Solskinn

I natt har jeg sovet dårlig – igjen. Og lite. Jeg har sovet alt for lite. Og jeg husker faktisk ikke hva jeg har drømt, så jeg føler ikke at jeg har sovet i det hele tatt. Jeg tror jeg må drømme for å skjønne at jeg har sovet. Jeg kom dessuten hjem til Trondheim i overigår – fra slitsom flytur til tomme matskap, og den søndagsåpne butikken hadde ikke knekkebrødene jeg hadde lyst på. Jeg er sliten.

Fy faen, jeg er trøtt.

Men jeg har et arbeidskrav på 2000 ord som skal inn i kveld, som jeg rett og slett ikke får til, som jeg altså må gjøre ferdig i dag – selv om jeg overhodet ikke har peilig på hvordan jeg skal få dét til. Konstruktivisme meg et visst sted… (Nå tenker du kanskje at «nåja, du burde nok ha startet tidligere så du slipper å gjøre det i siste liten», men jeg startet faktisk i relativt god tid på dette arbeidskravet, og jobbet med det før jeg reiste hjem til påske, men jeg fikk det altså ikke til da heller, og sitter igjen med å måtte gjøre det i siste liten nå.)

Jeg hadde det forresten fint hjemme i påska. Jeg har faktisk hatt en fin ferie. Hverken influensa eller angst å snakke om. Veldig greit å ha en positiv opplevelse med å reise hjem også. Dessuten liker jeg nok påske mer enn jeg liker jul. Ikke så mye å forholde seg til.

Men sola skinner altså i dag, og det er varmt. Det skjønte ikke jeg før jeg var kommet meg på bussen i morges, og skjønte at det var for sent til å dra hjem og bytte jakke. Så der satt jeg, i fôret regnjakke, og ønsket meg helt andre steder. Dessuten oppdaget jeg at jeg har kjøpt feil såler til de nye joggeskoene mine – for de trenger virkelig ikke bli noe varmere. Hvem som selger varmesåler til joggesko, egentlig? Og hvem kjøper det? Jo, jeg gjorde jo det. Dårlig kjøp. Kan si det slik at jeg er glad jeg ikke orket å sminke meg noe særlig i morges.

Men jeg liker egentlig ikke at sola skinner. Jeg syns det er for lyst. Og i dag var det altså for varmt i forhold til hva jeg hadde sett for meg. Dessuten syns jeg det blir så slitsomt å forholde meg til andre folk så snart sola skinner – for jeg makter ikke gå tur eller sitte på en benk og nyte været eller drikke kaffe på en utendørskafe eller i det hele tatt være ute når sola skinner. Det er på på slike dager at jeg merker at depresjonen sitter i. Solskinn gir nemlig så dårlige unnskyldninger til å ligge hjemme på sofaen. Regn gir gode unnskyldninger. Jeg liker regn. Regn er så fint å forholde seg til. Dessuten klager også andre når det regner, så jeg føler meg ikke så alene i negativiteten. Det er visst ikke greit å klage når sola skinner, nemlig.

Men i dag klager jeg. I dag skal jeg nok klage resten av dagen også, helt til jeg får levert dette ***** arbeidskravet i siste liten kl 23.55 i kveld.

God dag.

God påske

I dag reiser jeg hjem til Kabelvåg. Jeg er egentlig ferdig med både å pakke og ordne meg, men jeg ble stående litt fast på hvilken jakke jeg skal ta med meg… Jeg får vel bestemme meg når jeg ser hvilket vær det er når jeg skal gå ut av døra. I Trondheim er det ikke akkurat påskevær, men det spørs vel om jeg heller må sjekke været i Kabelvåg før jeg drar.

Jeg har på mange måter vegret meg for å skrive på bloggen i det siste. Jeg føler at uansett hva jeg skriver, så blir det på en eller annen måte feil – eller at det kan oppfattes feil av andre. Jeg valgte å dele veldig personlige ting på internett for å fortelle min sannhet, min verson av hvordan jeg har det. Men jeg har i det siste følt at samma hva jeg har lyst å skrive om nettopp min sannhet, så tråkker jeg på noens tær. Og jeg orker ikke tåtråkking.

Men i dag har jeg faktisk lyst å dele en gladhistorie fra hvordan jeg har det. Jeg har nemlig gått på antidepressiva i et halvt år nå – og har lyst å dele en oppdatering rundt det. Jeg vet at mange er skeptiske til antidepressiva, og at det i media klages en del over at alt for mange får det og bla bla bla. Men det har virkelig reddet livet mitt.

Jeg tar en type som heter Cipralex, som visstnok er den vanligste antidepressivaen i Norge. Den fungerer ved at den øker nivået av et hormon i hjernen, som det har vist seg at ofte er lavt hos deprimerte. Så uten at noen har testet mitt hormonnivå, har de altså satset på at det samme gjaldt meg. Og det gjorde vel det.

Jeg merket virkningen ganske fort etter at jeg begynte å ta denne medisinen. Jeg ble lettere til sinns, og det ble på en måte lettere for meg å reflektere sammen med psykologen. Akkurat nå vil jeg faktisk påstå at jeg har det særdeles bra – og det tror jeg nesten aldri før jeg har følt på. Jeg skal stå på samme dosen antidepressiva i ubestemt fremtid, muligens i flere år. Og det gjør meg egentlig ingenting.

Jeg har fått sjansen til å bli kjent med meg selv på nytt, i en alder av 21 år. Jeg har reflektert utrolig mye over hvordan og hvorfor og hva og hvem og hvordan igjen – og føler meg på en måte som en helt ny verson av meg selv. Jeg tror ikke det er mange som får den sjansen, så jeg anser meg selv som veldig heldig som har det.

Jeg liker faktisk livet nå. Jeg liker tilværelsen min, og jeg liker de jeg deler den med.

Alt i alt har jeg det altså ganske bra nå. Jeg har selvfølgelig nedturer og opplever tunge stunder innimellom, men de er ikke så tunge eller så langvarige som de brukte å være. Og jeg ser lysere på tilværelsen i seg selv.

Jeg er litt nervøs til å reise hjem nå, mye på grunn av hvordan jeg hadde det i jula. Men jeg liker påske bedre enn jul, så jeg tror det går bra. Jeg håper bare jeg klarer å se lyst på livet når jeg nå reiser tilbake til der mørket startet.
Og flyreisen da. Æsj. Får ta meg en dram på flyplassen, som legen sa.