En ny tunnel

Jeg mener å ha hørt en plass at man opplever ting mye verre enn det man gjorde før, hvis man i mellomtiden har opplevd å ha det bedre. For eksempel at det å være deprimert blir verre enn før hvis man har et tilbakefall etter å ha blitt bedre, liksom. At den neste tunnelen blir mørkere enn den du er kommet ut fra, om du vil. Jeg mener at jeg hørte noe om dette i 13 Reasons Why, men jeg klarer ikke å huske hvem som sa det eller i hvilken episode. Kanskje jeg bare tenkte at det passet, særlig i sesong to (hvis du har sett det skjønner du vel hva jeg mener). Vel, jeg tror i hvert fall at jeg opplever det nå. Jeg har som kanskje nevnt, jeg vet ikke, husker ikke om jeg har skrevet om det egentlig, hatt det veldig bra denne våren. Det var som om noe skjedde i juleferien, og jeg gikk inn i 2018 med ny giv. Jeg har aldri hatt det så bra før som jeg har hatt denne våren. Derav så få blogginnlegg. Jeg har ikke hatt noe å skrive om. Men nå er jeg nede igjen. Et tilbakefall. Deprimert. Nede i en ny tunnel.

Jeg har egentlig merket det komme snikende ganske lenge, så det kom sånn sett ikke helt uventet. Fra og med midten av april eller noe har det dukket opp små tegn som jeg kanskje burde tatt mer tak i, men som jeg ikke har gjort noe direkte med. Jeg tror kanskje jeg har prøvd å skyve alt unna fordi jeg ikke ville akseptere at det skjedde. For meg er noen av tegnene på at depresjonen nærmer seg at jeg får dårligere hukommelse, at vokabularet mitt blir dårligere, jeg drømmer mer, jeg er slepphendt og mister taket i ting når jeg for eksempel skal løfte opp noe, jeg har ikke lyst å høre på musikk, jeg har dårlig matlyst, jeg finner ikke klær å ha på meg, og selvbildet mitt går helt nedenunder. Nå som depresjonen virkelig har satt seg har alt dette bare forverret seg. Jeg sover dårlig og ser ikke vitsen med å stå opp, jeg har ikke matlyst i det hele tatt og skjønner ikke vitsen med å skulle spise, jeg skjønner ikke vitsen med å skulle kle på meg, og ingenting i klesskapet føles riktig og jeg syns jeg ser dum og feil ut i alt jeg tar på meg, jeg har helt ekstreme beslutningsvegringer, og ønsker helst ikke å gå ut hjemmefra. Og jeg klarer ikke å forstå at jeg hadde det sånn her hele tiden før. At dette var det eneste jeg visste om. Jeg forstår ikke at jeg overlevde. For det er så jævlig.

fullsizeoutput_b83.jpeg

Forskjellen fra før er jo at jeg nå vet hva som skjer. Jeg vet at jeg er syk, og at det ikke er noe mer galt med meg enn den sykdommen. Jeg vet at det er normalt å ha tilbakefall, og jeg vet at det kommer til å bli bedre igjen. Jeg vet at jeg burde ta tak og ikke isolere meg selv, selv om jeg tenker at det sikkert ikke er noen som vil ha noe med meg å gjøre. Jeg vet at jeg må spise, så jeg spiser (selv om jeg nok egentlig burde spist litt mer). Jeg vet at det ikke er kroppen min det er noe galt med, men det bildet hodet mitt gir meg av meg selv, så jeg følger kontoer på instagram som deler kroppspositivistiske innlegg slik at jeg skal føle meg bedre med meg selv. Det eneste jeg har virkelig problemer med å ta tak i, og som jeg jo vet at jeg virkelig burde, er fysisk aktivitet. Jeg liker jo egentlig veldig godt å gå tur og slikt, men når jeg begynner å få panikkangst fordi jeg ikke vet hvilken jakke eller joggesko jeg skal ta på meg for å gå, kommer jeg liksom ikke helt over den dørstokkmila.

Men midt oppi dette har jeg jo faktisk klart å fullføre en utdannelse. Jeg fikk toppkarakter på både bacheloroppgaven min og den avsluttende eksamenen, og er nå faktisk utdannet barnehagelærer. Og folk gratulerer meg med dette, men jeg føler ingenting. Det er tomt. Jeg føler kanskje en objektiv glede og stolthet over meg selv, men subjektivt føler jeg ingenting. Men jeg smiler, for ellers ville vel folk trodd det var noe fryktelig galt med meg. Hvorfor kan jeg ikke bare være glad, som alle de andre er? Sånn som de andre som deler bilder på Instragram og skriver en facebookpost om at de er så hoppende glade og ferdig utdannet og tjohei. Hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Vel, svaret på det er todelt. For det første har jeg en depresjon som akkurat for tiden gjør at jeg ikke er hoppende glad og tjohei. Sånn er det bare, og jeg vet det jo egentlig. For det andre, hvorfor jeg ikke legger ut bilder på instagram og facebook, skyldes at jeg hverken tok bilder med min egen telefon den dagen, og det ble ikke tatt et eneste bilde av meg alene, og jeg nekter å se på de bildene som jeg var med på, fordi jeg har det så elendig med meg selv, kroppen og selvbildet mitt for tiden, at jeg helst ikke vil anerkjenne at jeg fins. Dessuten er jeg livredd for at jeg skal henge meg opp i hvor mange likes alle andre får på sine bilder, og hvor få jeg kommer til å få, at jeg helst unngår hele greia. Ja, så det er vel dette som blir min store «hipp hurra, jeg er utdannet barnehagelærer!»-kunngjøring.

fullsizeoutput_b84

Noen vil kanskje påstå at jeg nå har det sånn her fordi jeg er ferdig på skolen og ikke har noe å gjøre. At det er vanlig å bli litt deprimert etter at man er ferdig med noe stort. Det tror ikke jeg. Jeg hadde nok vært like deprimert hvis jeg hadde en sommerjobb å gå til, forskjellen er bare at jeg hadde fått mye mindre søvn og fritid. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er noe grunn til at dette skjer akkurat nå, enn at jeg har en sykdom som kicker inn når den ser sitt snitt til det. Men stresset jeg har hatt de siste månedene med å skrive bachelor og eksamen har nok gjort meg mer utsatt. I det hele tatt har jeg jo vært mer eller mindre stressa i ett de siste tre årene, så at jeg nå gjør ingenting syns jeg er vel fortjent og like greit, og kanskje til det beste. Det eneste jeg kan gjøre nå er vel egentlig å ta vare på meg selv, og det inkluderer å spise mat, komme meg ut i verden (i hvert fall ut av senga), forsøke å være i fysisk aktivitet, og anerkjenne at jeg har det som jeg har.
Og nå sier jeg i fra til andre om hvordan jeg har det. Så får jeg bare håpe at lyset i enden av denne tunnelen er sterkere og mer langvarig enn det forrige.

Og ja, forresten, jeg skal forhåpentligvis studere drama og teater til høsten, så jeg blir værende i Trondheim.