En hektisk periode og en pause fra sosiale medier?

Akkurat nå sitter jeg alene ved et bord i kantina på skolen. Jeg fryser, og har akkurat kjøpt meg en kopp kaffe. Jeg har spist lunsj med ei venninne, og nå sitter jeg og prøver å lage en oversikt til meg selv over alt jeg har å gjøre fremover. Jeg har det veldig travelt for tiden. Jeg har veldig mange prosjekter på gang, men dessverre merker jeg at hodet ikke er helt med. Det begynte egentlig allerede før jul, jeg måtte jo gi opp det «blogge hver dag i adventstida»-prosjektet mitt – både fordi finner ut at jeg rett og slett ikke får til å skrive når jeg er i Kabelvåg, og fordi jeg begynte å ramle ned i en depressiv episode. Og nå må du slappe av, mamma, for du vet jo at det går bra med meg og at jeg hadde det veldig fint hjemme i jula. Men depresjonen har tydeligvis bestemt seg for å gjøre et tilbaketog.

Det begynte med at én dårlig dag ble til flere, matlysten ble dårligere, og alt som er irriterende vokste seg større. Nå har jeg igjen begynt med å la være å dra på skolen fordi jeg rett og slett ikke klarer å stå opp. Det er lenge siden sist. Da depresjonen var som verst, skjedde det ofte, men det siste året har jeg fått så sykt mye glede og energi ut av å være på skolen og sammen med folk, så når det nå skjer igjen, er kontrasten veldig stor.

Jeg har blitt veldig flink til å distrahere meg selv, men det er jo kanskje ikke så rart, når alt jeg gjør føles ut som at dytter meg nærmere et nervøst sammenbrudd, og det har jeg faktisk ikke tid til. Jeg skriver lister over ting jeg må gjøre i stedet for å gjøre dem, jeg hører på musikk for å unngå mine egne tanker, jeg er sammen med venner for å slippe å være alene. Men selv når jeg er alene og har det stille rundt meg, får jeg ikke tak på tankene. De flyr forbi og forsvinner før jeg i det hele tatt har fullført dem. Det er som om det ikke engang er meg selv jeg hører.

Jeg har veldig mye greier på gang for tiden (i tillegg til studiet), og det er egentlig bare ting som burde glede meg over, men det eneste jeg kjenner på for tiden er stress og utmattelse. Jeg har en av hovedrollene i linjeforeningas årlige teaterproduksjon, og det er sykt gøy å være med på, men nå er det bare noen få uker til premieren så vi har øving nesten hver dag, og det trekker veldig mye energi, kjenner jeg. Og det stresser meg at jeg ikke har spilt teater (utenom noen få greier under barnehagelærerutdanninga) på over seks år, så jeg er redd for at jeg er skikkelig dårlig sammenlignet med de andre. Jeg har også et bloggprosjekt på gang, som jeg ikke helt kan fortelle om ennå, men som potensielt kan bli veldig stort. Om ikke stort-stort, så en veldig stor sjanse for meg, i hvert fall. Dette er kanskje den største sjansen jeg noen gang har fått servert, og det er akkurat det jeg har lyst til å holde på med – så hvorfor klarer jeg ikke å bare glede meg over muligheten, og hoppe i det med alt jeg har? Det er jo det jeg burde. Og det er det jeg prøver på, men det er som om det er noe i meg som holder meg igjen. Kanskje er jeg redd, kanskje jeg ikke har tatt helt inn over meg hva som skjer, jeg vet ikke.

En annen ting jeg kjenner på for tiden, eller, enda et element som stresser meg, er sosiale medier. Ikke at jeg bruker sosiale medier så sykt mye, men jeg kjenner at det er et stresselement at jeg alltid er tilgjengelig. Og ikke for å glemme hvor fort gjort det er å bare sjekke instagram, og så bli sittende i en evighet og scrolle, når jeg egentlig burde gjøre andre ting. Jeg har egentlig ikke lyst til å påstå at jeg er deprimert på grunn av sosiale medier, men samtidig tror jeg nok det er en sammenheng. Det stresser meg, så da burde jeg unngå det. Og det er jo faktisk en ting jeg kan styre unna, i motsetning til andre ting som foregår, som jeg må forholde meg til. Jeg tror på at de tingene man kan kontrollere, bør man ta tak i. Jeg har derfor bestemt meg for å ta en pause, typ slette appene fra telefonen, fra snapchat og instagram. Av logiske årsaker må jeg fortsatt være tilgjengelig på facebook og messenger, men jeg håper at ved å unngå snapchat og instagram, de to appene jeg bruker mest unødvendig tid på, vil jeg bli litt mindre stressa, og faktisk få mer tid til å gjøre ting. Jeg tror jeg satser på ei uke til å begynne med, og så får vi se hvordan det går. Ønsk meg lykke til, da!

Håper dere alle har hatt en fin januar, selv om jeg syns det virker som om alle andre jeg snakker med er like stressa som meg. Hvorfor er det sånn, egentlig? Det kan jo ikke være slik at alle går rundt og er superstressa hele tida. Det går jo faktisk ikke an.

Én dårlig dag?

I dag kjenner jeg på valget mellom å skrive om en idyllisert versjon av dagen, eller å fortelle om hvordan den faktisk har vært. En enkel variant kunne vært «i dag har jeg vært på skolen og lest hele dagen», og det ville bare halvveis vært løgn – men sannheten er nærmere at jeg har vært på skolen hele dagen, uten å få til å lese noe som helst, og jeg har vært skikkelig sur på meg selv. Hvorfor har jeg i det hele tatt denne diskusjonen med meg selv? Jo, for man har som regel lyst til å fortelle om glansbildeversjonen av seg selv, til og med jeg, i hvert fall nå som jeg har fortalt at det går så bra. Men nei, i lys av hva denne bloggen står for, og ikke minst realismen som jeg egentlig skulle lest om i dag, skal dere få den stygge, usensurerte sannheten, som er at denne dagen har vært en skikkelig dårlig dag. 

Vanligvis når jeg har dårlige dager, merker jeg det allerede før jeg står opp, men i dag kom det faktisk snikende i løpet av ettermiddagen. Riktignok forsov jeg meg og fikk det travelt med å rekke det jeg skulle på skolen, og bussen kjørte fra meg akkurat i det jeg kom til busstoppet så jeg måtte stå i kulda og vente på neste – men OK, de tre første timene på skolen var faktisk ganske hyggelige. Så begynte skyene å samle seg. Konsentrasjonen fløy langt vekk og etter hvert dro motivasjonen etter. Jeg fikk et hyggelig avbrekk med en telefon fra ei venninne som roste meg for min iherdige lesing til eksamen, og jeg tenkte at jeg faktisk burde gjøre det da, men det bare gikk ikke. Jeg fikk ikke til. Jeg fikk hodepine, ble sur på boka, ble sur på meg selv fordi jeg ikke får til, blir sur fordi jeg egentlig interesserer meg for stoffet, men ikke makter å lese om det, og irritert for at jeg ikke kan fra før alt jeg skal lære meg nå. Ikke minst har håret mitt vært skikkelig elektrisk og plagsomt hele dagen, og jeg føler meg stygg. På bussen hjemover ble jeg plutselig skikkelig kvalm og det føltes som om jeg begynte å kaldsvette, og alt bare føltes skikkelig dritt. 

Nå sitter jeg her, hjemme på sofaen, og tror kanskje jeg faktisk har et angstanfall. Typisk, to dager etter at jeg skrev at jeg ikke har hatt det på lenge. Jeg er kvalm, det føles som om kroppen min vibrerer, jeg klarer ikke å holde en tanke i mer enn fem sekunder før jeg blir distrahert, og det føles som om hodet mitt er milevis unna. Hvis jeg lar det skje, tror jeg at jeg kommer til å begynne å gråte uhemmet. Det hjelper å skrive det ned, kanskje det funker som en måte å trekke meg selv tilbake til virkeligheten på. Grounding, tror jeg at jeg har sett det kalles. Å fokusere på noe annet enn angsten og det som skjer inni en, men å fokusere på noe håndgripelig i stedet. Ord, svart på hvitt på skjermen. 

Det er lenge siden jeg har hatt en dårlig dag, og lenge siden jeg har hatt angst. Jeg vet veldig godt at det er helt normalt å ha dårlige dager, men likevel føles det som et nederlag. Det føles som et nederlag at jeg, som liksom skal være så skoleflink, ikke får til å lese til eksamen. Ikke minst føles det som et nederlag ovenfor meg selv at jeg kjefter så mye på meg selv, for jeg har jobbet så hardt i det siste med å ikke gjøre nettopp det. Likevel er det akkurat det jeg har gjort i dag, og det er egentlig det som har gjort denne dagen annerledes. I dag har jeg nemlig sagt til meg selv at jeg ikke er flink nok, at jeg bare burde skjerpe meg, at jeg ikke er fin nok og ikke morsom nok, at jeg burde vært bedre i alt. Men det funker ikke. Man blir ikke bedre på noen måte av å gå rundt og si sånne ting til seg selv. Det vet jeg veldig godt, og det har jeg jobbet hardt med å ikke gjøre de siste månedene. Og det funker faktisk, men tydeligvis ikke i dag. 

Jeg tror ikke det har noe for seg å male et glansbilde av en dag som ikke har glitret noe særlig. Det har heller ikke noe for seg å legge det frem som en konkurranse om å ha hatt den dårligste dagen. Derimot tror jeg det kan være fint, og ganske viktig, å anerkjenne hvordan det faktisk har vært. Det som jeg ikke har klart i løpet av dagen, kan jeg derfor gjøre et forsøk på nå i kveld, og si at «denne dagen har ikke vært noe bra, men det går helt fint. Jeg prøver på nytt i morgen». 


En ny tunnel

Jeg mener å ha hørt en plass at man opplever ting mye verre enn det man gjorde før, hvis man i mellomtiden har opplevd å ha det bedre. For eksempel at det å være deprimert blir verre enn før hvis man har et tilbakefall etter å ha blitt bedre, liksom. At den neste tunnelen blir mørkere enn den du er kommet ut fra, om du vil. Jeg mener at jeg hørte noe om dette i 13 Reasons Why, men jeg klarer ikke å huske hvem som sa det eller i hvilken episode. Kanskje jeg bare tenkte at det passet, særlig i sesong to (hvis du har sett det skjønner du vel hva jeg mener). Vel, jeg tror i hvert fall at jeg opplever det nå. Jeg har som kanskje nevnt, jeg vet ikke, husker ikke om jeg har skrevet om det egentlig, hatt det veldig bra denne våren. Det var som om noe skjedde i juleferien, og jeg gikk inn i 2018 med ny giv. Jeg har aldri hatt det så bra før som jeg har hatt denne våren. Derav så få blogginnlegg. Jeg har ikke hatt noe å skrive om. Men nå er jeg nede igjen. Et tilbakefall. Deprimert. Nede i en ny tunnel.

Jeg har egentlig merket det komme snikende ganske lenge, så det kom sånn sett ikke helt uventet. Fra og med midten av april eller noe har det dukket opp små tegn som jeg kanskje burde tatt mer tak i, men som jeg ikke har gjort noe direkte med. Jeg tror kanskje jeg har prøvd å skyve alt unna fordi jeg ikke ville akseptere at det skjedde. For meg er noen av tegnene på at depresjonen nærmer seg at jeg får dårligere hukommelse, at vokabularet mitt blir dårligere, jeg drømmer mer, jeg er slepphendt og mister taket i ting når jeg for eksempel skal løfte opp noe, jeg har ikke lyst å høre på musikk, jeg har dårlig matlyst, jeg finner ikke klær å ha på meg, og selvbildet mitt går helt nedenunder. Nå som depresjonen virkelig har satt seg har alt dette bare forverret seg. Jeg sover dårlig og ser ikke vitsen med å stå opp, jeg har ikke matlyst i det hele tatt og skjønner ikke vitsen med å skulle spise, jeg skjønner ikke vitsen med å skulle kle på meg, og ingenting i klesskapet føles riktig og jeg syns jeg ser dum og feil ut i alt jeg tar på meg, jeg har helt ekstreme beslutningsvegringer, og ønsker helst ikke å gå ut hjemmefra. Og jeg klarer ikke å forstå at jeg hadde det sånn her hele tiden før. At dette var det eneste jeg visste om. Jeg forstår ikke at jeg overlevde. For det er så jævlig.

fullsizeoutput_b83.jpeg

Forskjellen fra før er jo at jeg nå vet hva som skjer. Jeg vet at jeg er syk, og at det ikke er noe mer galt med meg enn den sykdommen. Jeg vet at det er normalt å ha tilbakefall, og jeg vet at det kommer til å bli bedre igjen. Jeg vet at jeg burde ta tak og ikke isolere meg selv, selv om jeg tenker at det sikkert ikke er noen som vil ha noe med meg å gjøre. Jeg vet at jeg må spise, så jeg spiser (selv om jeg nok egentlig burde spist litt mer). Jeg vet at det ikke er kroppen min det er noe galt med, men det bildet hodet mitt gir meg av meg selv, så jeg følger kontoer på instagram som deler kroppspositivistiske innlegg slik at jeg skal føle meg bedre med meg selv. Det eneste jeg har virkelig problemer med å ta tak i, og som jeg jo vet at jeg virkelig burde, er fysisk aktivitet. Jeg liker jo egentlig veldig godt å gå tur og slikt, men når jeg begynner å få panikkangst fordi jeg ikke vet hvilken jakke eller joggesko jeg skal ta på meg for å gå, kommer jeg liksom ikke helt over den dørstokkmila.

Men midt oppi dette har jeg jo faktisk klart å fullføre en utdannelse. Jeg fikk toppkarakter på både bacheloroppgaven min og den avsluttende eksamenen, og er nå faktisk utdannet barnehagelærer. Og folk gratulerer meg med dette, men jeg føler ingenting. Det er tomt. Jeg føler kanskje en objektiv glede og stolthet over meg selv, men subjektivt føler jeg ingenting. Men jeg smiler, for ellers ville vel folk trodd det var noe fryktelig galt med meg. Hvorfor kan jeg ikke bare være glad, som alle de andre er? Sånn som de andre som deler bilder på Instragram og skriver en facebookpost om at de er så hoppende glade og ferdig utdannet og tjohei. Hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Vel, svaret på det er todelt. For det første har jeg en depresjon som akkurat for tiden gjør at jeg ikke er hoppende glad og tjohei. Sånn er det bare, og jeg vet det jo egentlig. For det andre, hvorfor jeg ikke legger ut bilder på instagram og facebook, skyldes at jeg hverken tok bilder med min egen telefon den dagen, og det ble ikke tatt et eneste bilde av meg alene, og jeg nekter å se på de bildene som jeg var med på, fordi jeg har det så elendig med meg selv, kroppen og selvbildet mitt for tiden, at jeg helst ikke vil anerkjenne at jeg fins. Dessuten er jeg livredd for at jeg skal henge meg opp i hvor mange likes alle andre får på sine bilder, og hvor få jeg kommer til å få, at jeg helst unngår hele greia. Ja, så det er vel dette som blir min store «hipp hurra, jeg er utdannet barnehagelærer!»-kunngjøring.

fullsizeoutput_b84

Noen vil kanskje påstå at jeg nå har det sånn her fordi jeg er ferdig på skolen og ikke har noe å gjøre. At det er vanlig å bli litt deprimert etter at man er ferdig med noe stort. Det tror ikke jeg. Jeg hadde nok vært like deprimert hvis jeg hadde en sommerjobb å gå til, forskjellen er bare at jeg hadde fått mye mindre søvn og fritid. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er noe grunn til at dette skjer akkurat nå, enn at jeg har en sykdom som kicker inn når den ser sitt snitt til det. Men stresset jeg har hatt de siste månedene med å skrive bachelor og eksamen har nok gjort meg mer utsatt. I det hele tatt har jeg jo vært mer eller mindre stressa i ett de siste tre årene, så at jeg nå gjør ingenting syns jeg er vel fortjent og like greit, og kanskje til det beste. Det eneste jeg kan gjøre nå er vel egentlig å ta vare på meg selv, og det inkluderer å spise mat, komme meg ut i verden (i hvert fall ut av senga), forsøke å være i fysisk aktivitet, og anerkjenne at jeg har det som jeg har.
Og nå sier jeg i fra til andre om hvordan jeg har det. Så får jeg bare håpe at lyset i enden av denne tunnelen er sterkere og mer langvarig enn det forrige.

Og ja, forresten, jeg skal forhåpentligvis studere drama og teater til høsten, så jeg blir værende i Trondheim.

1000 tanker – de fleste positive

Du vet de gangene du har sykt mye å gjøre, men du er så overveldet over bare mengden av det du skal gjøre at du bare blir sittende og stirre ut i lufta uten å klare å starte på noen ting, og så ender du opp med å heller starte på noe helt nytt bare for å – vel, hvorfor egentlig? – mens stresset bare bygger seg opp mer og mer, og du bare gleder deg til helg – men hvorfor det, for helgene ser jo akkurat likens ut som ukedagene og du har akkurat like mye hengende over deg – og selv om lyset på andre siden av tunnelen, eller hva man nå sier, nærmer seg, så ser du ikke hverken en ende eller en utgang på noe som helst og du bare ender opp med å stirre mer rett ut i lufta – du vet de gangene?

Jeg er i en sånn gang akkurat nå. Jeg er i en fryktelig stressa periode. Men vet dere hva? Jeg er stressa på utsida, ikke på innsida, om dere skjønner. I alle årene med depresjon har jeg hatt en lignende følelse inni meg, men nå er det ikke inne i hodet mitt stresset er; jeg er stressa over ting som skjer utenfor meg – og det er jo helt fantastisk. «Skjønner og forstår», tenker dere sikkert, for det der gir antakeligvis ingen mening. Men samtidig gjør det det, sant?

De siste par månedene har jeg hatt det sykt bra med meg selv. Dette er det mest stressende skoleåret jeg noen gang har vært utsatt for og Gud vet at ting skjer i livet, men inne i meg selv har jeg aldri hatt det bedre. Jeg er i godt humør, jeg er inspirert og impulsiv, jeg har begynt å trene igjen, jeg har energi til å gjøre ting (bortsett fra når jeg bare stirrer ut i lufta, altså), og ikke minst: jeg har et sosialt liv igjen. Jeg har vært en ensom kreps på havets bunn, men nå har jeg kommet meg ut av skallet og ut i lyset på overflaten. Jeg har fått livet tilbake. Egentlig vet jeg ikke om en faktisk kreps ville ha trivdes ute av skallet og på overflata – det var kanskje en dårlig sammensetting av metaforer når jeg tenker meg om. Men dere skjønner poenget. Jeg lever.

Grunnen til at jeg sitter her og nå kan si at jeg lever og er glad, er fordi antidepressiva fungerer. Det fungerer som bare pokker når man finner den rette typen. Det er ca. et år siden jeg byttet fra Cipralex (som virkelig ikke var en match for meg) og over til Wellbutrin, og i høst doblet jeg dosen fra 150mg til 300mg – og nå de siste månedene har jeg virkelig merket effekten. Det tar sin tid, men det funker.

Nå er det riktignok ikke sånn at alle finner sin riktige antidepressiva på hverken første eller andre forsøk, men det eneste (tror jeg i hvert fall) som faktisk hjelper om man har det vanskelig er å søke hjelp. Snakk med noen, hvem som helst, og ikke vær redd for å prøve medisin, eventuelt spør legen din om å bytte til en annen type, for det kan virkelig være redningen. 

Ja, jeg lever. Jeg lever mer enn jeg har levd på lenge. Og jeg stresser. Men jeg stresser på utsida, over ting som må gjøres, ikke på innsida av mitt eget hodet over noe hodet mitt forteller meg. Er det slik det er å faktisk bare være stressa?

 

PS: Dette betyr ikke at jeg kommer til å være en solstråle resten av livet, eller resten av uka heller, for så vidt. Jeg har ennå depressive symptomer, og kommer antakeligvis til å være preget av depresjon i mange mange år fremover. Men akkurat nå funker medisinen jeg går på, og jeg har det bedre enn noen sinne ☀️

Verdensdagen for psykisk helse – en kritikk

I dag markeres verdensdagen for psykisk helse, og årets tema er ”noe å glede seg over”. Det syns jeg faktisk er litt teit, antakeligvis fordi jeg har altfor mye å gjøre på studiet for tiden og derfor er sliten, og derfor irriterer meg over stort sett alt, men jeg inntar en kritisk holdning og prøver å sette ord på det jeg tenker:

Poenget med å ha en verdensdag for noe er jo å opplyse folkemassene om noe. Vi har verdensdager, norske dager og amerikanske dager for alt mulig, for alt skal jo markeres på et eller annet vis, og det er jo vel og bra i seg selv, men jeg føler meg ikke spesielt opplyst om psykisk helse på akkurat denne dagen. Riktignok arrangeres det noen arrangementer rundt omkring, og Nrk har laget en videosnutt (og sikkert flere ting som jeg ikke har fått med meg), men jeg syns ikke de opplyser noe om noe som helst, det bare dyttes på meg en oppfatning om at hvis jeg finner ”noe å glede meg over”, så skal jeg ha det psykisk bra. Og det stemmer ikke (nødvendigvis).

Nå tenker sikkert folk (eller vent, jeg vet jo ikke hva folk tenker, men jeg sitter her og tenker at folk tenker) at jeg bare er negativ (igjen) og at jeg misforstår hele poenget. Men dette er min oppfatning, og jeg forholder meg kritisk, i hvert fall til årets tema for denne dagen.

Alle har en psykisk helse. Det håper jeg vi har fått med oss nå. Men skal det presenteres så banalt som at psykisk helse handler om å glede seg over ting eller ei? Jeg har ikke depresjon fordi jeg ikke har ting å glede meg over; ingen vet hvorfor jeg har depresjon, sannsynligvis er det bare fordi jeg har en hormonmangel – og jeg kan ikke ”gledetenke” meg ut av dét. Det er sikkert selvfølgelig noen som har det slik, men jeg tror ikke det er slik at man blir psykisk syk av å ha få gleder i livet. Selvfølgelig, hvis man går rundt og kun fokuserer på det som er negativt kan man bli fryktelig nedstemt av det – jeg ser overhodet ikke bort fra det – og det er mange psykologer og eksperter som fremsnakker ideen om å ”tenke seg glad” og så videre, men hvis ”noe å glede seg over” skal være en opplysningskampanje, så slår den feil for min del.

Jeg oppfatter nemlig denne kampanjen som enda en kubbe på bålet til de som ikke har en psykisk sykdom, men som absolutt skal mene noe om andres psykiske helse. Hvor mange ganger har ikke jeg (og alle andre som har en psykisk sykdom) hørt oppfordringer som ”å bare fokusere på det positive”, ”prøv å vær glad”, ”du har det jo ikke så fælt”, eller ”du har jo ingenting å klage over”. Å opplyse massene om at ”noe å glede seg over” er en mirakelkur, fyrer opp under disse menneskenes meninger som overhodet ikke hjelper noen som har det vanskelig.

Jeg har ting å glede meg over, og jeg gleder meg over dem stadig vekk. Jeg bor i en fin leilighet, jeg har en kjæreste som jeg er glad i, jeg gleder meg over å gå tur og se på naturen, og jeg har hobbyer som jeg liker – for å nevne noe. Men jeg er fortsatt deprimert. Jeg blir ikke noe mindre psyk av å tenke på kjæresten min enn noen med diabetes får et mer stabilt blodsukker av å tenke på noe som gjør dem glad. Og hvis folk igjen skal begynne å fyre opp under at jeg bare må fokusere på ting som gleder meg og det positive i livet, så blir jeg ikke mirakuløst noe friskere av det heller – tvert i mot, for da blir jeg hverken forstått eller anerkjent.

Avslutningsvis vil jeg bare si at denne kampanjen sikkert er laget i aller beste hensikt, og at det sikkert er mange som drar nytte av den, og at jeg håper at folkemassene blir mer opplyst av den. Men jeg forstår den ikke. Å fokusere på det man har å glede seg over er en kjempeidé i seg selv, men å fortelle folk at det er det de må gjøre gjør dem ikke noe friskere. Jeg skulle heller ønske at en opplysningskampanje om psykisk helse faktisk opplyste folk om hva psykisk helse er, hvordan man kan snakke sammen om psykisk helse og hvordan man kan ta vare på sin egen og andres psykiske helse på en konstruktiv måte, ikke bare fortelle folk at man blir glad av å tenke på fine ting. Men ikke vet jeg, kanskje er det faktisk dét denne dagen egentlig gjør. Men det har ikke jeg fått med meg.

Noen visdomsord og en liten oppfordring

Jeg har inntrykk av at mange tror at mental helse er svart/hvitt. Enten er du syk, eller så er du ikke det. Jeg har vært inne i en depressiv periode i mange uker nå, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke fungerer normalt for det om. Jeg har for eksempel gjennomført en eksamensperiode uten at depresjonen har gått ut over innsatsen og resultatene mine i det hele tatt. Men noen fugerer overhodet ikke når de er i en depressiv periode, og det er helt greit. Folk er forskjellige, og man opplever sik egen helse helt individuelt.

Jeg har perioder hvor jeg tror at jeg er helt kurert og aldri vil bli deprimert igjen, men så har jeg også perioder hvor jeg tror at det beste ville vært å forsvinne helt. Disse periodene kan vare i alt fra en dag til flere måneder, og kan komme helt uforutsett. Eller man kan lære seg å kjenne dem igjen. Innad i en slik periode kan man også ha lyeblikk som er totalt motsatte. Man kan for eksempel være glad og sprudlende i enkelte settinger samtidig som man er i en dyp dal, eller man kan være sliten og lei seg selv om man er i en god periode.   

Det viktigste er å ta vare på seg selv, og kanskje også å bli kjent med seg selv slik at man lettere kan legge merke til hva som skjer når neste episode kommer snikende. I følge legen min er det helt normalt å ha en depressiv «forverring» på våren og på høsten. Eller på sommeren og vinteren. Hvis man legger merke til et slikt mønster hos seg selv, vil en lettere kunne tenke «okei, nå kommer det, men det kommer til å gå over». Et godt tips vil være å fortelle de rundt seg om det hvis man oppdager et slikt mønster, slik at de også kan være obs på hva som skjer, og følge litt med på deg, og vite hvorfor du i perioder kan oppføre deg annerledes. Det har ikke jeg vært spesielt god på, dessverre. 

Når jeg synker inn i en depressiv episode, er noen av de første tankene mine at jeg er ensom og ingen bryr seg om meg, og da blir det utrolig vanskelig å selv ta kontakt med noen, selv om jeg egentlig vet akkurat hva som foregår. Men selv om man vet det, er det vanskelig å skjønne det. Da er det lett at man dytter folk vekk fra seg, fordi selv om de rundt en vet at man har en svekket mental helse, er det ikke lett å ta kontakt med noen som dytter deg vekk, og det skjønner jeg godt. Men det er når noen dytter deg vekk at de antakeligvis trenger at noen tar kontakt, for det er da de ikke klarer å gjøre det selv. 

Uten tittel

Denne helgen ble det tydelig for meg at det fortsatt er et utrolig stort stigma rundt det å snakke om mental helse – et stigma jeg trodde var på tur å forsvinne. Men det er der, og det ødelegger. Jeg har aldri forventet forståelse for alt jeg skriver om, for som noen sa i går, så er alle forskjellig, og alle takler ting på forskjellige måter. Så jeg tror selvfølgelig ikke at alle skal forstå hvordan jeg takler alt. Men jeg forventer at jeg skal få lov til å ha følelsene mine, og at jeg skal få lov til å fortelle om dem. Og så lenge jeg ser at det er behov for at noen forteller, så kommer jeg til å gjøre det. Det er litt som jeg skrev om på en av eksamensoppgavene nå, at inkludering ikke er oppnådd før vi ikke lenger trenger å snakke om inkludering. Stigmaet rundt mental helse er ikke borte før vi ikke lenger trenger snakke om det.

Hvis noen fortsatt lurer på hvorfor i Guds navn jeg har lyst å fortelle om psykdommen min, så har jeg lyst å stille et ledende spørsmål:
Ville livet til en med kreft blitt bedre om vedkommende ikke fortalte at hen hadde kreft?
Ville livet til en med diabetes blitt bedre om vedkommende ikke fortalte at hen har diabetes?
Så hvorfor skal livet mitt være bedre om jeg ikke forteller om min sykdom?

At jeg har min måte å takle depresjonen min på, altså ved å snakke om den, betyr ikke at jeg ønsker at folk i tide og utide skal begynne å snakke om den. Jeg er sikker på at noen med diabetes ikke har lyst til å konstant måtte snakke om diabetesen sin, spesielt ikke rundt kakebordet.

Men i går så lærte jeg noe, noe veldig viktig, tror jeg. De som ikke spør og snakker hele tiden, de som ikke må ta opp diabetesen rundt kakebordet, de som man kanskje tror at ikke bryr seg – det er de som bryr seg mest, og det er de man virkelig kan stole på. Man trenger ikke å omgås folk som hele tiden må minne deg på at du er syk. Man trenger å omgås folk som ikke kun ser sykdommen din når de snakker med deg.

Jeg har lov til – jeg har rett til – å snakke om hva jeg vil. Og jeg har rett til å gjøre det akkurat slik som jeg vil, og jeg har rett til å ikke ville snakke om det når jeg ikke vil. Og det har alle andre også. Og om noen der ute blir støtt av noe de leser, uansett om det er jeg eller noen andre som har skrevet det, så bør man kanskje tenke over om det er en grunn til at man blir støtt.

Jeg vet i alle fall hvem jeg kan snakke med og stole på.

Uke 15: Påskeferie, og tanker om oppvekst

Seint ute med å skrive om uka som har gått, igjen, men la gå. Heisann, folkens. I påskeferien var jeg altså hjemme i Kabelvåg, og kjente litt på følelsen av å mistrives på en liten plass, igjen. Ganskje kjent følelse, for å være ærlig. Jeg har i noen år nå hatt det helt greit med å reise hjem og møte venner og slikt, og har egentlig ikke følt noe spesielt rundt det, men nå kjente jeg at de negative følelsene fra oppveksten min kom tilbake. Jeg trivdes ikke under oppveksten min i Kabelvåg/Svolvær, og det skylder jeg på smålige jevnaldrende og andre bygdedyr. Og sånn er det kanskje å vokse opp på et lite sted uansett hvor man bor i verden, men noen mennesker har anlegg for å bli mer berørt av det enn andre – som meg.

fullsizeoutput_9b1.jpeg

Utsikt fra stuevinduet i Kabelvåg

Grunnen til at jeg plutselig har begynt å tenke på dette igjen, skyldes jo selvsagt medisinbyttet. Mens jeg gikk på Cipralex var jeg i stor grad følelsesmessig helt flat, og når jeg var hjemme på ferie var jeg ikke følelsesmessig tilgjengelig for å huske eller tenke på noen ting. Men nå, når jeg går på en annen type medisin, og har fått følelseslivet mitt tilbake, legger jeg merke til alt slikt igjen. Så selv om jeg de siste årene har vært åpen for å flytte «hjem» til Lofoten igjen, har jeg kommet på bedre tanker nå. Beklager, mamma.

Men for all del – jeg kommer jo til å fortsette å reise hjem på ferie, for jeg har jo familie der som jeg er glad i, og både mamma, pappa og mor har vært der for meg gjennom hele oppveksten og all dritten, og jeg har jo lyst å være der sammen med dem, selv om jeg nå husker alt det negative igjen.

Jeg passet aldri inn i hverken Kabelvåg eller Svolvær. Jeg ble mobbet og utestengt, det ble spredt rykter om meg, og jeg så gang på gang hvor fæle folk rundt meg var mot hverandre og mot de jeg var glad i. Og så var det egentlig ingen som la merke til at alt sammen ble for mye for meg. Kanskje er det sånn det er å være barn og tenåring. Kanskje er det slikt man skal gå igjennom, under oppveksten. Men hvis man har anlegg for det, hvis man ikke passer inn, ikke får lov å passe inn, så er det slike ting som gjør at folk tar livet av seg. Tenk litt over det, hvis du fortsatt bor på en liten plass, eller tenker at barna dine skal vokse opp på en liten plass. Kanskje det funker bra for noen, ikke vet jeg. Men aldri i livet om mine barn skal vokse opp med så få muligheter som det jeg hadde.

IMG_0999

Sol i øyan

For øvrig var selve påskeferien fin altså. Det var sinnsykt fint vær, katta var søt, og jeg hadde det svært hyggelig sammen med familien.

PS: Jeg liker fortsatt ikke å fly.

Noen metatanker

Jeg skrev i går at jeg allerede begynner å bli lei av dette uke for uke-prosjektet mitt, men det er vel heller det at jeg begynner å bli lei av å skrive om hvordan jeg har det hele tiden. Kanskje jeg blir litt mer sliten av å tenke på det hele tida? Eller er det, som ideen var, fint for meg å fortelle helt åpent og ærlig om hvordan jeg har det?

Jeg så siste episode av dokumentarserien Innafor her om dagen, hvor de snakket om hva som skjer når folk er åpne om pysikisk helse. Først ble jeg nesten sint, for hun programlederen virka så utrolig negativ, og jeg fikk inntrykk av at alle bare skal holde alt for seg selv. Og det er jo akkurat det jeg er så i mot – for hvis alle skal holde alt for seg selv, hvordan skal vi da vite at det er menneskelig å ha ulike følelser? Eller at det er helt OK om livet ikke er helt perfekt en periode? Hvis ingen skal dele hvordan de har det, så vil jo ingen vite hvordan andre har det, og da blir vi et ganske lite informert samfunn. Jeg syns jo egentlig alle bør dele litt mer hvordan de egentlig har det, til sine grenser og lyster, selvfølgelig. Dét er vel egentlig den eneste måten vi kan motarbeide perfeksjonspresset.
Heldigvis kom hun litt mer rundt, hun programlederen i Innafor, og konkluderte med at det kanskje kan være fint å være åpen om psykisk helse. Men så begynte jeg å tenke litt mer, da.

Jeg vet at det har hjulpet meg kjempemasse å være åpen om mine plager. Og jeg vet at det at jeg har vært så åpen, også har hjulpet andre. Kanskje har jeg ikke flere tusen lesere hver uke, men jeg har fått så mange meldinger fra folk, både folk som jeg kjenner fra før, folk jeg egentlig ikke kjenner, og folk jeg trodde jeg kjente veldig godt – som har fortalt at de har turt å åpne opp om sitt, fordi jeg har delt mitt. Så derfor mener jeg helt klart at åpenhet er noe veldig positivt.

Dessuten liker jeg å skrive. Jeg liker å ha en plattform hvor jeg kan skrive hva jeg vil, hvordan jeg vil. Jeg er flink til det. Jeg er flink til å fortelle om følelsene mine, og å skrive om hvordan det går. Men jeg vil jo gjerne skrive om andre ting også, utenom hvordan jeg har det og alle de negative tankene mine. Men må jeg finne meg en annen plattform for det, kanskje?

I de siste ukene har jeg følt mer og mer at jeg bare har klaget over, ja egentlig alt, her på bloggen. Selv om jeg bestemte meg for dette prosjektet i år, å skrive litt om hver uke som har gått, for meg selv, nesten som en offentlig, åpen dagbok, så blir jeg nesten redd for at jeg blir masete, om dere skjønner. Men samtidig – det er jo min blogg, så jeg kan jo skrive hva jeg vil, og hvis noen ikke gidder å lese om følelsene mine lenger så er det jo bare å overse den.

Men samtidig – når der blir snakk om at flere «rosabloggere» har fått negativ respons på at de skriver om sin psykiske helse, at de burde holde seg til det de vanligvis skriver om osv, så lurer jo jeg på om jeg blir å få negativ respons om jeg skriver om andre ting? Hvis jeg begynner å skrive mindre om psykisk helse, og mer om «rosablogger»-ting? Er det noen som gidder å lese bloggen min da? Jeg ser jo tydelig på statistikken at jo mer negativt et innlegg er, jo flere lesere har jeg. Og blir jeg å få til å skrive om andre ting?

Makeup-Malin, som ble intervjuet i Innafor, sier at det er så viktig for henne å snakke om psykisk helse, så da får det heller stå til med hennes egen. Det er akkurat det jeg også har tenkt, lenge. At så lenge det hjelper noen andre – både enkeltpersoner, og på lang sikt hele samfunnet, at jeg forteller så åpent og ærlig om hvordan jeg har det, så er det verdt det. Dessuten er det jo en god form for terapi for meg selv å sette ord på tankene. Akkurat det er kanskje det jeg mener er den viktigste grunnen til at flere bør være åpne om hvordan de har det, for det hjelper så utrolig mye å bare snakke om det. Så kan man jo selvfølgelig velge selv om man vil snakke med bare sine nærmeste, eller om man vil åpne seg på en offentlig blogg.

Men jeg har jo ikke for alltid lyst til å være «hun deprimerte». I Innafor snakket de om at det kan være vanskelig å «trekke tilbake» en slik offentlig åpenhet, og at man for alltid vil være slik man har utlevert seg som. Men da tenker jo jeg at hvis man først har vært åpen om at man er psykisk syk, burde det gå an å være åpen om at man har blitt frisk også. For jeg kommer jo forhåpentligvis ikke for alltid å være «hun deprimerte». En eller annen gang, forhåpentligvis snart, vil jeg jo bli «hun som kom seg igjennom, hun som ble frisk, hun som klarte det!». Og da vil jeg jo selvfølgelig skrive om det også!

Så ja, dette var noen av dagens tanker. Se Innafor her.

Uke 9

Denne uka har vært tidenes berg- og dalbane. Herregud. På den ene siden har jeg vært så sliten og så langt nede som jeg ikke har vært på veldig lenge, og på en annen side har jeg følt meg helt forferdelig, og i dag har internettet, eller Macen, jeg vet ikke helt hvilken det er, vært så treig at ingenting funker, så jeg blir skikkelig stressa – men samtidig har jeg ikke hatt det så verst. Jeg har hatt øyeblikk hvor jeg har følt at jeg får til alt jeg og ser sykt bra ut, og så får jeg plutselig ikke til noen ting og livet faller helt fra hverandre. I dag fikk jeg ikke til å gå på butikken fordi jeg følte meg stygg. I går kjøpte jeg en genser fordi jeg følte at jeg så sinnsykt bra i den, og den bare fikk frem øyenfargen min og what not, men i dag er jeg dritstygg i den. Jeg merker at jeg blir veldig sliten av å være rundt meg selv. I kveld kjenner jeg at hodet ikke funker helt, så setningsstrukturen her blir nok helt bak mål, forresten.

Men jeg har gjort en innsats for å være sammen med venner denne uka, og det har jo vært veldig hyggelig. Maren har hatt bursdag, så vi og Tuva var ute og spiste sammen, og jeg bakte muffins og greier, og det var veldig hyggelig. En annen dag hadde Maren og jeg studiedate, og dro ut og spiste pizza til lunsj, og i går hadde Tuva og jeg en veldig hyggelig dag med kafé og shopping. (Jeg har åpenbart ingen andre beskrivende ord enn «hyggelig» å komme med i dag.)

I morgen starter årets praksisperiode, som jeg er veldig spent på. Jeg har gledet meg veldig til å komme ut i praksis, for å få litt forandring fra skoledagene, nye impulser og struktur på dagene, men siden jeg har hatt det så tungt de siste ukene føler jeg ikke at jeg er klar likevel, på en måte. Jeg vet ikke, jeg er bare sliten, og gruer meg til alt. Men jeg tror jo at praksis blir hyggelig, jeg bare – det passer ikke helt med hvor jeg er akkurat nå. Men når gjør egentlig noen ting det? Jeg er ekstra spent på praksis fordi jeg skal være på småbarnsavdelig, som jeg ikke har noe som helst erfaring med. Jeg som ikke klarer å se frem-bak på bleiene til tantebarna mine en gang. Jeg ser jo heller ikke engang for meg at jeg skal ende opp med å jobbe i barnehage, men heller på barneskole, så ja. Blir vel en erfaring eller syv ukers verdt av erfaringer rikere, som de sier. (Ingen sier det.) (Er det syv uker jeg skal være i praksis?)

Jeg føler at det har blitt mye klaging her i det siste. Men som sagt, det har vært noen sykt slitsomme uker for meg. Og det er jo ikke egentlig klaging heller, som jeg jo håper dere forstår. Jeg prøver ihvertfall ikke å legge det frem som at «å stakkars meg som har det så kjipt», det er bare sånn det er, og jeg vil gjerne skrive om sånn det er. Dessuten liker dere jo best å lese om at jeg har det kjipt, i følge lesertallstatistikken, lol. Men jeg vet jo at det etterhvert blir litt bedre, det er bare veldig vanskelig å se det når man står dypest nedi, liksom.

Kryss fingrene for at jeg skal begynne å føle meg bedre neste uke, da!

Kryss gjerne fingrene for fred på jord og sånt også, mens dere er i gang.