Sint

Jeg er så sint at jeg har lyst å spy. Jeg er så sint. Sint. Jeg rister. Jeg ordentlig rister. Hjertebank. Jeg er så sint at jeg ikke er trøtt en gang, så jeg får ikke sove – men fy faen så sliten jeg er. Jeg er sint på legen. På legen som ba meg om å «ta en dram» når jeg får angst. Sint på legen som ikke ser at jeg er deprimert. Legen som ba meg om å bli tynnere. Som dyttet meg tilbake i mørket. SINT. Jeg hikster og hakker tenner. Jeg har lyst å rope, hyle, skrike høyt. Jeg vil slå noe. Jeg vil slå meg selv, klore meg selv, føle det på utsiden – for jeg er så sint at jeg nesten ikke føler kroppen min. Jeg er langt, langt inne i meg selv, samtidig som jeg er så altfor langt utenfor. (Men jeg kommer ikke til å skade meg selv altså, jeg vet at det er så mange rundt meg som ville blitt skuffet av det. Og jeg takler ikke at folk er skuffet av meg.) Hvor mange drammer må jeg egentlig ta, lurer jeg på. Hvor mange kan jeg ta. Eller hvor mange kopper te må jeg drikke for å roe meg ned? Noe inne i meg rister. Noe som sitter løst, kanskje. Eller noe som sitter alt for fast. Noe som vil løst. Jeg vil hyle. Jeg vil sparke noe. Knuse noe. Jeg er sint på kroppen min, som ikke tåler mat. Kroppen min som gjør ondt. Sint på hodet mitt, som aldri blir fornøyd. Sint på hodet mitt, for jeg har det jo virkelig ikke ille i forhold til mange andre, men jeg klarer altså ikke å være glad for som faktisk funker – og jeg blir altså SÅ HELVETES SINT for at deler av kroppen min, hodet mitt, verden min, ikke funker optimalt. Jeg er så helvetes sint.

 

 

 

Oi, dette kom plutselig. Og noe jævlig ubeleilig. Jeg har vært en del sint den siste tiden, uten at jeg egentlig har fått ordentlig utløp for det. Og nå, rett før jeg skulle legge meg såklart, kom alt. Og nå kan jeg ikke få utløp for det, for jeg bor i et gammelt lytt hus, så om jeg begynner å rope og hyle i sinne nå, kommer vel naboene til å ringe politiet eller det som verre er.

Jeg tror det hjelper litt å skrive det ned. Men jeg føler det jo fortsatt.

Kunne jeg bare ha fått sove…

 

Om åtte timer begynner helvetes hjemmeeksamen også. Faen heller.

Dæven han steike i hælvete.

Ødelagt

I dag skulle jeg egentlig på skolen, og ha eksamensforberedelse. Ikke at jeg var spesielt ivrig på det, men jeg tenkte jo å dra i tilfelle det var noe lurt å få med seg. Og for å ikke få fravær, da. I tillegg hadde en på gruppa laget kake, for å feire at vi fikk A(!) på praktisk eksamen. Så jeg hadde jo lyst å dra. Skulle være der kl 09.00.

Jeg våknet kl 07.20 og følte meg helt ødelagt. Jeg hadde bært flytteesker hele natta, og nettopp vært vitne til et dobbelmord. Så jeg bestemte meg for å forsøke å sove marerittet av meg, og heller komme til andre time på skolen, eller noe.

Jeg våknet igjen kl 10.05 og skjønte at løpet var kjørt. Jeg hadde akkurat sloss med en isbjørn og blitt dratt baklengs ned en bakke av en hund. Kjæresten hadde åpnet helt til luke 25 i adventskalenderen for mai, så jeg var sur. Jeg kikket på telefonen, hvor jeg hadde fått noen meldinger og et par snapchat. Men jeg åpnet dem ikke. Gruppa hadde jo kanskje begynt å spise kake. Jeg lukket øynene igjen.

Jeg våknet igjen kl 11.44, og tenkte at jeg kunne slå på radioen. I drømmen fulgte jeg etter ei som ville ha flere folk til å kjøpe colaflasker til håndballaget vårt. På telefonen hadde jeg fått melding fra legen, om at han har sendt prøveresultatene mine til Kabelvåg. Nå vil jeg bare sove resten av dagen.

Jeg våkner igjen kl 11.53. Noen i drømmen har akkurat sagt til meg «ryktet skal ha det til at alle hater deg».

Er det noe vits i å stå opp? Jeg sitter på do i sikkert ti minutter, og bare stirrer i veggen. Hva skal jeg ta meg til i dag? Jeg åpner snappene. Kakespisingen er i gang. Jeg reiser meg, og hjertebanken begynner. Jeg skjelver. Jeg er sur på legen som ikke ga meg mer angstmedisin, men heller mente at jeg kunne «ta meg en dram». Sier ryktet virkelig at alle hater meg? Jeg er sur på meg selv. Sur på livet mitt. Hjertebank. Gråt. Kaka så god ut.

 

 

Senere i dag skal kjæresten og jeg dra og skrive kontrakt til den nye leiligheten. Frem til da skal jeg vel bare ligge her. Kanskje jeg skal ta meg en dram.

I det siste

Jeg har noe ubevisst prøvd å ta litt flere bilder den siste tiden. Blant annet av meg selv:

 
(Ja, og så har jeg klipt pannelugg og kost med Lillebamse.)

Jeg har plukket blomster..


..og skjell:

 

Jeg har tatt snikbilder av kule antrekk på gata:

 

Og jeg har begynt å tegne, og har totalt omgjort Instagrammen min:


(Ved å bare dele tegningene mine på Instagram, kan jeg kanskje begynne å legge ut flere bilder fra livet på bloggen etterhvert.)

Jeg har hatt på meg bunaden:


Og hilst på ei and:

Om kropp og sånt

I dag oppdaget jeg strekkmerker på kroppen min for første gang. I fire små områder; to på innsiden av hvert lår. Ganske så symmetriske. Faen.

Jeg hadde akkurat kommet til forståelse med meg selv om at det kun er jeg som skal bry meg med hvordan kroppen min ser ut, og at det samfunnsidealet man strekker seg etter, ikke egentlig er så aktuelt. Jeg hadde nylig begynt å spise ordentlig igjen, og godtatt at kroppen min hadde forandret seg. Jeg hadde godtatt at kroppen min er blitt voksen. Jeg hadde til og med godtatt at jeg ikke passer inn i small på BikBok lenger.

For noen uker siden skrev jeg et sinna innlegg på Facebook om mat og spiseforstyrrelser og sånt, hvor jeg nevnte leger som ikke forteller pasientene sine hvordan de kan gå ned i vekt, men bare at de burde gjøre det.

Og så ble jeg jammen meg utsatt for det selv.

En lege – ikke fastlegen min – som insinuerte at jeg burde gå ned i vekt. Fordi jeg har vondt i knærne. (Hallo, man skal være ganske så overvektig for at det skal gå ut over knærne.) Men forteller han meg hvordan jeg kan gjøre det? Nei.

Hvordan skal man egentlig gå ned i vekt?

Hvordan skal man egentlig gå ned i vekt, når man har vært på randen av spiseforstyrrelser like lenge som man har vært deprimert?

Den samme legen har jo også fortalt meg at jeg kan begynne å trene, både for å få opp humøret og for å trene opp de vonde knærne mine. Men forteller han meg hvordan? Nei.  Hvordan trener jeg opp knærne mine?

Hvordan trener jeg, når jeg såvidt har energi til å være våken?

Men det som er da, for svinge litt tilbake til utgangspunktet her. Jeg har lagt på meg litt det siste året. Jeg har lagt på meg siden sist høst, da jeg begynte på antidepressiva. Hm. Det ringer en bjelle.

Så jeg sjekket bivirkningene til antidepressivaen da. Og hva er to av de mest vanlige bivirkningene? Vektøkning, og smerter i ledd. Pling, pling, pling.

Så jeg har altså lagt på meg på grunn av medisiner jeg har fått hos legen, og har vondt i kroppen på grunn av de samme medisinene. Og så mener legen at jeg bør gå ned i vekt, fordi jeg har vondt i kroppen, som han mener er fordi jeg har gått opp i vekt.

Herregud.

Og så for å svinge helt tilbake til utgangspunktet: Jeg har aldri opplevd meg selv som spesielt stor før. Jeg er jo en veldig liten person. Jeg har aldri egentlig syntes at jeg har måttet bli tynnere, selv om jeg har slitt utrolig mye med selvbildet, og plagdes med både spisevegringer og det ene og det andre. Men jeg har aldri hatt noen fortelle meg at jeg er for stor, før.

Jeg har faktisk hatt et ok forhold til selve kroppen min, når jeg tenker meg om. Men jeg har hatt et dårlig forhold til mat. Greit, liksom. Men nå, når noen andre – legen, attpåtil – plutselig har noe å utsette på kroppen min, så har jeg det selv også. Nå kommer jeg bare til å se strekkmerkene.

Jeg trodde på en måte at jeg kunne være fornøyd med meg selv, selv om jeg var blitt litt større. Jeg trodde at samfunnet kunne være fornøyd med kroppen min, fordi den er ganske så helt gjennomsnittlig. Men hvor tynn må jeg bli for at legen skal bli fornøyd?

Tilleggsinfo:
Jeg har en BMI på 27. (Men BMI burde ingen bry seg om lenger.)
Jeg har ei midje på 72cm. (Jeg har faktisk ganske nøyaktig samme kroppsmål som Kim Kardashian, før hun var gravid.)