Tanker om kropp og sinn

I fordbindelse med at jeg har gått opp en del i vekt det siste året, har jeg slitt en del med å forholde meg til kroppen min, mye fordi den plutselig ikke var «min» lenger, men en helt ukjent kropp jeg aldri hadde måttet forholde meg til før. Jeg skal ikke si at jeg alltid tidligere har hatt en fint forhold til kroppen min, men jeg var i det minste kjent med hvordan den føltes og så ut, og hvilke klær den passet i. Nå vet jeg plutselig ingenting om min egen kropp. Og det er skikkelig slitsomt.

 

Jeg har måttet kjøpe en del nye klær i det siste, fordi jeg plutselig ikke passet klærne jeg hadde fra før av. På den ene siden er jo det kjempegøy, fordi nye klær – woho!, men på den andre siden er det skikkelig dritt – litt på grunn av at klær er dyrt, men mest fordi klesindustrien suger

I går var jeg på shopping med ei venninne. Hun plages med at XS blir for stort til henne, og jeg får så vidt på meg XL. På vanlige butikker fins det ikke noe mindre enn XS eller noe større enn XL. Men vi har jo begge to helt normale kropper – så hvorfor fins det ikke klær som passer oss? Og hvorfor i Guds navn heter størrelsene det de gjør? Kroppen min er jo ikke akkurat «ekstra stor» men det er det klesindustrien skal få meg til å tro. For meg er jo dette spesielt ekkelt fordi jeg for under et år siden passet S/M, og hodet mitt har ikke helt fulgt med og vent seg til forandringen.

I det siste har jeg tenkt en del på andre folk som kjøper klær. Jeg ser jo mange jenter og damer på gata og i butikker som er mye større enn meg (eller er det jeg som ikke klarer å se hvor stor jeg faktisk er blitt, og egentlig er den største blubba av dem alle?), men hvilken størrelse bruker de? Eller hvilke butikker går de på? Hvordan klarer de å forholde seg til sin egen størrelse – at butikkene påstår at kroppen deres er ekstra stor?

 

Men så går det jo av og til helt greit at kroppen min er blitt litt større. Jeg har jo lagt på meg veldig jevnt, så jeg har jo fortsatt akkurat samme formene som jeg hadde for et år siden – jeg har bare blitt jevnt over litt større. Og av og til så er det helt greit for meg, jeg kan til og med like at kroppen min er blitt – som mamma sier det – «mer kvinnelig». Jeg blir jo tross alt eldre, så hvorfor ikke.

…helt til jeg står der i prøverommet og svetter, og ikke får på meg den største størrelsen i butikken (44). Eller når jeg kaster et blikk i gjenskinnet i vinduet på kjøkkenet, og kroppen min plutselig ser helt gigantisk ut – ikke sånn som den ser ut når jeg står foran speilet på soverommet. Eller når jeg prøver et plagg i klesskapet som lurte seg unna alle utrenskingene jeg har hatt, og jeg plutselig begynner å savne «å være tynn» og passe det plagget. Eller når jeg plutselig og uten noe særlig grunn ikke vil at kjæresten min skal ta på meg, og jeg blir livredd for at han skal gå fra meg fordi jeg er blitt «feit og stygg», for det var jo ikke det jeg var da han ble sammen med meg. Eller når noen tar frem et kamera, og jeg plutselig blir livredd for at det ikke er kameraet som legger til 5kg, men at jeg må se på bildet hvor stor jeg faktisk er blitt.

 

Og hva har jeg egentlig å komme med når jeg ikke er pen og tynn lenger? Kanskje folk likte meg kun fordi de unnskyldte måten jeg er på med at jeg så bra ut? Vil folk like meg nå som jeg er både kvass og feit? Kan jeg egentlig være pen når jeg er stor? Må jeg begynne med selvbruning eller bruke masse penger på solarium (jeg hørte en gang noen si om noen andre at «hun der er skikkelig feit, men hun ser bra ut fordi hun er så brun. Alle kropper blir finere når de er brune»)? Og hva vil det egentlig si å være «feit»? Er jeg feit nå?

 

Herregud, kropp.

Jeg skylder på samfunnet.

Om det å ta antidepressiva

Da jeg først ble deprimert – eller, da jeg først gikk til legen med depresjonen min – i ca 2012, så ble jeg spurt om jeg ønsket å prøve behandling med medisin. Jeg sa nei, og det sa jeg frem til for snart et år siden. Jeg tror mye av grunnen til at jeg ikke ville ha medisin den gangen, var all den negative snakken jeg hadde hørt om det. For det meste at man blir avhengig og at det er vanskelig å slutte. Og så ville jeg jo helst klare å bli frisk på egen hånd.

Men jeg ble jo ikke det, og spesielt etter det mislykkede forsøket på å gå til psykolog i Svolvær, føltes det mange ganger helt umulig å skulle bli «frisk». Men så gikk det jo bedre en stund; jeg åpnet meg for flere av vennene mine, kom meg bort fra Lofoten, fikk nye impulser og et nytt nettverk. Når det da gikk dårlig igjen, var det mye enklere å søke hjelp, på en måte. Men da jeg på sensommeren for et år siden hadde gått i terapi i flere måneder hos en flink psykolog, og likevel plutselig fant meg selv nederst i grøfta – da sa jeg endelig ja til medisin.

Eller, det var vel mest slik:
Legen: Jeg tror vi setter deg på noe humørstimulerende.
Meg: Ok.
Legen: I tillegg til sovemedisinen og den angstdempende medisinen, altså.
Meg: Ok.

Deeet var vel ikke helt lurt, har jeg hørt etterpå.
Den typen angstdempende jeg fikk (Sobril, som vistnok har temmelig høy gateverdi) fungerer slik at den stenger av følelser. Den vil derfor bl.a gjøre at man ikke får utbytte av samtaleterapi, eller i det hele tatt få kontakt med følelsene sine. Men rolig blir man ja.
Jeg har også hørt senere, av den nye fastlegen min, at de sovemedisinene jeg fikk for et år siden, demper effekten av antidepressivaen.

Så. En stund følte jeg at det funket. At jeg ble i bedre humør, fungerte bedre i hverdagen, og kom i bedre kontakt med mine egne følelser, osv, osv. Jeg fikk ikke mer Sobril, for plutselig var det visst ikke helt bra lenger. Man kan visst bli avhengig. Det skulle jeg ikke trodd på han første legen, som nærmest kastet de etter meg på vei ut av kontoret hans. Det var hun samme legen som ba meg om å ta en dram når jeg ble engstelig, når jeg ikke fikk mer medisin. Javel.

Og så fikk jeg plutselig veldig mye angst igjen. Legen økte dosen min av antidepressivaen fra 10 til 20mg, og så var det ikke mer de kunne gjøre. Samtaleterapien hjalp litt, men det var fortsatt noe som ikke stemte. Jeg hadde det ikke bra, selv om jeg liksom tok medisiner som skulle gjøre meg glad. Og så fikk sjokket med badevekta – hvis vi kan si det sånn – og jeg besluttet selv å kutte ned fra 20 til 10mg igjen. Og det tar jeg fremdeles.

Den nye legen min (<3) vil at jeg skal fortsette med 10mg inntil videre, og så får vi se etterhvert. Det er jo ikke bare-bare å slutte å ta medisiner sånn uten videre. Han har gitt meg nye sovemedisiner, som ikke kødder med noe som helst, og han tror faktisk på meg når jeg forteller om de bivirkningene jeg har opplevd.

Og det bringer meg videre til neste punkt i dette veldig lange innlegget:

Bivirkninger av Cipralex – Norges visstnok mest brukte antidepressive legemiddel:
(Dette er bare de jeg har opplevd selv, såklart)

  • Vektøkning. Veldig vanlig, i følge den nye legen min. I følge internett går «de fleste» opp så mye som 10 kg mens de tar Cipralex.  Jeg har gått opp 16kg på 9 måneder.
  • Svetting. Også veldig vanlig. Før svettet jeg lite merkbart. Nå seriøst renner det av meg bare jeg går opp ei trapp.
  • Kviser. Ikke en direkte bivirkning, men en bivirkning av de to allerede nevnte bivirkninene. Bivirkning av bivirkningene, om du vil.
  • Feberfølelse. Sånn, du vet når du har feber, så tung du føler deg i hodet, og så varm du blir bak øyenlokkene? Sånn har jeg det konstant.
  • Smerter i muskler og ledd. Visstnok ikke så veldig vanlig, men jeg hadde ikke spesielt vondt i knærne før jeg begynte på denne medisinen, for å si det sånn.
  • Hjertebank
  • Nedsatt sexlyst
  • Svimmelhet
  • Tinnitus
  • Plutselig kløe på huden
  • Blødning mellom menstruasjon. Nå har jo ikke engang jeg mensen på grunn av P-staven jeg satte inn på samme tid som jeg begynte på Cipralex, men innimellom har jeg altså en plutselig blødning. Merkelig opplegg.
  • Rastløshet
  • Tørr munn. Folks som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i vann, og har vært det typ alltid. Nå er det helt ekstremt. Jeg er tørst hele tida. (Har ikke diabetes. Har målt blodsukkeret flere ganger).
  • I tillegg har jeg blitt fortalt av en vikarlege at man ikke burde ta Ibux når man tar Cipralex. Da økes sjansen for magesår. Okei. Takk for den informasjonen, du som skrev ut resepten til meg.

 

Så ja. Ikke har denne medisinen virket som noe vidunder på meg og gjort meg vidunderlig frisk – den har egentlig gitt meg mest plager. Jeg vet ikke helt hva som er verst egentlig. Vektøkninga kan jeg leve med. Jeg er faktisk ganske fornøyd med hvordan kroppen min ser ut nå, det dumme er jo bare at jeg har måttet bruke en del penger på nye klær. Derimot er det ganske plagsomt at svetten renner av meg ved den minste anstrengelse. Det er slitsomt å være tørst hele tiden, og det er skikkelig dritt å gå rundt og føle at jeg har feber hele tida. Dessverre tror jeg at hudproblemene, kvisene, er verst. Det er vel det som synes mest på utsiden, og det tåler man jo ikke. Jeg skylder på samfunnet at jeg bryr meg.

 

Men med alt dette sagt så er jeg altså helt for at folk tar medisiner når de er syke. Man ville ikke se rart på noen med diabetes for at de tar insulin, og det burde ikke være annerledes når sykdommen sitter en annen plass i kroppen. Hvis noens mentale plager kan kureres med medisin – så ta medisin. Men likevel burde man bli informert på forhånd om hva som kommer til å skje med kroppen sin når man tar nevnte medisin. Hvis man har diabetes, må man ta insulin. Det er ikke så mange valgmuligheter. Men når man er mentalt syk, så fins det faktisk tusenvis av behandlingsmuligheter, og legen man går til burde så visselig informere om de forskjellige, ikke bare kaste den vanligste typen etter deg når han hiver deg ut av kontoret.

 

Flere ganger har jeg spurt meg selv om jeg angrer på at jeg begynte å ta antidepressiva. Jeg tror, at hvis noen hadde fortalt meg om hva som kom til å skje med kroppen min – at jeg kom til å legge på meg 16kg og gå konstant rundt med feber, så hadde jeg nok sagt nei igjen. Jeg er seriøst heller deprimert enn å gå rundt med alle disse bivirkningene. Men det er egentlig ingen vits i å tenke sånn. Så jeg velger å tenke at all erfaring er god erfaring. Og nå har jeg en skikkelig erfaring å ta med meg videre i livet, som egentlig ser ganske lyst ut for øyeblikket.