23

Og plutselig er det slutten av november igjen, og jeg har bursdag, igjen. Et år eldre. Det føles som en hel evighet har gått siden forrige bursdag, men samtidig syns jeg ikke det har gått noe tid i det hele tatt. Alt har forandret seg, men samtidig er ingenting annerledes. Jeg tror jeg har åpnet ei dør og gått rett inn i kvartlivskrisa.

Jeg har det mye bedre med meg selv nå enn for et år siden. For et år siden var jeg ikke på en god plass og var veldig plaget med depresjonen, men nå har jeg kommet meg ovenpå og holder jeg den i sjakk, og har det egentlig helt greit. Jeg trives i mitt eget selskap. Jeg går endelig i en klasse med et godt klassemijø – noe jeg ikke husker sist jeg opplevde, og jeg er for tiden i praksis i en barnehage jeg trives i. Men jeg er akkurat like ensom som jeg var for et år siden. En ensomhet som er både en følelse og en realitet.

I år som i fjor har jeg kjøpt meg selv nye sko i bursdagsgave. Av mamma og pappa har jeg fått ny symaskin. Jeg er materalistisk fornøyd allerede. Jeg har ikke bakt kake i år. I år som i fjor gruer jeg meg til å sjekke facebook i morgen, for selv om jeg vet at det bare er å la være vet jeg at jeg kommer til å sammenligne antall gratulasjoner med hvor mange andre folk får, og jeg er nervøs for at noen skal finne på å legge ut bilder av meg for jeg takler virkelig ikke å se bilder av meg selv for tiden, men det er jo egentlig en helt annen sak, men ja.

Og så er det det at jeg faktisk har begynt å tenke på fremtida. For et år siden visste jeg i det minste hvor jeg kom til å være på bursdagen min ett år frem i tid, men i år har jeg ingen anelse. For om et halvt år er jeg ferdig utdannet. Ferdig utdannet og klar til å starte voksenlivet, liksom. 23 år gammel. Hvor er jeg når jeg blir 24?

Og i tillegg til alt annet har jeg total skrivesperre, og jeg har begynt å forstå at hvis jeg på noen måte skal gjøre alvor av forfatterdrømmen min burde jeg faktisk gjøre noe med det snart. Som å skrive noe. Men det er ikke så lett når jeg, enda så bra jeg har det med meg selv, har tusen tanker i hodet og ingen av dem handler om hverken mord eller annen fiksjon eller hvordan jeg skulle formulert det på papiret.

Kvartlivskrisa har meldt seg. Jeg er straks 23 år gammel, snart ferdig utdannet, og har ingen peiling på hvor jeg befinner meg på bursdagen min om ett år, eller om jeg noensinne vil klare å gi ut en bok. Jeg kan snart kategoriseres som i midten av tjueåra, men føler meg like usikker på hele verden som jeg gjorde da jeg fylte 17. Eller kanskje mer, for da jeg fylte 17 hadde jeg i det minste noen mål og var sikker på at jeg skulle finne min plass i verden, men nå er jeg liksom over i neste fase av livet og har nådd flere av målene, men aner allikevel ikke hva jeg skal gjøre med det jeg har oppnådd.

Kanskje jeg skal ønske meg et kamerastativ og flytte til Oslo.