Pusterom

Ensformig. Kjedsommelig. Spennende. Nytt. Komplekst. Annerledes. Kjærlig. Tankefullt. Slitsomt. Enkelt. Repeterende. Interessant.

Jeg har begynt å tenkte i stikkordsform. Eller, mer i enkeltord. Motsigende enkeltord. Tror jeg har mistet såpass mye av det norske vokabularet mitt at jeg ikke klarer å sette sammen fullstendige setninger lenger. Riktignok har jeg perioder hvor alt jeg hører og tenker dukker opp som grammatiske trær og funksjonsgrupper i hodet, og jeg er blitt alt for obs på setningsstruktur og hvor språklig feil alt jeg sier faktisk er. Dessuten har jeg ikke helt kontroll på hvilket språk tankene og ordene faktisk ender opp på. Jeg havnet i en diskusjon for noen uker siden, hvor vi fant ut at det vi egentlig får ut av å studere fremmedspråk ikke er språket i seg selv (det vi skal lære altså), men derimot en mer forvirrende forståelse av norsk.

Jeg holder altså fortsatt til på franskstudier i Trondheim. Har ikke fått så mye mer ut av det enn at jeg vet jeg ikke vil fortsette å studere fransk til høsten. Så da gjelder det jo bare å komme på noe nytt. Egentlig har jeg begynt å angre litt på at jeg gikk studiespesialiserende på VGS i det hele tatt, kanskje jeg rett og slett ikke er cut out til å studere akademiske fag (se, der dukket engelsken opp). Kanskje jeg heller skulle gått yrkesfag, og faktisk blitt noe i stedet. Kanskje jeg rett og slett skal gå tilbake til videregående.

Men så tenker jeg at jeg syns det er kult å studere på universitet, og at jeg faktisk er interessert i kunst, så hvorfor ikke studere kunsthistorie? Men da igjen trives jeg ikke i den studiehverdagen jeg har for tiden, og kunsthistorie kan umulig være noe mer spennende, så da slår jeg bort den tanken. Kanskje jeg skal søke meg inn på høyskole og bli grunnskolelærer? Jeg tror jo at jeg liker å jobbe med barn og å lære bort ting – men vil jeg egentlig utdanne meg til det?

Men så er jeg jo interessert i journalistikk. (Igjen, burde jeg egentlig gått yrkesfag, typ Media og Kommunikasjon?) Journalistikk er kult, jeg liker å skrive. Privat høyskole er jo ikke så ideologisk fælt hvis det faktisk fungerer for meg? Jeg har jo innsett at offentlig universitet ikke er greia (i hvertfall ikke humaniora). Akkurat nå har jeg slått meg litt til ro med at jeg savner matematikk (spesielt simplisiteten (wow, stort ord) ved det), og tror jeg først vil ta en bachelor, og så ta pedagogikk etterpå, og da kunne ende opp som matte-/fransk-lærer i det lange løp.

Men egentlig vil jeg jo ikke studere i det hele tatt.

Kunne jeg fått meg en jobb her i byen, og vært sikret fast jobb et helt år, ville jeg egentlig gjort det nå. Trenger en pause. Enda mer pause. Men så er det jo usikkerheten ved å begynne å jobbe nå, og så senere bestemme seg for å gå tilbake til studier. Vanskelig.

Alt er så vanskelig.

Greia er at jeg har gjort et nytt forsøk på å gå til psykolog. I høst ble jeg avvist av det offentlige, rett og slett fordi jeg ikke planla å ta selvmord i løpet av uka – og i Norge vurderer vi jo ikke å hjelpe noen før det er for sent. Så, etter en god dose overtalelse fra andre og et øyeblikks åpenbaring fra meg selv, bestilte jeg time hos studenttjenesten, som i alle fall er mye billigere enn å gå til det private. (Noen som forresten vet hva det koster per time hos private psykologer? Herregud, det er dyrt.)
Lang historie kort; på registreringstimen jeg var på kom vi frem til at det jeg plages mest med for tiden, faktisk er å bestemme meg for hva jeg vil gjøre med livet. Så nå står jeg på venteliste, og inntill jeg hører noe derfra, som sikkert kan ta uendelig lang tid, tenkte jeg at jeg kan prøve å ty til bloggen igjen.

Noen som har noen forslag til hva jeg skal gjøre med livet mitt? Eller bare til høsten? Rop ut, jeg ber dere.

Har forresten kun tatt én selfie så langt i 2015. Kanskje likegreit nå som selfie-stanga er på tur å bli ulovlig.