First walk in Paris

I dag skjønte vi hvordan franskmenn holder seg så slanke selv om de bare spiser fint brød og kaker til alle måltider: Metro-trappene. I dag har vi faktisk gått stort sett hele dagen (hallo gnagsår og gangsperre) – først og fremst for å finne en Apple Store (lang historie, men takket være fantastisk service skal alt være ok med mac’ene våre nå), og når vi likevel var kommet oss så langt gikk vi for å lokalisere skolen. Om du har kjennskap til Paris vil dette altså si at vi gikk fra hotellet i 5. arr, om 2., og til 10. arrondissement, i tillegg til litt frem og tilbake når vi ikke helt skjønte hvor vi skulle gå. Det er jo på sett og vis ikke snakk om så altfor lange avstander, men det er ikke en rute vi kommer til å gå hver dag. Men nå har vi også funnet ut (og prøvd) hvilken metro som tar oss nesten direkte fra hotellet og til skolen, så det ser lyst ut for i morgen.

I morgen er altså første Gateway-dag! Det blir spennende og vi gleder oss masse til det. Men nå skal legge oss godt tilrette på hotellsenga og se Pretty Little Liars og spise litt frukt, og så legge oss. Med mindre han på hotellrommet ved siden av holder oss våkne med nysinga si hele natta. Prosit. I formiddag kom forresten stuepiken, som ikke snakker et kvekk engelsk, inn på rommet før vi i det hele tatt hadde våknet. Det var interessant da vi i halvsøvne skulle vi forklare at vi enda ikke var våkne, men hun kunne komme tilbake for å rydde litt senere – på fransk. Hjelp.

Med tanke på bildene vi ikke har tatt, så kan jeg jo si at vi helt sikkert begge to blir å ta mye mer bilder med mobilen og legge ut på instagram enn hva som foreløbig har endt opp på bloggen. @margreteg / @vicboy93

Paris, dag 1

Herregud, jeg haaater å reise. Skulle ønske jeg bare kunne knipse med fingrene og plutselig dukke opp der jeg vil, men så heldig er jeg jo ikke. Vi har altså hatt en ganske kjip reise idag – jeg synes i alle fall det, Victorias problemer begynte mer da vi var kommet frem (hun liker jo å reise, merkelig nok). Det begynte med at flyet fra Svolvær var forsinket (så da var vi jo skikkelig i gang.), og jeg på flyet til Oslo og videre til Paris ble forferdelig kvalm, hvilket ennå ikke har sluppet taket. På et eller annet vis klarte vi faktisk fint å komme oss fra flyplassen og inn til sentrum og hotellet, med tidenes tyngste kofferter. Vi snakker overvekt på oss begge, i tillegg til handveske og liten koffert. My å drasse på altså. På hotellet får vi utdelt romnøkkel, og blir vist til en liten heis som såvidt har plass til to personer samtidig, uten bagasje. Tenk deg at du står i en vanlig heis, og så at veggene presses sammen til det faktisk ikke er plass til noe mer enn deg selv i den. Klaustrofobisk? Ja. Rommet vårt er like lite.

I tillegg oppdager Victoria at hun ikke får opp kofferten sin. Hun har en sånn merkelig kodelås-greie på den, og den har visst blitt ødelagt en eller annen plass på turen, så den gikk ikke opp i det hele tatt. Etter den dagen var vi mildt sagt veldig slitne, så vi fant ut at vi måtte la kofferten vær for ei stund og heller få i oss litt mat. Så vi gikk på en japansk nuddel-restaurant nedi gata, og så på leting etter en matbutikk som fortsatt hadde åpent, så vi fikk kjøpt noen flasker vann og slikt. På hotellet lånte vi et par kniver, og fikk til slutt til å bryte opp den teite kofferten, hvilket selvfølgelig var bra. Men så skjønner vi at vannet vi kjøpte var skikkelig bomkjøp, for den største flaska smakte mer klor enn et gjennomsnitlig basseng.

Huff, dette ble egentlig bare bildeløs klaging og babbel, men det er det som best gjenspeiler dagen vår. Vi har funnet ut at kveldens negativitet kommer mest av at vi er slitne, så vi satser på en bedre dag i morgen. Personlig vet jeg i alle fall at jeg etter reising generelt trenger en god del søvn for å komme meg, så utsiktene er nok mye bedre i morgen. I morgen skal vi først og fremst slappe av og gjøre ferdig litt skoleoppgaver, og ta dagslyset til hjelp og bli kjent med området og slikt. Victoria har selvutnevnt seg til offisiell bloggfotograf, så da ordner det seg vel det også.

Bonne nuit!

2014

Nyttår har aldri betydd noe særlig for meg tidligere, men i år kjenner jeg faktisk for første gang på mine 19 år at det nye året betyr noe nytt. Jeg har endelig klart å legge bak meg tidligere kapitler og er klar til å begynne på .. vel, noe nytt. Hvis vi først snakker i metaforer, så er jeg til og med ikke bare klar til å begynne på et nytt kapittel – men på en helt ny bok. For første gang skal jeg nemlig flytte hjemmefra, og jeg kan endelig se alle mulighetene som står foran meg, og for første gang ser alt positivt ut. Etter at jeg gikk ut av videregående sist vår behøvde jeg litt pause og var rett og slett ikke klar til å flytte og begynne nye studier med det samme. Det siste halvåret har jeg derfor jobbet og brukt mye tid på å finne ut hva jeg vil fremover. Jeg har absolutt ikke bestemt meg hundre prosent for hva som skal skje etter dette halvåret, men jeg har mye mer anelse enn hva jeg hadde for et år siden, og jeg har lært utrolig mye om meg selv, spesielt gjennom jobben jeg har hatt på barneskolen.

I slutten av denne måneden flytter jeg fra Kabelvåg til Paris for å gå Gateway. Det blir som sagt første gang jeg skal bo hjemmefra, og jeg kan nesten ikke sette ord på hvor mye jeg gleder meg til å oppleve noe så spennende som å faktisk bo i Paris. Samtidig er det utrolig skummelt, så jeg har litt blandede følelser om hele greia (mest positivt såklart). Men uansett, i utgangspunktet kommer denne bloggen til å handle om Paris og sånt. Delvis for å fortelle familie og venner hva som skjer med livet mitt, og delvis for min egen skrivetrang og for å kunne ha noe å se tilbake på i ettertid. Ikke vet jeg hvor ofte jeg kommer til å skrive når jeg virkelig kommer i gang med alt sammen, men nå i begynnelsen blir det neppe noe ofte. Heller ikke kommer det til å være noe særlig bilder å se på i begynnelsen i hvertfall, da jeg rett og slett ikke liker å ta bilder (godt utgangspunkt for en blogg ja), og jeg haaater å bli tatt bilder av. Men forhåpentligvis blir det litt bedre når bestis (lol, Victoria) kommer hjem fra Russland og vi faktisk får noe å ta bilder av, når livet blir litt mer spennende og sånt.

Så ja. Nytt år og nye muligheter. Slike klisjete klisjé-utsagn får meg vanligvis ikke til å le engang, men jeg skal prøve meg på å tenke slik jeg også nå. Men noe nyttårsforsett har jeg altså ikke, bare at 2014 skal bli et bra år.