1000 tanker – de fleste positive

Du vet de gangene du har sykt mye å gjøre, men du er så overveldet over bare mengden av det du skal gjøre at du bare blir sittende og stirre ut i lufta uten å klare å starte på noen ting, og så ender du opp med å heller starte på noe helt nytt bare for å – vel, hvorfor egentlig? – mens stresset bare bygger seg opp mer og mer, og du bare gleder deg til helg – men hvorfor det, for helgene ser jo akkurat likens ut som ukedagene og du har akkurat like mye hengende over deg – og selv om lyset på andre siden av tunnelen, eller hva man nå sier, nærmer seg, så ser du ikke hverken en ende eller en utgang på noe som helst og du bare ender opp med å stirre mer rett ut i lufta – du vet de gangene?

Jeg er i en sånn gang akkurat nå. Jeg er i en fryktelig stressa periode. Men vet dere hva? Jeg er stressa på utsida, ikke på innsida, om dere skjønner. I alle årene med depresjon har jeg hatt en lignende følelse inni meg, men nå er det ikke inne i hodet mitt stresset er; jeg er stressa over ting som skjer utenfor meg – og det er jo helt fantastisk. «Skjønner og forstår», tenker dere sikkert, for det der gir antakeligvis ingen mening. Men samtidig gjør det det, sant?

De siste par månedene har jeg hatt det sykt bra med meg selv. Dette er det mest stressende skoleåret jeg noen gang har vært utsatt for og Gud vet at ting skjer i livet, men inne i meg selv har jeg aldri hatt det bedre. Jeg er i godt humør, jeg er inspirert og impulsiv, jeg har begynt å trene igjen, jeg har energi til å gjøre ting (bortsett fra når jeg bare stirrer ut i lufta, altså), og ikke minst: jeg har et sosialt liv igjen. Jeg har vært en ensom kreps på havets bunn, men nå har jeg kommet meg ut av skallet og ut i lyset på overflaten. Jeg har fått livet tilbake. Egentlig vet jeg ikke om en faktisk kreps ville ha trivdes ute av skallet og på overflata – det var kanskje en dårlig sammensetting av metaforer når jeg tenker meg om. Men dere skjønner poenget. Jeg lever.

Grunnen til at jeg sitter her og nå kan si at jeg lever og er glad, er fordi antidepressiva fungerer. Det fungerer som bare pokker når man finner den rette typen. Det er ca. et år siden jeg byttet fra Cipralex (som virkelig ikke var en match for meg) og over til Wellbutrin, og i høst doblet jeg dosen fra 150mg til 300mg – og nå de siste månedene har jeg virkelig merket effekten. Det tar sin tid, men det funker.

Nå er det riktignok ikke sånn at alle finner sin riktige antidepressiva på hverken første eller andre forsøk, men det eneste (tror jeg i hvert fall) som faktisk hjelper om man har det vanskelig er å søke hjelp. Snakk med noen, hvem som helst, og ikke vær redd for å prøve medisin, eventuelt spør legen din om å bytte til en annen type, for det kan virkelig være redningen. 

Ja, jeg lever. Jeg lever mer enn jeg har levd på lenge. Og jeg stresser. Men jeg stresser på utsida, over ting som må gjøres, ikke på innsida av mitt eget hodet over noe hodet mitt forteller meg. Er det slik det er å faktisk bare være stressa?

 

PS: Dette betyr ikke at jeg kommer til å være en solstråle resten av livet, eller resten av uka heller, for så vidt. Jeg har ennå depressive symptomer, og kommer antakeligvis til å være preget av depresjon i mange mange år fremover. Men akkurat nå funker medisinen jeg går på, og jeg har det bedre enn noen sinne ☀️