Alltid blid og positiv

Det er rart hvor mye man identifiserer seg med hva andre sier om en. Jeg har for eksempel alltid blitt fortalt at jeg «ser så sur ut», at det «ser ut som at alle togene har gått fra meg» eller at jeg rett og slett ser bitchy ut – så da har jeg jo vært det da. Det var jo tydeligvis det som ble forventet av meg. Når man blir fortalt nok ganger at man ser sur ut, eller folk spør nok ganger om hvorfor du er sur – så blir man sur, uansett hvor blid og fornøyd man var til å begynne med.

Men nå da jeg var på sluttvurdering etter praksis, sa praksislæreren min at en av mine sterkeste sider er at jeg alltid er så blid og positiv. Jeg ble helt forfjamset, for noe slikt har jeg aldri hørt før, og jeg tror kanskje hun så det på meg, så hun spurte om jeg ikke var enig – og så måtte jeg jo bare si det som det er at det er det aldri noen som har sagt til meg før. Jeg fortalte dette til ei venninne på skolen noen dager etterpå, og trodde jeg bare skulle le det vekk, men så så hun på meg og sa «ja, men du er jo det, syns du ikke det selv?», og så åpnet det seg plutselig en helt ny verden for meg, nesten.

Jeg vet ikke, jeg sier ikke nå at jeg alltid går rundt og stråler som en annen solstråle, men det var jo godt å bli anerkjent for en stemning jeg ønsker å være i, heller enn å bli prakket på en følelse som ikke akkurat er så kul å bli forbundet med. Det er ikke så mange som pleier å gå rundt og fortelle folk at de ser glade ut, for det tar man kanskje for gitt at alle er, men så snart noen tolker at noen andre ser ut som de har et negativt uttrykk skal man begynne å kommentere det. Hvorfor det? Hvorfor er det greit å fortelle folk hva man selv tror at de føler? Spørsmålet «er du sur?» innbyr jo ikke akkurat til å dele hva det er som plager en, ei heller til å oppfordre noen til å bli i bedre humør.

En annen klassiker i dette feltet er jo når noen kommer med antakelser om andres surhet/tristhet/sykdom, og så har den andre bare ikke sminket seg. Blir du fortalt at du ser syk ut når du ikke har sminket deg mer enn én gang, syns du ikke det er så kult å gå uten sminke flere ganger. Jeg er for øvrig utrolig imponert over jenter som tør å ikke bruke sminke (det er jo helt rart at man skal bruke et ord som «tør» om det, som om det handler om å gå ut i jungelen uten myggspray liksom). Når jeg ser andre jenter uten sminke syns jeg alltid at de ser dritbra ut, men jeg føler sjelden det om meg selv. Kanskje det er fordi jeg er blitt fortalt så mange ganger at jeg ser sur/trist/syk ut når jeg ikke har sminket meg. Jeg jo nevne at jeg stort sett ikke brukte sminke i det hele tatt nå i praksis, så jeg burde jo kanskje trekke en lærdom her… På den andre siden syns jeg uansett at sminke er veldig gøy og jeg liker å sminke meg, men det er jo synd om man føler at man bruke sminke bare for å oppnå et «akseptabelt» uttrykk i ansiktet.

Nei, spre heller glede da, folkens. Og husk at de ordene du bruker om andre bruker også de om seg selv – og de ordene du bruker om deg selv bruker også andre om seg selv, osv, osv.