The show must go on

Overskriften har strengt tatt ikke noe med noe som helst å gjøre for dette innlegget, men jeg hørte akkurat sangen på radioen og kom ikke på noe bedre… Men det er i dag 24 år siden Freddie Mercury gikk bort, så vi kan jo minnes han litt mens vi hviler øynene på dagens tittel.

Helga er over, og jeg sitter igjen med mange fine minner fra både bursdagsfeiring og alt annet. Jeg ble vekt med kake og gaver på senga på lørdagen og brukte resten av dagen på å bare slappe av og ta livet med ro. På kvelden feiret jeg dagen med gode venninner, og vi hadde det så gøy at vi faktisk glemte å dra ut på byen. Men det var egentlig likegreit; alle vet jo at det er morsomst på vors uansett, og dra ut på byen kan jeg jo nå gjøre når som helst, hehe.

1743646_10153347968443761_6908537387224399006_n

1506800_922396727772332_6696498268203281266_n

Jeg tørka faktisk støv av speilrefleksen på lørdagen, men jeg har ikke orka å se gjennom bildene ennu. Så her er et bilde som Kristin tok av meg (søteste Cathrine lagde krone til meg uten at jeg visste noe om det), og et bilde fra Paris av meg og Vic, som jeg fikk innrammet og pent innpakket i gave fra henne.

Jeg tror jeg må reflektere litt mer over hva det betyr å fylle år, men jeg er kjempefornøyd med både dagen og feiringa, og utrolig takknemlig for alle gratulasjoner og hilsener jeg har fått – og spesielt glad for at jeg fikk være sammen med så mange av mine beste venner på dagen.
Men jeg gleder meg til å dra ut på byen på ordentlig nå! Og morsomt var det uansett å dra på Polet på lørdagen, hvor han i kassa faktisk gratulerte meg med dagen, haha.

 

I dag har jeg vært et par timer på skolen, og ellers vært ordentlig husmor (nyvasket leilighet, jippi) og generelt benektet at min første eksamen begynner om under 12 timer. Men det er «bare» hjemmeeksamen, så det blir forhåpentligvis problemfritt. Nå er middagen min endelig ferdig, og jeg skal kose meg med et par episoder Doctor Who før jeg legger meg.

Angående middag – syns alle det er like rart med fiskekaker i brunsaus?

 

Snart «voksen»

Det sies at hva du gjør på nyttårsaften, og hvordan du går inn i det nye året, påvirker hvordan hele året ditt blir seende ut. Med dét i tankene (hvis det gjelder ens egne nye år også) får vi håpe at jeg har det jævlig bra klokken 17.16 i morgen. For – herregud – imorgen har jeg bursdag! Endelig er det min tur til å bli 20! Men jeg kjenner også på at det er litt rart å ikke skulle være tenåring lenger. Føler ikke jeg kan gjøre dumme og barnslige ting lenger, for jeg skal jo være voksen nå. Men samtidig føles det ikke stort, og jeg tror ikke det blir så veldig mye forandring. Forandringen går jo kun på det at vennene mine ikke behøver tenke på alderen min når vi skal ut på byen, og at jeg kan kjøpe hva jeg vil på polet. Ikke så veldig stort altså.

Men jeg gleder meg til i morgen. Skal være med familien på dagen, og på kvelden er det feiring med nære venner. Jeg bare vet det kommer til å bli bra – det liksom bli bedre enn den uka jeg har hatt til nå. For denne uken har virkelig ikke karmaen slått ut i positiv retning for min del. Hele forrige uke var jeg syk, og etter å ha ligget inne og snytt meg unødvendig lenge, startet jeg denne uka med å miste yndligsskjerfet mitt. At det går an. Så innså jeg plutselig at jeg hadde en presentasjon å forberede og holde i løpet av to dager (hvilket egentlig gikk veldig bra, men veldig stress mens det stod på), og så knuste jeg en skål mens jeg ryddet på plass etter oppvasken. Jeg mener, skåla datt i bakken og den delte seg midt på. Så ut som om jeg hadde tatt tak i skåla med to hender og dratt delene fra hverandre. Jeg sendte en snap om det, men glemte å lagre bildet. I tillegg har jeg slått meg i stortåa og diverse knær, kuttet opp halve leggen på barberhøvelen (ok, jeg overdriver), og strukket en muskel i armen.
Uka ble forøvrig betraktelig bedre da jeg fikk pakke fra mamma, med både adventskalender, adventspynt og bursdagsgave. Gleder meg til å åpne de første pakkene i morgen, hihi.
IMG_4652 IMG_4651 IMG_4649-0 IMG_4650

Søndag trosset jeg forkjølelsen og møtte Maren og Victoria for å gå tur og lete etter skog. (Her hadde jeg forresten mitt elskede skjerf på meg for siste gang.) Skog er noe av det jeg savner mest med å bo så sentralt som det jeg gjør. Hjemme i Kabelvåg bor jeg bokstavlig talt midt i marka, og selv om jeg ikke skal skryte på meg å utnytte den så godt som man kan, så var det veldig greit å ha den tilgjengelig. Her må man først og fremst ta bussen for å i det hele tatt komme i nærheten av skog, og så viser det seg at det er et kunststykke i seg selv å finne selve skogen. Vi fant ikke skogen. Eller, vi fant en bit skog, så vi fikk i det minste satt oss ned for å spise kakao og drikke appelsin. Eh, motsatt.

Digresjon: Når jeg tenker meg om, er appelsin og kakao (eller sjokolade da) to ting som en faktisk kan gjøre på begge måter. Spise appelsin eller drikke appelsinjuice, og spise sjokolade og drikke kakao. Hva en ikke finner ut av på sene kvelder… Det må jo være min nye fremtredende viten som 20-åring som stikker frem. filosofisk har jeg ikke vært på lenge altså.

 

IMG_4640
På den barnlige siden så jeg Den Lille Havfruen forrige lørdag. Det var koselig. Vi prøvde å se den på fransk for å få litt læringsutbytte fra det, men det ga vi fort opp på grunn av dårlig streaming, så vi endte opp med engelsk. Skulle helst sett den på norsk fordi det er slik jeg husker den, men engelsk er helt ok.

Jeg skjønner forresten at jeg har overgått meg selv når det gjelder dårlig bildekvalitet. Jeg lover (kanskje) å skjerpe meg hvis jeg i det hele tatt skal fortsette det her.

Drømmende

Jeg har alltid hatt (vært plaget/velsignet med, utsatt for?) veldig grafiske, fargerike, klare og sterke drømmer. Hver natt, så lenge jeg kan huske av livet mitt, har jeg våknet og visst hva jeg har drømt i løpet av natta, i detalj. Jeg husker f.eks. fortsatt et mareritt jeg hadde da jeg var fem år gammel. En sjelden gang har jeg fine drømmer, men for det meste er det mareritt, eller bare alminnelige hendelser med en ekkel undertone.

Og folk lurer på om jeg blir uthvilt av å sove… Nei, med alt dette i hodet hver natt blir jeg faktisk mer sliten av å sove enn å være våken.
Den siste uka har jeg drømt særdeles mye (kanskje skyldes det fullmånen?), og siden jeg ellers aldri skriver ned drømmene mine, men går rundt og tenker på dem flere dager i ettertid, så tenkte jeg at jeg kan dele dem med dere, bare for å få det litt ut av mitt eget hode.

For å være helt sikker på at alle skjønner det: DETTE ER IKKE EKTE. Det jeg skriver her har på ingen måte skjedd meg personlig, men er kun hentet fra min syke fantasi.

Natt til søndag 9. november:
Jeg er på tur å gå av metroen, men det kommer en ung mann mot meg med armene strakt ut, som om han skal ha tak i meg. Det er folk på plattformen, så jeg går av og tror jeg er trygg i mengden. Han kommer etter meg og legger armen rundt meg. Jeg vrir meg unna og protesterer, men han snakker til meg som om vi er sammen, og ingen reagerer. Plutselig er vi alene på plattformen. Vi går opp en trapp, jeg forsøker å komme meg vekk, men vet at han tar meg igjen. Trappa leder til en ny plattform, med flere folk. Jeg roper, på engelsk tror jeg. Jeg roper etter hjelp, forklarer at han kidnapper meg, at han vil skade meg. Alle snur ryggen vekk, ei jente himler med øynene. Jeg blir fortvilet, hvorfor vil ingen hjelpe meg? Han snakker fortsatt til meg, forteller hvor han skal ta meg med, men at det er trygt på «Sulkin», der har han familie jeg kan være trygg hos. Bak øynene får jeg opp et bilde av metrokartet; det ser ut som et kart av Lofoten snudd opp ned. Sulkin er på den røde linja til Å. Det går ingen andre linjer dit ut. På plattformen vi står går det tre tog fra samme side; jeg vrir meg vekk fra han og løper gjennom det første toget, ut på andre side og inn på det tredje toget, som akkurat er på tur å gå. Det minner meg om et Frogger-spill. Jeg ser bak meg at han er sint og frustrert, og han prøver å følge etter meg. Jeg oppfatter at han kommer han seg inn på tog nummer to, som også går med det samme. Jeg er redd, men ingen i vogna registrerer meg. Jeg setter meg på en to-seter og sitter med telefonen i hånda, kommer ikke på hvem jeg skal ringe. Nytter det å ringe etter hjelp nå, han er jo borte? Det setter seg en mann på siden av meg, men det er ikke han. Denne er feit, har skjegg og hatt. Det er flere ledige plasser, men han breier seg ut på siden av meg. Jeg later som ingenting, og han breier seg bare mer ut. Jeg demonstrerer ved å bevege på kroppen, strekker ut skuldrene liksom. Han flytter seg litt. Så spør han om jeg vil være med han. Jeg roper opp, nei det vil jeg så aldeles ikke, han skal ha seg vekk og Gud så ekkel. Han går sin vei. Jeg lurer på om dette toget går til Sulkin, men det gjør det ikke, jeg er på den blå linja. Men jeg kommer meg ingensteds fornuftig på denne linja heller. Plutselig er jeg tilbake på den samme plattformen. Den minner meg litt om den metrostasjonen jeg dro til da jeg skulle til Père-Lachaise-kirkegården i Paris. Jeg vet at han følger etter meg, men jeg leder. Men han går bare bestemt forover, jeg løper og snubler. Det er ei jente til på plattformen, hun sier hun skal hjelpe meg. Men det er så tomt ellers, alle de andre folkene løper opp en trapp for å ta en annen linje. Jeg gjemmer meg bak en kant, men syns jeg ser han komme, så jeg løper til den samme trappa for å være blant folk. På vei opp trappa begynner jeg å snakke, gjør meg kjent. Jeg ser mamma og Thomas, og sier høyt at mammaen min er her, og det er alle advokatene mine også. Mamma skjønner ingenting. Jeg tror ikke han følger etter meg lenger. Vi er på en båt nå, og skal sette oss ned og se på en tv-skjerm. Jeg vil sitte i midten. Det er en stolpe rett foran stolen min; jeg ser ikke skjermen.
Så våkner jeg, og tror det er noen i leiligheta.

Natt til lørdag 8. november:
Jeg sitter i en bil sammen med pappa. Trafikken har nettopp løsnet etter at vi har stått fast i en trafikkork, veien går rak fremover, og pappa kjører fort fordi vi har dårlig tid. Plutselig kjører vi ned en bratt, bratt nedoverbakke, og det går veldig fort. Jeg synes det er ekkelt, nedoverfølelsen minner meg om å stå på ski og ikke vite når bakken slutter. Jeg ser på pappa, ber han om å ikke kjøre så fort. Så ser jeg bilen foran, mot oss i feil kjørefelt. Jeg skjønner hva som skjer, skjønner det før den treffer. Pappa rekker ikke sette ned farten, og vi treffer den andre bilen. Den er grå. Jeg merker ikke krasjet, men skjønte hva som skjedde før det skjedde. Jeg ruller ut av bilen, skjønner at det er for sent. Dette overlevde bare jeg. Det første jeg gjør er å krype over veien og bort til grøfta. Det ligger blod og gørr midt i veibanen, men bilen står på høyre side, akkurat der vi krasja. Det tar lang tid før det kommer hjelp. Jeg lurer på om det er noe jeg burde gjøre, men vet at det ikke nytter.
Jeg er inne i et gammelt hus på landet, det er sommer, og en stor grønn plen rundt hele huset. Det er flere folk i huset, jeg tror det er familie. Plutselig går en stuegris til angrep på meg. Den er helt gal, mest sannsynlig besatt av djevelen. Jeg sparker, og kveler, og dytter unna, men den kommer igjen og igjen og igjen og gir seg ikke, grisen skal drepe meg. Så ser jeg det fra utsiden, og underbevisstheten min lurer på hvorfor jeg ikke skifter kanal, hvorfor ser jeg på denne filmen? Hvorfor gjentar samme scenen seg så lenge? Jeg liker jo ikke å se på dette, jeg vil ikke se det. Det er ekkelt, det er vondt, jeg vil bort, jeg vil ikke se det. Jeget på filmen klarer til slutt å springe ut av rommet, ned i første etasje og ut kjøkkendøra. Grisen springer etter, jeg roper til de andre i hagen at grisen er besatt av djevelen. Men så gjør sollyset jobben sin, og grisen spretter opp i armene mine, men nå er den en uskyldig kattunge som unnskylder seg for alt som var galt.

IMG_4110 IMG_3988

Og med det sagt skal jeg legge meg nedpå, og håper at jeg faktisk får sove denne natta.

Tanker på en dårlig dag

Som jeg sa da jeg var hos legen i forrige uke, så er det svingningene i humøret som er det verste for tida. Problemet er ikke lenger at jeg for det meste er på nedturer, men at jeg selv ikke klarer å henge med på hvor i følelsesspekteret jeg befinner meg. Jeg er fortsatt klar over at det er fullstendig normalt å ha humørsvingninger, men ikke så mye, og ikke så store svingninger som det jeg har.

Dagen i dag for eksempel – startet veldig fint. Selv om jeg sover elendig for tiden, så stod jeg opp tidlig i dag, og var ferdig med alle ærendene jeg hadde rundt i byen før klokken elleve. Jeg dro på skolen (i helt ok humør) klokken 12, men innen en time var gått var jeg stort sett på bunn igjen. Slitsomt.

Jeg hater når folk spør meg om det «går bra». Altså – jeg har en kronisk sykdom som sitter i hodet mitt og bestemmer at det ikke går bra. På en generell dagsbasis så har jeg det ikke bra. Og da nytter det ikke at du minner meg på det ved å spørre. Mest sannsynlig merker du det dersom det faktisk går bra, men da blir det ikke akkurat bedre om du skal spørre da heller. Jeg bestemte meg for å blogge om sykdommen min fordi jeg ville at folk skulle vite om det, så i alle fall nå som «alle» vet det, er det ikke nødvendig å spørre hvorfor jeg ser sliten eller lei meg ut. Hallo, les bloggen liksom.

Jeg hater når folk antar ting om den mentale tilstanden min. Åååja, så du tror at jeg er på tur å bli frisk fordi jeg ser glad ut? Nei så fint, da skal jeg bare pakke sammen og droppe hele psykolog-prosessen, for du har jo kurert meg bare gjennom å komme med det utsagnet.
Nei i Guds navn, slike ting gjør meg så sint at jeg tror jeg hopper ganske mange steg i bakvendt vei. Som sagt så vil du mest sannsynlig merke det om jeg har en god dag. Men én eller flere gode dager blant alle humørsvingningene betyr ikke at jeg er frisk! Dette er noe jeg kommer til å plages med resten av livet, og det er ikke gitt at jeg noen sinne kommer til å bli frisk heller. Jeg kan bli mye mye bedre med tiden, men jeg er ikke der ennå. Så for de som tror de har peiling på hvordan innsiden av hodet mitt ser ut fordi jeg smiler på utsiden, slutt med det. Jeg har tross alt holdt på med skuespill i ganske mange år.

Jeg hater også når andre bruker ordet feil. Jeg har skrevet dette tidligere, men gjentar det så gjerne; Nei, du blir ikke deprimert av at det regner eller at du har mye å gjøre på skolen. Du blir lei deg eller stressa. Stor forskjell.
Det er mye på grunn av dette at mange ikke har lyst til å snakke om sin faktiske diagnose «depresjon», fordi det er så mange som uvitende bruker det om helt hverdagslige situasjoner som ikke krever et så kraftig begrep.

Sånn. Dagens lufting.

IMG_4617 IMG_4619

Ellers har jeg hatt en veldig fin helg. Fredag feiret jeg Halloween og bursdagen til ei venninne, og fikk for anledningen luftet den nye parykken min. Nå vurderer jeg seriøst rosa hår, for mange komplimenter på håret er det lenge siden jeg har fått på en gang.
Senere i helga trosset jeg bakfylla og dro i barnebursdag, hvor jeg inntok minst like mye kaker og brus som alle barna til sammen, føltes det som ihvertfall. Morsomt og koselig var det, men du skal tro jeg var sliten på slutten. Dessuten lagde jeg en ballong-blekksprut.