Å få være bitch for en kveld

I filmen Mean Girls lærer vi at Halloween er den eneste kvelden i året jenter kan kle seg så slutty som de vil, og ingen andre jenter kan si noe på det. Vel, jeg er jo nesten religiøs tilhenger av filmen, men jeg kan ikke si at jeg tar alle reglene derfra så veldig seriøse – sånn bortsett fra at hvis jeg først skal bruke noe rosa må det nesten være på en onsdag, neida, joda – men jeg bare lurer på om det er noen jenter som tar utgangspunkt i denne regelen, men tror at de da også kan oppføre seg slemme, når de først ser sånn ut.


I helga var jeg på Halloweenfest hos ei venninne. Jeg sminket noen edderkopper i ansiktet og skulle egentlig være heks, men det var det nok ingen som forstod siden jeg glemte heksehatten hjemme. Jaja. Glemte å ta bilder gjorde jeg også. Men ja, festen var gøy, det var mange folk der – og så kommer vi til poenget: Mot slutten av kvelden hadde jeg snakket med ei jente som skulle ta taxi til Midtbyen sammen med to venninner, og da jeg sa at jeg også skulle dit tilbød hun meg å bli med i deres taxi, som allerede var bestilt. Jeg hadde ikke snakket med de to andre jentene, men i det jeg skulle takke dem for at jeg fikk sitte på (som jo bare var en fordel for dem som ville få turen billigere) øyner hun ene meg opp og ned (heretter omtalt som «Nonna» etter hennes billige og halvveis gjennomførte kostyme), og sier kaldt «Nei, det er fullt». De neste minuttene prøvde jeg å finne ut av hva som egentlig skjedde, og spurte hun jeg snakket med først om det ikke var plass allikevel, og får til svar at hvis hun fikk bestemme så skulle jeg få bli med. Eh.

Jeg gikk ut av huset sammen med mine venninner, samtidig som disse tre jentene ledet av ei nonne i billig sminke, og fortalte mine venninner hva som hadde skjedd, hvorpå min venninne sier til de tre at de jo har plass til en til, og da var det vel så mange vitner at nonna ikke kunne nekte meg lenger. Etter mye om og men ender det med at vi går inn i huset igjen, og mens jeg prøver å finne ut hvilken salat jeg har tråkket i, eller om jeg rett og slett har trampet på nonnesløret, ringer nonna til taxiselskapet og kjefter for at hun ikke har fått noen taxi – og jeg skjønner ut fra samtalen at hun faktisk ikke har fått til å bestille noe taxi, og så kjefter hun litt på meg også. Nå er det blitt såpass seint at jeg bestemmer meg for å ta saken i egne hender og sier at jeg prøver å bestille en taxi i appen, og så kunne vi jo se hvilken som kom først. Mens jeg da står og venter på denne går de tre jentene og nå to gutter ut døra og rett forbi meg for å gå og vente på taxien lenger ned i gata – får jeg høre fra han ene gutten. Jeg forteller at taxien min er på vei, men det er de visst ikke interessert i.

Men så kommer min taxi, hele åtte små minutter etter at jeg bestilte den. Jeg setter meg inn, og vi må kjøre forbi de andre der de står og venter på en taxi som antakeligvis ikke engang er blitt bestilt og som de har ventet på i over en time – og i det vi kjører forbi dem kaster nonna seg nærmest fremfor bilen for å stoppe den, for hun trodde vel at det var hennes taxi, jeg hører at hun roper og banner – og jeg smiler og vinker, overraskelsen og karmaen flyter tungt i lufta, og vi kjører videre. Herregud, for et øyeblikk. Jeg lever lenge på det.

Det kostet meg 222kr, og jeg er litt usikker på i hvilken retning karmapoengene fløy, men det var så verdt det. Når noen er slemme mot meg uten grunn er det sykt godt å få ta igjen med samme mynt. Når det er sagt så forstår jeg jo overhodet ikke hva det var jeg hadde gjort som gjorde at hun mente at jeg fortjente en slik behandling. Det gjør meg ikke noe om noen ikke liker meg, for sånn er det bare av og til, men det gjør meg noe når noen behandler meg dårlig. Var jeg bare et uskyldig offer for ei som blir i dårlig humør når hun drikker, eller lå det faktisk noe bak det? Hun hadde jo overhodet ikke noe å vinne på det, og det hadde jo bare vært en fordel for henne å få en fjerdeperson i taxien. Det eneste hun fikk ut av det var å være slem, rett og slett. Så jeg må bare undre meg: var det en tilfeldighet, eller gikk kvelden og kostymet til hodet på henne? Jaja, jeg finner vel aldri ut av dét heller. Men ting tyder stadig på at sterkt religiøse folk ikke er til å stole på.


Og forresten – apropos det forrige innlegget mitt hvor jeg skrev om de kjedelige, generelle samtalene man alltid har med folk man nettopp har møtt – på denne festen hadde jeg en skikkelig lang og fin samtale med ei jente uten et eneste av den typen spørsmål. Hun fortalte meg nesten hele livshistorien sin, og det var skikkelig interessant å høre på og snakke med henne – nettopp fordi hun syntes det var interessant å snakke om, og det så ut som at hun trengte å snakke om det. Så til de som tror at folk som snakker mye om seg selv er egoistiske og ingen liker å høre på dem – tro igjen. Det går godt an.

 

I kveld har jeg sett Mean Girls, gjort litt førarbeid for praksisperioden som starter på mandag, drukket litt vin og spist godteri. Nå skal jeg bare spise litt kveldsmat og prøve å ikke stresse mer over alt jeg ikke har tid til å gjøre før jeg legger meg, og slå meg til ro med at mennesker dessverre er umulige å forstå seg på.

I det siste

Jeg har noe ubevisst prøvd å ta litt flere bilder den siste tiden. Blant annet av meg selv:

 
(Ja, og så har jeg klipt pannelugg og kost med Lillebamse.)

Jeg har plukket blomster..


..og skjell:

 

Jeg har tatt snikbilder av kule antrekk på gata:

 

Og jeg har begynt å tegne, og har totalt omgjort Instagrammen min:


(Ved å bare dele tegningene mine på Instagram, kan jeg kanskje begynne å legge ut flere bilder fra livet på bloggen etterhvert.)

Jeg har hatt på meg bunaden:


Og hilst på ei and:

Litt om alt

Jeg har egentlig veldig mye jeg vil ha sagt, og enda mer jeg har lyst å skrive om. Jeg bare får det ikke til for tiden. Eller så orker jeg ikke.

Blant annet har jeg lyst å fortelle at jeg er nervøs for å begynne på nytt studie, men alle som vet om valget mitt tror jeg er så skråsikker på hva jeg vil at jeg føler det blir dumt å begynne å mase om at jeg ikke vet hva jeg vil enda en gang. Siden sist har jeg altså både søkt på, kommet inn på og takket ja til en plass ved barnehagelærerutdanningen ved Dronning Mauds Minne Høgskole her i Trondheim. Og så begynte jeg å tvile. Den største tvilen ligger i mengden skole det kommer til å være, ihvertfall i forhold til hva jeg ble vant til med å gå fransk årsstudium. Det var jo selvfølgelig mye min egen feil, men gjennom hele forrige semester var jeg altså ikke på universitetet mer enn et par-tre timer i uka, mens det nå forventes at jeg skal jobbe aktivt med studiet rundt 40 timer i uka. Jeg vet ikke om jeg klarer det.

Ellers har jeg lyst til å fortelle om sommerferien min, som ble mye mer innholdsrik enn hva jeg forventet. Jeg hadde egentlig sett for meg å være i Trondheim mesteparten av ferien, fordi jeg ikke følte jeg hadde så mye å gjøre andre steder. Ikke det at jeg ville hatt så mye å gjøre her heller da. Men jeg har altså fartet litt frem og tilbake mellom Trondheim, Molde, Oppdal, Lofoten og Tysfjord – gått på tur og kost med hunder, strikket en jakke og lest flere bøker. Men detaljene orker jeg ikke skrive noe særlig om. Ikke orker jeg gå gjennom bildene på telefonen for å vise frem dem heller.

Jeg har lyst å klage over naboen min som spiller høy musikk hele døgnet, men vet ikke egentlig om jeg tør å skrive det på internett i tilfelle han kommer over bloggen min og leser det. Jeg tør ihvertfall ikke gå opp og si ifra om hvor plagsomt det er.

Jeg vil også fortelle at jeg har begynt å gå til psykolog igjen. En psykolog som faktisk tror på meg, og har lyst til å hjelpe meg. En som det er lett å snakke med. Ikke som han svensken jeg gikk til i Svolvær, som oppførte seg som at jeg bare var en masete tenåring med venninneproblemer. Hun jeg går til nå skjønner at det er mer enn det, og at jeg har hatt det vanskelig i mange år, at det ikke bare er en periode jeg må bite tennene sammen for å komme meg gjennom. For det har jeg funnet ut, at alt jeg plages med begynte allerede da jeg gikk på barneskolen, og så ble jeg bare dytta utfor stupet da jeg gikk i tiende, og at jeg virkelig møtte bunnen av alt da jeg gikk på videregående. Problemet er vel bare at jeg er så vant til å dekke over alt hele tiden, at jeg nesten ikke tør åpne meg for psykologen heller. Det er noe jeg må jobbe med.

Jeg må også jobbe med å komme meg ut døra og ut i verden. For det tør jeg nesten ikke lenger. Eller så orker jeg ikke.

The show must go on

Overskriften har strengt tatt ikke noe med noe som helst å gjøre for dette innlegget, men jeg hørte akkurat sangen på radioen og kom ikke på noe bedre… Men det er i dag 24 år siden Freddie Mercury gikk bort, så vi kan jo minnes han litt mens vi hviler øynene på dagens tittel.

Helga er over, og jeg sitter igjen med mange fine minner fra både bursdagsfeiring og alt annet. Jeg ble vekt med kake og gaver på senga på lørdagen og brukte resten av dagen på å bare slappe av og ta livet med ro. På kvelden feiret jeg dagen med gode venninner, og vi hadde det så gøy at vi faktisk glemte å dra ut på byen. Men det var egentlig likegreit; alle vet jo at det er morsomst på vors uansett, og dra ut på byen kan jeg jo nå gjøre når som helst, hehe.

1743646_10153347968443761_6908537387224399006_n

1506800_922396727772332_6696498268203281266_n

Jeg tørka faktisk støv av speilrefleksen på lørdagen, men jeg har ikke orka å se gjennom bildene ennu. Så her er et bilde som Kristin tok av meg (søteste Cathrine lagde krone til meg uten at jeg visste noe om det), og et bilde fra Paris av meg og Vic, som jeg fikk innrammet og pent innpakket i gave fra henne.

Jeg tror jeg må reflektere litt mer over hva det betyr å fylle år, men jeg er kjempefornøyd med både dagen og feiringa, og utrolig takknemlig for alle gratulasjoner og hilsener jeg har fått – og spesielt glad for at jeg fikk være sammen med så mange av mine beste venner på dagen.
Men jeg gleder meg til å dra ut på byen på ordentlig nå! Og morsomt var det uansett å dra på Polet på lørdagen, hvor han i kassa faktisk gratulerte meg med dagen, haha.

 

I dag har jeg vært et par timer på skolen, og ellers vært ordentlig husmor (nyvasket leilighet, jippi) og generelt benektet at min første eksamen begynner om under 12 timer. Men det er «bare» hjemmeeksamen, så det blir forhåpentligvis problemfritt. Nå er middagen min endelig ferdig, og jeg skal kose meg med et par episoder Doctor Who før jeg legger meg.

Angående middag – syns alle det er like rart med fiskekaker i brunsaus?

 

Snart «voksen»

Det sies at hva du gjør på nyttårsaften, og hvordan du går inn i det nye året, påvirker hvordan hele året ditt blir seende ut. Med dét i tankene (hvis det gjelder ens egne nye år også) får vi håpe at jeg har det jævlig bra klokken 17.16 i morgen. For – herregud – imorgen har jeg bursdag! Endelig er det min tur til å bli 20! Men jeg kjenner også på at det er litt rart å ikke skulle være tenåring lenger. Føler ikke jeg kan gjøre dumme og barnslige ting lenger, for jeg skal jo være voksen nå. Men samtidig føles det ikke stort, og jeg tror ikke det blir så veldig mye forandring. Forandringen går jo kun på det at vennene mine ikke behøver tenke på alderen min når vi skal ut på byen, og at jeg kan kjøpe hva jeg vil på polet. Ikke så veldig stort altså.

Men jeg gleder meg til i morgen. Skal være med familien på dagen, og på kvelden er det feiring med nære venner. Jeg bare vet det kommer til å bli bra – det liksom bli bedre enn den uka jeg har hatt til nå. For denne uken har virkelig ikke karmaen slått ut i positiv retning for min del. Hele forrige uke var jeg syk, og etter å ha ligget inne og snytt meg unødvendig lenge, startet jeg denne uka med å miste yndligsskjerfet mitt. At det går an. Så innså jeg plutselig at jeg hadde en presentasjon å forberede og holde i løpet av to dager (hvilket egentlig gikk veldig bra, men veldig stress mens det stod på), og så knuste jeg en skål mens jeg ryddet på plass etter oppvasken. Jeg mener, skåla datt i bakken og den delte seg midt på. Så ut som om jeg hadde tatt tak i skåla med to hender og dratt delene fra hverandre. Jeg sendte en snap om det, men glemte å lagre bildet. I tillegg har jeg slått meg i stortåa og diverse knær, kuttet opp halve leggen på barberhøvelen (ok, jeg overdriver), og strukket en muskel i armen.
Uka ble forøvrig betraktelig bedre da jeg fikk pakke fra mamma, med både adventskalender, adventspynt og bursdagsgave. Gleder meg til å åpne de første pakkene i morgen, hihi.
IMG_4652 IMG_4651 IMG_4649-0 IMG_4650

Søndag trosset jeg forkjølelsen og møtte Maren og Victoria for å gå tur og lete etter skog. (Her hadde jeg forresten mitt elskede skjerf på meg for siste gang.) Skog er noe av det jeg savner mest med å bo så sentralt som det jeg gjør. Hjemme i Kabelvåg bor jeg bokstavlig talt midt i marka, og selv om jeg ikke skal skryte på meg å utnytte den så godt som man kan, så var det veldig greit å ha den tilgjengelig. Her må man først og fremst ta bussen for å i det hele tatt komme i nærheten av skog, og så viser det seg at det er et kunststykke i seg selv å finne selve skogen. Vi fant ikke skogen. Eller, vi fant en bit skog, så vi fikk i det minste satt oss ned for å spise kakao og drikke appelsin. Eh, motsatt.

Digresjon: Når jeg tenker meg om, er appelsin og kakao (eller sjokolade da) to ting som en faktisk kan gjøre på begge måter. Spise appelsin eller drikke appelsinjuice, og spise sjokolade og drikke kakao. Hva en ikke finner ut av på sene kvelder… Det må jo være min nye fremtredende viten som 20-åring som stikker frem. filosofisk har jeg ikke vært på lenge altså.

 

IMG_4640
På den barnlige siden så jeg Den Lille Havfruen forrige lørdag. Det var koselig. Vi prøvde å se den på fransk for å få litt læringsutbytte fra det, men det ga vi fort opp på grunn av dårlig streaming, så vi endte opp med engelsk. Skulle helst sett den på norsk fordi det er slik jeg husker den, men engelsk er helt ok.

Jeg skjønner forresten at jeg har overgått meg selv når det gjelder dårlig bildekvalitet. Jeg lover (kanskje) å skjerpe meg hvis jeg i det hele tatt skal fortsette det her.

Tanker på en dårlig dag

Som jeg sa da jeg var hos legen i forrige uke, så er det svingningene i humøret som er det verste for tida. Problemet er ikke lenger at jeg for det meste er på nedturer, men at jeg selv ikke klarer å henge med på hvor i følelsesspekteret jeg befinner meg. Jeg er fortsatt klar over at det er fullstendig normalt å ha humørsvingninger, men ikke så mye, og ikke så store svingninger som det jeg har.

Dagen i dag for eksempel – startet veldig fint. Selv om jeg sover elendig for tiden, så stod jeg opp tidlig i dag, og var ferdig med alle ærendene jeg hadde rundt i byen før klokken elleve. Jeg dro på skolen (i helt ok humør) klokken 12, men innen en time var gått var jeg stort sett på bunn igjen. Slitsomt.

Jeg hater når folk spør meg om det «går bra». Altså – jeg har en kronisk sykdom som sitter i hodet mitt og bestemmer at det ikke går bra. På en generell dagsbasis så har jeg det ikke bra. Og da nytter det ikke at du minner meg på det ved å spørre. Mest sannsynlig merker du det dersom det faktisk går bra, men da blir det ikke akkurat bedre om du skal spørre da heller. Jeg bestemte meg for å blogge om sykdommen min fordi jeg ville at folk skulle vite om det, så i alle fall nå som «alle» vet det, er det ikke nødvendig å spørre hvorfor jeg ser sliten eller lei meg ut. Hallo, les bloggen liksom.

Jeg hater når folk antar ting om den mentale tilstanden min. Åååja, så du tror at jeg er på tur å bli frisk fordi jeg ser glad ut? Nei så fint, da skal jeg bare pakke sammen og droppe hele psykolog-prosessen, for du har jo kurert meg bare gjennom å komme med det utsagnet.
Nei i Guds navn, slike ting gjør meg så sint at jeg tror jeg hopper ganske mange steg i bakvendt vei. Som sagt så vil du mest sannsynlig merke det om jeg har en god dag. Men én eller flere gode dager blant alle humørsvingningene betyr ikke at jeg er frisk! Dette er noe jeg kommer til å plages med resten av livet, og det er ikke gitt at jeg noen sinne kommer til å bli frisk heller. Jeg kan bli mye mye bedre med tiden, men jeg er ikke der ennå. Så for de som tror de har peiling på hvordan innsiden av hodet mitt ser ut fordi jeg smiler på utsiden, slutt med det. Jeg har tross alt holdt på med skuespill i ganske mange år.

Jeg hater også når andre bruker ordet feil. Jeg har skrevet dette tidligere, men gjentar det så gjerne; Nei, du blir ikke deprimert av at det regner eller at du har mye å gjøre på skolen. Du blir lei deg eller stressa. Stor forskjell.
Det er mye på grunn av dette at mange ikke har lyst til å snakke om sin faktiske diagnose «depresjon», fordi det er så mange som uvitende bruker det om helt hverdagslige situasjoner som ikke krever et så kraftig begrep.

Sånn. Dagens lufting.

IMG_4617 IMG_4619

Ellers har jeg hatt en veldig fin helg. Fredag feiret jeg Halloween og bursdagen til ei venninne, og fikk for anledningen luftet den nye parykken min. Nå vurderer jeg seriøst rosa hår, for mange komplimenter på håret er det lenge siden jeg har fått på en gang.
Senere i helga trosset jeg bakfylla og dro i barnebursdag, hvor jeg inntok minst like mye kaker og brus som alle barna til sammen, føltes det som ihvertfall. Morsomt og koselig var det, men du skal tro jeg var sliten på slutten. Dessuten lagde jeg en ballong-blekksprut.

Oschlo!

Heisann! De fleste har vel fått det med seg til nu, men jeg dro en snartur til hovedstaden sist helg, for litt avkobling og kulturelle innslag i mitt ellers så dystre liv (nei, nå overdriver jeg). I alle fall var helga veldig kul! Flyturen nedover gikk så greit at jeg faktisk gikk av flyet i sjokk; ikke var jeg kvalm, ikke fikk jeg plutselig angst, eller ble dårlig på noen andre måter – helt fantastisk.

Vel fremme i Oslo stupte jeg ned på en madrass på gulvet til Ines, hvor jeg så og si tilbragte halvparten av oppholdet i dyp søvn. Men lørdagen stod jeg opp tidligere enn forventet, og møtte Claudia (som jeg ikke har sett siden hun dro fra Paris), hvilket var kjempekoselig, så gikk jeg i butikker med Ines, Henrikke og Johanne (kjøpte meg en «jakke-et-eller-annet» – bilde kommer neppe i et senere innlegg), før jeg dro på teater med Tuva (eller «i teaaaateret» som vi moret oss med å si i kraftig overklasse-stemme) og så Skjønnheten og Udyret. Selve musikalen var fin å se, også på norsk, men jeg er ærlig talt litt skuffet. Selvfølgelig var det noe helt annet å se den samme forestillingen i Paris, fordi Frankrike, så det er kanskje litt dumt av meg å sammenligne de to, og jeg har forståelse for Norge og .. vel, Norge, men det går da an å ha litt passion!
Søndag så jeg film og drakk øl på et tak sammen med en kompis, og brukte kvelden til å se enda en film sammen med Una og Henrikke.

IMG_4416 IMG_4425 IMG_4428
Så: Mandag. Konsert. Lady Gaga. Jeg hadde nå forflyttet meg fra madrassen på gulvet og opp på sofaen, hvor jeg tok igjen et par etterlengtede timer med søvn, mens det rundt meg skjedde både matlaging og panisk farging av rosa hår. Jeg klarte å karre meg opp, og i halvveis levende tilstand begynte jeg like panisk som hun med håret å diskutere med meg selv hvilke klær jeg skulle ha på meg. Tror enhver av oss skifta klær minst tre ganger, og var like usikre ved hvert skift. Men til slutt kom vi oss av gårde, og du skal tro jeg våknet til live!

Konserten var dritkul, og jeg sier meg virkelig ikke enig med hverken VGs, Aftenpostens eller Fotballfrues meninger – sceneshowet var drittøft, det var helt sinnsyk stemning, og hallo – dama kan synge. Hun er faktisk en av få i sin bransje som kan både ta scenen og levere bra vokal samtidig. Sykt kult. Jeg er så fornøyd, herregud. Særdeles velbrukte penger, angrer virkelig ikke på at jeg dro. Det eneste som skuffa var oppvarmingen og oppmøtet, begge deler kunne visselig vært bedre.

IMG_4497 IMG_4439 IMG_4468 IMG_4449 IMG_4496

Under sju timer etter at konserten var over, drasset Henrikke og jeg oss til Gardermoen, fordi hun ville rekke en forelesning senere på formiddagen, og jeg ikke orket å dra til flyplassen alene. Vi kom oss på hvert vårt fly, og jeg var hjemme på sofaen før Lønsj begynte på radioen (altså før kl 11).

IMG_4521 IMG_4525

Alt i alt har jeg hatt en veldig fin helg, men jeg kjenner det på energinivået og viljestyrken denne uka. Til helga kommer mamma på besøk, og vi skal ut på shopping for å kjøpe både TV og nye strikkepinner til meg. Det blir koselig.

❤ Jeg er forresten veldig glad i dere alle sammen, og setter utrolig stor pris på støtten og alle fine meldinger jeg har fått etter jeg skrev de to siste innleggene mine. Det føles veldig godt å endelig kunne være åpen om hva som skjer inne i hodet mitt, og jeg håper jeg kan bruke både åpenheten og bloggen som et ledd mot det å bli frisk. Man kan ikke bli frisk før man innser at man er syk, ikkesant?

Om det å ikke ha det bra

Flere ganger har jeg skrevet «jeg har ingenting å blogge om, fordi jeg har det så bra» – men denne gangen viste det seg å være litt motsatt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg i denne saken, men jeg tenkte at det kanskje er på tide å sette litt lys på hvordan jeg faktisk har det med meg selv.

For tiden er jeg på en måte i det humøret hvor jeg sitter på sofaen og ser i veggen (kunne jeg stirre hull i veggen, ville jeg ha gjort det til nå. Eller, jeg er så rastlaus at jeg ikke ser på samme flekk lang tid av gangen, så dette var en dårlig digresjon), og bare prøver å tømme hodet for tanker. Med det samme tankene kommer frem igjen, prokrastinerer jeg ved å trykke på telefonen eller mac’en, helt til hodet er fyllt med andre ting enn det som dukket opp i utgangspunktet. Og de tankene? Et stort, grått hvordan. Forsåvidt hva og hvorfor også, men hvordan skal jeg komme meg videre?

Når jeg forsøker å skrive om det, er det som om ordene ikke vil ut fra fingerspissene og ned på skjermen. Ordene er der i hodet mitt, og har vært der i flere år, men jeg klarer ikke for alt i verden å få det ut slik som jeg vil. Derfor blir teksten fyllt med unødvendige ekstra-ord og teite fraser (som jeg her prøver å luke unna så godt jeg kan). Tanken er at det å dele det med verden skal være bra for meg, og at åpenhet om temaet skal hjelpe meg å bli frisk.
I det siste har jeg begynt å være mer åpen når jeg snakker med folk, både mine nærmeste venner og folk jeg nettopp har møtt. Og ikke skjønner jeg hvorfor jeg har holdt det inne før, for alle jeg snakker med syns nemlig det er «såå bra at jeg tør være ærlig og åpenhjertig». Og det føles så godt å få det ut, og å se at de som vet om det ikke ser på meg som et sykt dyr.

Nå for tiden er det verste det at jeg ikke har energi eller overskudd til å holde på med det studiet jeg egentlig har lyst til å være flink i. Det at jeg bare ikke vil. Her om dagen fikk vi informasjon om en femukers studietur til Frankrike; en opplevelse jeg egentlig burde glede meg til mer enn hva normale folk gleder seg til jul, men det eneste som stod i hodet mitt var «jeg orker ikke, jeg vil ikke». Og det er så dumt, for jeg har så lyst til å ha lyst – om det gir noe mening. Jeg er så lei av å aldri ville noe som helst, og at de gangene jeg faktisk gleder meg til å gjøre noe så hopper entusiasmen over bord før jeg kommer meg i gang med det.

Jeg skriver ikke dette for å få sympati fra noen. Heller ikke for at jeg ønsker folk skal oppføre seg annerledes mot meg. Jeg skriver det for min egen del, fordi jeg må få ordene ut.
Jeg tror forresten at dette blir mer som en intro til et fremtidig og mer utdypende innlegg. Et sted må jeg jo bare komme i gang for å komme meg videre.

IMG_4359-0

Saken er at jeg er deprimert. Og den videre saken er at jeg ikke vil at det skal være slik.

Drømmeløs?

Jeg drømte at jeg sa noe til Maren som også var en utmerket tittel på et blogginnlegg, men det glemte jeg i det samme jeg våknet. I samme drømmen skrev jeg også en veldig bra nyhetssak; jeg husker ikke hva nyheten var, men måten jeg hadde skrevet den på var særdeles prisvinnende. En gang drømte jeg at jeg skrev en kriminalroman, men jeg huska jo ikke noe av handlingen da jeg våkna. Kan vel konkludere med at både hodet og kreativiteten min fungerer mye bedre i drømmeland enn i det virkelige liv.

En ettermiddag forrige helg våknet jeg og trodde jeg hadde drømt at jeg farget håret til Tuva, men så viste det seg at det ikke var en drøm likevel – for hele badet mitt var dekt av lange, røde hår. De har jeg plukket på og prøvd å fjerne i nå over en uke – så kjære Tufs, vi tar det hos deg neste gang (men fin ble du!).

IMG_4282 IMG_4287-0
OK, jeg sverger på at det er bra kvalitet på bildene når jeg ser dem på telefonen.

 

Et av mine største mareritt viste seg å være en realitet her om dagen – det var en edderkopp på badet mitt. Mer spesifikt satt den på handduken min. Handduken som jeg tok på og skulle brette sammen. Jeg hylte. Dagen etter toppet det seg med enda en edderkopp på nesten samme plass på badet, så nå har jeg kjøpt kraftig permetrin, og skal heller kvele meg selv i den lukta enn å risikere at flere av slektningene kommer på besøk. Men kanskje de ble tiltrukket av at jeg har spilt denne sangen på repeat de siste dagene:

Ellers drømmer jeg ikke om stort annet enn interiør for tiden, og heldigvis begynner leiligheten å ta form nu. Har forresten funnet ut av jeg savner speilrefleksen min, så dere skal bli spart for de peneste interiørbildene. Satser på at jeg husker å ta den med når jeg er hjemme til jul.

IMG_4311.JPG IMG_4320.JPG
Det gjennomgående temaet er ikke hvite bøtter i det hele tatt.

En annen drøm som endelig er blitt sann er drømmen om svarte joggesko. Ja, ikke le, jeg har faktisk leita lenge. Fant dem i dag da Maren og jeg var på Sirkus en «snartur» etter forelesning. Følte vi trengte litt butikk-restitusjon etter å ha lært fire forskjellige franske fortidsformer (prøv å si det fort flere ganger etter hverandre!) i løpet av to timer, og jeg må si det føltes mye bedre da jeg kom hjem med nye sko i hånda enn da jeg var på tur fra skolen med kun nye verb i hodet.
IMG_4305.JPG

Ellers har jeg jo siden sist vært på temafest, der temaet vårt var Frankrike. Du kan jo bare gjette på hva jeg var:

IMG_4257

Jeg har også drukket øl med disse kule folkene…
IMG_4244

…og gått tur over en bro:
IMG_4239

Stort sett har jeg det altså veldig bra for tiden. Mye fest og gøy, og én uke inn går studiene også helt ok. Det er derfor jeg egentlig ikke har noe å blogge om – jeg skriver jo så mye bedre når jeg har det kjipt.

Men til den absolutt kuleste drømmerealiseringen: Jeg skal på Lady Gaga-konsert i Oslo om under en måned! Hallo, det blir jo bare litt gøy. Gleder meg til det, ass.

Jammen, vi e jo nordlænninga!

Heisann. Jeg er nå offisielt NTNU-student! Det var immatrikulering i går, og så startet fadderuka med immefest på Nattergalen, hvor de er veldig flinke på norsk rettskriving:

IMG_4230
Antar at «Nossa Nossa» er det eneste her som er skrevet rett. Men jeg vet altså ikke hva det er for noe. Tenker bare «Måsa, måsa, æ ser måsa bli mata» – og dét er i alle fall ikke en drink.

 

I dag har jeg vært på byvandring med faddergruppa, altså resten de jeg skal studere med i år, og vurdert hvorvidt lynet skulle slå ned i oss som satt under et tre og grilla, de som stod oppreist på sletta eller flaggstanga like ved. Lynet slo ikke ned noe steder, men vi ble litt gjennomvåte av styrtregnet som fulgte det første tordenbraket. Det var uansett veldig koselig – og når jeg ikke klager over dårlig vær, da er det ganske bra selskap altså. Riktignok skal jo ikke jeg klage over dårlig vær, nordlenning som jeg er. Lofoting til og med. Forsøkte meg på å si at det selvfølgelig ikke skulle bli noe problem å sitte utendørs i et lite regnskyll, men jeg måtte vel bite den i meg da tilitersbøttene begynte å falle fra himmelen..

IMG_4238 IMG_4239 

Her er flesteparten av fransk-gruppa mi. Bildet er det Maren som har tatt – samme Maren som jeg hang masse med i Paris, så det er jo gøy å studere og bo i samme by igjen.

10615415_10152422552316743_2074088920730958400_n

 

Mandag var jeg forresten på IKEA og fikk meg sovesofa, så jeg fikk kvitte meg med madrassen på gulvet. Har også endelig fått meg klesskap, så jeg kan få flytta klærne mine ut av dusjen – og faktisk ta meg en dusj.

IMG_4225 IMG_4226

IKEA er grusomt. Helt genialt, men grusomt. Drar frivillig tilbake i neste uke, hvilket er helt utrolig. Tror jeg må bruke noen dager på å manne meg opp til det.

 

Ellers har jeg egentlig ekstrem skrivesperre for tiden, men vi skal kurses i akademisk skriving i morgen, så da ender jeg vel opp med å skrive lange avhandlinger med korrekt avsnittinndeling her inne. Men alt er jo bedre enn dette her, som sikkert kan gå inn i historien som tidenes mest usammenhengende blogginnlegg.

 

Har forresten endelig klart noe jeg har prøvd febrilsk å få til helt siden jeg satt og fornektet eksamen i Paris: Jippi.
IMG_4204

Dessuten gikk jeg på butikken her om dagen for å kjøpe brød og melk. De hadde ikke brød og melka glemte jeg, så jeg kom hjem med hårspray og tyggis.
IMG_4228
Beklager mamma, det ser ut som at jeg allerede har lagt meg til studentlivets matvaner, bare to dager uti det hele. (Neida, har kjøpt både brød og melk i dag, dette var egentlig en spøk.)

Nå skal jeg dusje og gå en tur utpå byen hvis jeg ikke sovner med det samme. Risikoen er jo der når jeg må klatre over senga for å komme meg ut døra.