Litt om alt

Jeg har egentlig veldig mye jeg vil ha sagt, og enda mer jeg har lyst å skrive om. Jeg bare får det ikke til for tiden. Eller så orker jeg ikke.

Blant annet har jeg lyst å fortelle at jeg er nervøs for å begynne på nytt studie, men alle som vet om valget mitt tror jeg er så skråsikker på hva jeg vil at jeg føler det blir dumt å begynne å mase om at jeg ikke vet hva jeg vil enda en gang. Siden sist har jeg altså både søkt på, kommet inn på og takket ja til en plass ved barnehagelærerutdanningen ved Dronning Mauds Minne Høgskole her i Trondheim. Og så begynte jeg å tvile. Den største tvilen ligger i mengden skole det kommer til å være, ihvertfall i forhold til hva jeg ble vant til med å gå fransk årsstudium. Det var jo selvfølgelig mye min egen feil, men gjennom hele forrige semester var jeg altså ikke på universitetet mer enn et par-tre timer i uka, mens det nå forventes at jeg skal jobbe aktivt med studiet rundt 40 timer i uka. Jeg vet ikke om jeg klarer det.

Ellers har jeg lyst til å fortelle om sommerferien min, som ble mye mer innholdsrik enn hva jeg forventet. Jeg hadde egentlig sett for meg å være i Trondheim mesteparten av ferien, fordi jeg ikke følte jeg hadde så mye å gjøre andre steder. Ikke det at jeg ville hatt så mye å gjøre her heller da. Men jeg har altså fartet litt frem og tilbake mellom Trondheim, Molde, Oppdal, Lofoten og Tysfjord – gått på tur og kost med hunder, strikket en jakke og lest flere bøker. Men detaljene orker jeg ikke skrive noe særlig om. Ikke orker jeg gå gjennom bildene på telefonen for å vise frem dem heller.

Jeg har lyst å klage over naboen min som spiller høy musikk hele døgnet, men vet ikke egentlig om jeg tør å skrive det på internett i tilfelle han kommer over bloggen min og leser det. Jeg tør ihvertfall ikke gå opp og si ifra om hvor plagsomt det er.

Jeg vil også fortelle at jeg har begynt å gå til psykolog igjen. En psykolog som faktisk tror på meg, og har lyst til å hjelpe meg. En som det er lett å snakke med. Ikke som han svensken jeg gikk til i Svolvær, som oppførte seg som at jeg bare var en masete tenåring med venninneproblemer. Hun jeg går til nå skjønner at det er mer enn det, og at jeg har hatt det vanskelig i mange år, at det ikke bare er en periode jeg må bite tennene sammen for å komme meg gjennom. For det har jeg funnet ut, at alt jeg plages med begynte allerede da jeg gikk på barneskolen, og så ble jeg bare dytta utfor stupet da jeg gikk i tiende, og at jeg virkelig møtte bunnen av alt da jeg gikk på videregående. Problemet er vel bare at jeg er så vant til å dekke over alt hele tiden, at jeg nesten ikke tør åpne meg for psykologen heller. Det er noe jeg må jobbe med.

Jeg må også jobbe med å komme meg ut døra og ut i verden. For det tør jeg nesten ikke lenger. Eller så orker jeg ikke.