Nytt forsøk

Som en oppfølging til forrige innlegg, hvor jeg kom med krass kritikk mot enkelte personers manglende evne til å oppføre seg, samt en innrømmelse av hvordan jeg opplever utelivet i Svolvær: I går gjorde jeg et nytt forsøk. Og det gikk mye bedre.

Jeg våger meg på å sette opp noen sammenligningspunkter:

  1. Jeg var i bedre humør. Forrige gang hadde jeg hatt en rimelig tung dag før jeg dro ut. I går hadde jeg hatt en fin dag. Viktig.
  2. Målet med kvelden var ikke nødvendigvis å dra ut på byen.
  3. Vi var ikke på vors, men møttes ute, som siviliserte voksne
  4. Venninnene mine hadde kanskje pratet fra seg med alle andre, slik at ikke jeg ble stående alene som den dusten jeg skrev om for to uker siden
  5. Jeg møtte folk jeg faktisk kjente, slik at også jeg hadde noen å prate med
  6. Flere har innrømt for meg at de føler det på samme måte som jeg skrev om, så jeg følte jeg ikke så alene om det
  7. Været var bedre
  8. Jeg dro tidlig hjem. Viktig å avslutte mens leken enda er god, sant?

 

Så det går faktisk an. Jeg tror det er veldig viktig, i alle fall for meg, å huske på at selv om man har en (eller mangfoldige) dårlige opplevelser, så går det an å ha hyggelige opplevelser også. Alt er ikke like grått for alltid, selv om det var det for to uker siden og de aller fleste gangene før der igjen – eller noe sånt.

 

«Hjemme»

Det er med ganske så blandede følelser at jeg nå befinner meg hjemme i Kabelvåg. Det er litt rart, når liksom «alle andre» med glede reiser hjem for hele sommerferien, mens jeg såvidt får til å være her i noen dager, føles det som. Men slik har det vært helt siden jeg flyttet hjemmefra – jeg har ikke følt hverken behov eller lyst til å reise tilbake ofte eller lenge i gangen. Men jeg har jo både familie og noen venninner her, så en gang i blant vil jeg jo likevel hit for å møte dem.

Jeg føler meg litt dradd mellom lysten til å møte familien og venninnene mine og angsten for å møte andre folk. Liksom, i går var jeg med noen venninner ut på byen i Svolvær, og som jeg sa til ei av de mens vi var ute: «jeg føler meg ikke mentalt klar for dette her». Det er helt rart altså. Jeg har lyst til å være sammen med venninnene mine, som jo er kjempemorsomt, men det å skulle dra et sted der det er så mange andre, som jeg ikke har lyst til å møte er bare skikkelig ekkelt.

Når man kommer fra en sånn liten plass som dette her, så er det i de aller fleste tilfellene tidlig bestemt hva folk syns om hverandre – ut fra hvilken klasse en gikk i, eller hvilke venner man hadde før. Jeg har aldri hatt særlig mange venner her, og det er mange jeg aldri har giddet å prøve å bli kjent med heller – men herregud så rart å gå inn på et utested hvor man vet av halvparten av de som er i lokalet, men nesten ingen gidder å hilse på en.

Sånn, det var ei jente i går, som jeg faktisk kjente ganske godt for noen år siden, men vi forble liksom ikke venninner. Da jeg hadde et par kule venner noen år senere, var jeg god nok for henne, og hun kunne slå av en prat og være hyggelig når vi møttes. Men ikke nå lenger, åpenbart. Jeg så henne flere ganger i løpet av kvelden i går – og jeg vet at hun så meg også – men ikke før vi stod ansikt til ansikt bevilget hun meg et blikk og et «hei», for hun seriøst himlet med øynene og gikk sin vei. Ikke det at jeg forventet en klem og en dyp samtale – herregud nei takk – men det går an å være litt høflig. Og det gjelder jo egentlig også alle de andre som var på det utestedet, som jeg har gått på skole med og alle vet hvem alle er, og jeg kan altså ikke huske å ha vært uhyggelig selv mot noen av disse fordi jeg ikke har kjent dem – men nesten ingen så mye som hilser på meg, fordi .. jeg var ikke kul nok da vi vokste opp?

Med mindre man har gått gjennom et vennskapsbrudd med en person, og det bruddet splittet hele vennegjengen og alt ble utrivelig, så går det an å ihvertfall si hei når man møter noen man vet hvem er. Herregud.

Men for all det, det er jo flere som hilser på meg også, og som faktisk kan slå av en prat. Og det er jo selvfølgelig hyggelig. Men man merker det godt når det er typ under halvparten så mange som hilser på deg enn som hilser på de du er sammen med.

Nei, jeg er ikke mentalt klar for å dra ut på byen i Svolvær. Jeg får angst for å møte på noen jeg ikke vil møte, og så blir jeg sur når jeg ikke møter noen andre. Så hvorfor gjør jeg det? «Hvorfor er jeg her?» spør jeg meg selv, hver eneste gang. Hvorfor gidder jeg å gå ut på byen her, når jeg vet hvordan det blir. At venninnene mine snakker med alle de kjenner, og jeg blir stående som en dust som ingen snakker med fordi det lyser lang vei av meg at jeg aldri har passet inn.

Fordi jeg vil være sammen med venninnene mine. Fordi jeg vil gjøre det alle andre gjør.

Men «alle andre» gleder seg jo til å reise hjem også.

spis

For noen måneder siden skrev jeg et sinna innlegg på facebook om det å spise mat:

img_2253

Jeg får seriøst ikke til WordPress i dag, og får derfor ikke til å legge ut selve facebookinnlegget her som jeg hadde lyst til.  Det jeg basically skrev om var det at man spiser mat for at det er energi, at man ikke bør fokusere på å «kvitte seg med den», og at det skal være lov å kose seg.

 

Jeg har gått litt rundt meg selv de siste dagene, og føler et behov for å skrive om mat igjen. Her om dagen ble jeg nemlig utsatt for en annen myte – nemlig det at man ikke skal spise etter kl 18 på dagen, for da blir man feit.

Jeg har reflektert og diskutert med meg selv og flere venninner, og kommet frem til at jeg hadde rett i å bli opprørt da jeg fikk denne påstanden slengt i fjeset. Jeg tror jeg lar den ligge foreløbig, men jeg gjengir (med egne ord) hva min venninne Claudia sa: I andre kulturer, f.eks Italia eller Frankrike, spiser de frokost, men sover midt på dagen og spiser treretters middag tidligst kl 21 på kvelden. Du ser sjelden en feit franskmann eller italiener, men det fins mange feite nordmenn – selv om de spiser middagen sin før kl 18.

For hva om man skal være oppe noen timer etter kl 18? Jeg kan godta at det ligger noe i at man ikke bør spise store måltider rett før sengetid (selv om det jo funker fint andre steder i Europa), men hva skal man gjøre da, hvis man ikke har spist etter kl 17.30, men ikke legger seg før 23.30? Det er seks våkne timer uten mat – uten energi – for å trekke en parallell til det jeg skrev om i april. For ikke å glemme de (ideelt sett) åtte timene du skal sove på tom mage. Da er vi oppe i 14 timer uten ny energi, som jeg synes høres litt slitsomt ut.

Altså, jeg er ikke ute etter noe diskusjon om når på døgnet man bør spise. Men det er ikke sant at man blir feit av å spise på kvelden ihvertfall. Man kan bli «feit» av å spise for mye mat, ikke være fysisk aktiv – eller av å gå på medisiner med bivirkninger. Når på dagen du spiser har ingenting med «feitheten» din å gjøre. Kanskje det påvirker søvnkvaliteten din, om noe.

Nei – spis. Spis frokost, spis middag når du vil, og spis kveldsmat om du vil. Kos deg med det du vil. Ta de rette sunne valgene for deg. Gjør det som er rett for deg, og ditt energibehov.

 

Favim.com-2385

 

 

 

Den oppfordringen der var kanskje mest til meg selv enn til noen andre akkurat nå.

tumblr_n041ykboNM1ro1t6ho1_500

Bilder fra Skins/Googlesøk