kjenner bare litt, for når jeg er med folk jeg kjenner godt er jeg som regel den som prater mest. Jeg anser meg for eksempel til å være veldig god på å fortelle historier fra ting jeg har opplevd og slikt – men small talk med folk jeg ikke kjenner godt er noe av det skumleste jeg vet. Tunga krøller seg, andre ord enn de planlagte kommer ut, den andre hører ikke hva jeg sier, jeg sier noe feil, jeg vet ikke hva jeg snakker om – hjelp.

 

  • Jeg er utrolig dårlig på å stille spørsmål til andre. Det er noe jeg har lagt mer og mer merke til i det siste, at når jeg er i samtale med noen (som jeg allerede syns er skummelt, se over), så er det alltid jeg som svarer på masse spørsmål, men jeg stiller sjelden noen tilbake. Jeg vet jo at det er å bli stilt spørsmål som gjør at folk merker at du er interessert i å snakke med dem, men jeg finner det utrolig kunstig å gjøre selv. Nå snakker jeg forresten om de samme, gjentakende, generelle spørsmålene som alle får sikkert fem ganger daglig om de av og til snakker med folk utenfor den nærmeste kretsen sin. Typ: Hva studerer du? Oi, bor du i Midtbyen, er ikke det skikkelig dyrt? Er det din ekte hårfarge? Fint vær, ja?
    At jeg er så dårlig på å stille spørsmål til andre tror jeg handler om 1: at jeg er redd for å være påtrengende og stille spørsmål den andre syns er upassende. 2: at jeg selv syns det er kjedelig å svare på slike generelle spørsmål, og vil spare motparten for den samme kjedsomheten. Og 3: at jeg faktisk ikke bryr meg. Synd å si, men det var tross alt selvinnsikt jeg gikk for. Jeg syns det er gørrkjedelig å snakke om de generelle tingene, og vil mye heller spole frem til de interessante, dype samtalene. Typ: Har du funnet meningen med livet? Ønsker du regjeringsskifte? Hvis du var en morder og skulle legge igjen et signaturkort (fra en vanlig kortstokk, altså), hvilket kort ville du ha valgt?
    Men jeg gjør det jo, selvfølgelig. Jeg svarer på de samme, gjentakende, generelle spørsmålene, og jeg jobber med saken og øver meg på å stille de tilbake – for man må vel kanskje gjennom dem for å komme til de mer interessante.

 

  • Jeg tenker ofte for meg selv at jeg overhodet ikke bryr meg om hva folk tenker eller sier om meg – men alle de andre tankene jeg har står som en kolossal motsetning til akkurat det. Jeg har perioder hvor jeg vegrer meg for å gå ut av leiligheta fordi jeg er redd for hva folk skal tenke når de går forbi meg på gata. Jeg er, som nevnt over, livredd for situasjoner hvor jeg må snakke alene med folk jeg ikke kjenner så godt, fordi jeg er redd for å si noe dumt eller kjedelig. Hvis jeg har en kvise, selv om jeg har dekt den til kjempegodt, klarer jeg ikke tenke på noe annet når jeg er rundt folk enn at de sikkert bare ser den kvisa og ikke meg bakom. Jeg tør sjelden å ta kontakt med folk for å finne på noe, fordi jeg er redd for at de skal tro at jeg er desperat og trengende eller noe.
    Jeg tror jeg tenker den første tanken som en slags forsikring om at jeg har et snev av selvtillit igjen, men det har jeg jo egentlig ikke. Jeg har mest frykt.

IMG_2182.JPG

Utenfor skolen min, denne uka.

  • Sist helg var jeg på fest, og under en drikkelek ble jeg pekt ut som «hun som mest sannsynlig har lest alle Harry Potter-bøkene». Det har jeg jo, såklart, men jeg ble utrolig opphengt i hvorfor folk trodde det om meg, og ikke om noen andre. Ser jeg ut som at jeg har lest alle Harry Potter-bøkene? Jeg tror aldri jeg har snakket om Harry Potter med noen av de som var på den festen, og jeg har ingen tatoveringer eller noe annet som peker i den retning at jeg er fanatisk Harry Potter-fan, og det er mye annet i litteraturen som jeg bryr meg veldig mye mer om enn Harry Potter – så hva var det? Min første tanke er at det må handle om hvordan jeg så ut den kvelden. Jeg hadde – i total motsetning til hva jeg vanligvis gjør når jeg skal ut – ikke pyntet meg den kvelden. Jeg hadde 38,5 i feber før jeg skulle dra den dagen, og hadde ingen krefter til overs til å bry meg om hva jeg hadde på meg, og røsket bare med meg et par hårkliper og en lipgloss sammen med vinflaska på vei ut døra i febertåka – men ut skulle jeg. Hvis jeg hadde pyntet meg – som de andre jentene som var der hadde – ville jeg da blitt pekt ut som hun som mest sannsynlig har lest alle Harry Potter-bøkene? Eller handler det om en annen måte jeg presenter meg på? Jeg antar at jeg aldri vil finne ut av det, men jeg syns bare det var så merkelig, for i samme drikkelek med vennegjengen min er det ikke dét jeg ville blitt pekt ut som, for å si det sånn.

 

  • Jeg har, av flere årsaker, blitt litt smalere i midja de siste ukene. Det er mange faktorer som spiller inn – blant annet at jeg etter tips fra ei i klassen har bakt steinalderbrød, og av å spise det ikke lenger er så oppblåst som jeg blir av å spise vanlig brød – men det har gjort meg utrolig bevisst på kroppen min igjen, og det plager meg. Det siste halvannet året, etter at jeg la på meg, har jeg brukt store krefter på å akseptere den nye kroppen min og slå meg til ro med at jeg ikke bruker størrelse XS lenger, og plutselig er det som om noen har kastet meg tilbake på karusellen og jeg mister blikket på utgangen hver gang jeg snurrer forbi. Legen min har ikke direkte oppfordret meg til å gå ned i vekt, men han virker positiv til at det er det som skjer, og jeg blir bare så skuffa og irritert over at igjen blir jeg pådyttet en verden hvor det mest positive man kan oppnå er å gå ned i vekt. Det skremmer meg å ha denne bevisstheten rundt egen kropp, for om jeg havner tilbake der hvor jeg målte omkretsen på alle mulige kroppsdeler minst én gang i uka og skjematisk fulgte med på endringene, vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Men det som skremmer meg mest, er om andre folk skal begynne å legge merke til det, og gi meg komplimenter på å ha blitt tynnere igjen. Som om det å gå ned i vekt er det viktigste man oppnår i livet, og alle som får det til må oppløftes og stråle i glansen fra alle de som prøver å oppnå det samme.
    Diettkulturen kan ta seg en bolle, og det skulle gjerne jeg også ha gjort hvis jeg tålte hvetebakst.

Verdensdagen for psykisk helse – en kritikk

I dag markeres verdensdagen for psykisk helse, og årets tema er ”noe å glede seg over”. Det syns jeg faktisk er litt teit, antakeligvis fordi jeg har altfor mye å gjøre på studiet for tiden og derfor er sliten, og derfor irriterer meg over stort sett alt, men jeg inntar en kritisk holdning og prøver å sette ord på det jeg tenker:

Poenget med å ha en verdensdag for noe er jo å opplyse folkemassene om noe. Vi har verdensdager, norske dager og amerikanske dager for alt mulig, for alt skal jo markeres på et eller annet vis, og det er jo vel og bra i seg selv, men jeg føler meg ikke spesielt opplyst om psykisk helse på akkurat denne dagen. Riktignok arrangeres det noen arrangementer rundt omkring, og Nrk har laget en videosnutt (og sikkert flere ting som jeg ikke har fått med meg), men jeg syns ikke de opplyser noe om noe som helst, det bare dyttes på meg en oppfatning om at hvis jeg finner ”noe å glede meg over”, så skal jeg ha det psykisk bra. Og det stemmer ikke (nødvendigvis).

Nå tenker sikkert folk (eller vent, jeg vet jo ikke hva folk tenker, men jeg sitter her og tenker at folk tenker) at jeg bare er negativ (igjen) og at jeg misforstår hele poenget. Men dette er min oppfatning, og jeg forholder meg kritisk, i hvert fall til årets tema for denne dagen.

Alle har en psykisk helse. Det håper jeg vi har fått med oss nå. Men skal det presenteres så banalt som at psykisk helse handler om å glede seg over ting eller ei? Jeg har ikke depresjon fordi jeg ikke har ting å glede meg over; ingen vet hvorfor jeg har depresjon, sannsynligvis er det bare fordi jeg har en hormonmangel – og jeg kan ikke ”gledetenke” meg ut av dét. Det er sikkert selvfølgelig noen som har det slik, men jeg tror ikke det er slik at man blir psykisk syk av å ha få gleder i livet. Selvfølgelig, hvis man går rundt og kun fokuserer på det som er negativt kan man bli fryktelig nedstemt av det – jeg ser overhodet ikke bort fra det – og det er mange psykologer og eksperter som fremsnakker ideen om å ”tenke seg glad” og så videre, men hvis ”noe å glede seg over” skal være en opplysningskampanje, så slår den feil for min del.

Jeg oppfatter nemlig denne kampanjen som enda en kubbe på bålet til de som ikke har en psykisk sykdom, men som absolutt skal mene noe om andres psykiske helse. Hvor mange ganger har ikke jeg (og alle andre som har en psykisk sykdom) hørt oppfordringer som ”å bare fokusere på det positive”, ”prøv å vær glad”, ”du har det jo ikke så fælt”, eller ”du har jo ingenting å klage over”. Å opplyse massene om at ”noe å glede seg over” er en mirakelkur, fyrer opp under disse menneskenes meninger som overhodet ikke hjelper noen som har det vanskelig.

Jeg har ting å glede meg over, og jeg gleder meg over dem stadig vekk. Jeg bor i en fin leilighet, jeg har en kjæreste som jeg er glad i, jeg gleder meg over å gå tur og se på naturen, og jeg har hobbyer som jeg liker – for å nevne noe. Men jeg er fortsatt deprimert. Jeg blir ikke noe mindre psyk av å tenke på kjæresten min enn noen med diabetes får et mer stabilt blodsukker av å tenke på noe som gjør dem glad. Og hvis folk igjen skal begynne å fyre opp under at jeg bare må fokusere på ting som gleder meg og det positive i livet, så blir jeg ikke mirakuløst noe friskere av det heller – tvert i mot, for da blir jeg hverken forstått eller anerkjent.

Avslutningsvis vil jeg bare si at denne kampanjen sikkert er laget i aller beste hensikt, og at det sikkert er mange som drar nytte av den, og at jeg håper at folkemassene blir mer opplyst av den. Men jeg forstår den ikke. Å fokusere på det man har å glede seg over er en kjempeidé i seg selv, men å fortelle folk at det er det de må gjøre gjør dem ikke noe friskere. Jeg skulle heller ønske at en opplysningskampanje om psykisk helse faktisk opplyste folk om hva psykisk helse er, hvordan man kan snakke sammen om psykisk helse og hvordan man kan ta vare på sin egen og andres psykiske helse på en konstruktiv måte, ikke bare fortelle folk at man blir glad av å tenke på fine ting. Men ikke vet jeg, kanskje er det faktisk dét denne dagen egentlig gjør. Men det har ikke jeg fått med meg.

”Jævla bestemor”

Tidligere dag så jeg et bilde på instagram, som virkelig satte tankene mine i spinn. Det var et bilde lagt ut av ei jente jeg kjenner hjemmefra, av henne selv i en kjole hun selv hadde heklet. Kjolen var kjempefin og jenta er kjempeflott, men min umiddelbare reaksjon var sjalusi. I et øyeblikk ble jeg nesten kvalm av sjalusi og sinne, for at denne jenta føler at hun kan legge ut bilder av seg selv i en egenhekla kjole, for det føler ikke jeg at jeg kan. Totalt latterlige følelser. Jeg tok meg sammen og likte bildet, for det gjorde jeg jo, men følelsen ble sittende. Så hvorfor reagerte jeg sånn?

Da jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg mobbet. Det er ikke en del av fortiden min jeg liker å snakke eller skrive om, mye fordi jeg har en irrasjonell frykt for at noen skal komme og si at de mener jeg ikke ble mobbet, og at jeg bare overdriver og syter for noe som ikke betydde noe i deres øyne. Helt irrasjonelt, for jeg vet jo at ingen andre har rett til å si noe korrigerende på mine opplevelser, og realiteten er jo at det skjedde, og at det har vært med på å forme meg som person.

Og bare for å ha det nevnt, mobbing kan defineres som «gjentatt negativ eller ”ondsinnet” atferd fra en eller flere rettet mot en elev som har vansker for å forsvare seg.» (Utdanningsdirektoratet) eller «når noen plager andre» (Barneombudet).

Jeg har fortrengt store deler av denne perioden, og husker for eksempel ikke hvordan det begynte eller hvor lenge det varte. Men kort fortalt var det noen jenter som begynte å kalle meg ”bestemor”. De ropte det etter meg når jeg gikk på skoleveien, hvisket det når jeg gikk forbi dem på skolen, og fikk andre til å si det til meg. Hvorfor? Hvem vet. Jeg har vokst opp med en mamma som alltid har holdt på med håndarbeid og har derfor alltid holdt på med slike aktiviteter selv, så kanskje det var det de hadde et problem med. Eller det at jeg aldri har følt helt på bølgelengde med mine jevnaldrende men alltid har hatt lettere for å snakke med voksne? At jeg allerede følte meg utenfor og var et lett bytte?

Jeg husker at jeg følte meg ensom, at jeg ble usikker på meg selv og mine verdier, at jeg følte at jeg ikke var verdt noe, at mine interesser ikke var verdt noe. Jeg husker at mine egne venner begynte å gjøre narr av meg, for visstnok var dette morsomt. Jeg syns ikke det var morsomt. Jeg husker spesielt en episode hvor jeg satt på venterommet hos tannlegen, og to av disse jentene var der samtidig. Jeg var livredd for å i det hele tatt puste, for jeg var redd for hva de kom til å si til meg, for et eller annet visste jeg jo at de ble å si, der de bokstavlig talt hadde meg alene i et trangt rom. Men samtidig husker jeg at jeg prøvde å overse dem, prøvde å ikke la de nå inn til meg, at jeg tok opp et av bladene som lå på bordet i venterommet. Og så kom det: ”Herregud, se. Ho sett og løys kryssord. For ei jævla bestemor!”. Jeg gråt da jeg kom inn til tannlegen.

Jeg husker også at jeg tenkte at det var min egen feil, for at jeg ikke hadde de samme interessene som alle de andre på min alder. Eller at det var mamma sin feil, som hadde så sykt teite hobbyer som hun presset på meg. At de hadde rett. At jeg ikke var verdt noe siden jeg var så teit.

Men faktum er at jeg liker å strikke, hekle og løse kryssord. Såkalte ”bestemoraktiviteter”. Jeg liker å lage ting, og jeg er faktisk jævla flink til det. Jeg er kjempeglad for at mamma har gitt meg disse mulighetene. Men jeg har også mange andre ting jeg interesserer meg for, som musikk, drama, bøker, rødvin, shopping, sminke, sex og politikk, for å nevne noe. Jeg – min personlighet – er ikke bare noen få utvalgte interesser som andre kan sette merkelapper på. Og noen år etter at dette skjedde så ble jo faktisk strikking og hekling in igjen, og nå for tiden holder jo nesten alle på med det. Jeg lurer på hva disse jentene som hadde noe i mot meg tenker om dette nå. Går de rundt og kaller alle som nå strikker for jævla bestemor?

Jeg husker ikke hvordan eller når mobbingen sluttet, men den gjorde jo det etterhvert. Kanskje det ikke sluttet før de jentene gikk ut av tiende. De forsvant i hvert fall etter hvert. Men jeg satt igjen med de følelsene de ga meg, og de sitter i ennå den dag i dag, åtte år etter at det skjedde. Etter denne perioden gjorde jeg en mye større innsats for å være kul, eller i hvert fall ikke være ”bestemoraktig”. For hva om det startet igjen? Hva om disse jentene plutselig dukket opp igjen og fortsatte mobbingen? Hva om noen andre husket det, og begynte å kalle meg det igjen hvis jeg gjorde noe teit? Dette var en frykt jeg levde med hver eneste dag frem til jeg flyttet fra Lofoten, og som ennå forfølger meg. Den er ikke fremme hver dag lengre, men dukker opp en gang i blant, som når jeg i dag ble sjalu for at noen andre føler at de kan legge ut bilder av en kjole de har heklet selv. For det føler jeg ikke at jeg kan. Selv om det ikke er noen som mobber meg eller kaller meg ting lenger, lever jeg med en frykt for at det skal skje igjen.

Jeg hater å tenke tilbake på denne perioden av livet mitt, og jeg lever med et sinne rettet mot de jentene som gjorde det mot meg, som frarøvet meg meg selv, som gjorde meg usikker på mine verdier og fikk meg til å føle meg mindreverdig. Dette har formet meg, og i stor grad bidratt til den usikkerheten jeg lever med i dag. Men kanskje det absolutt verste er den sjalusien og sinnet jeg opplever når jeg ser noen andre gjøre det jeg ikke tør, for jeg syns det er så dumt at jeg får disse reaksjonene. Som når hun på Instagram i dag la ut et bilde av en kjole hun hadde heklet selv, og folk kommenterer at de syns det er kult, og jeg reagerte med sjalusi. Men jeg burde jo feire det! Jeg har lyst til å feire det, feire de som lager ting og legger ut bilder av det, for jeg syns jo det er dritkult! Jeg syns det er dritkult at folk følger sine interesser uansett hva det måtte være, for det eneste jeg hadde lyst til da jeg ble mobbet, var jo bare å få lov til å være meg selv og gjøre det jeg hadde lyst til.

Så: Jeg jobber med disse følelsene, og jeg prøver virkelig å jobbe med de emosjonelle reaksjonene jeg får når jeg for eksempel ser et bilde, slik som jeg gjorde i dag. Nettopp ved å erkjenne hva jeg føler og forstå hvorfor jeg føler det slik er jeg kommet langt på vei allerede. Og så må vi alle huske å være snille og passe på hverandre. Vi vet ikke hvilke historier folk vi møter har bak seg, så vi burde velge våre ord med omhu. Og vi må alle huske å ikke la noen andre endre noe vi liker ved oss selv, for dine interesser er akkurat så kule som det du selv har lyst til at de skal være.