Uten tittel

Denne helgen ble det tydelig for meg at det fortsatt er et utrolig stort stigma rundt det å snakke om mental helse – et stigma jeg trodde var på tur å forsvinne. Men det er der, og det ødelegger. Jeg har aldri forventet forståelse for alt jeg skriver om, for som noen sa i går, så er alle forskjellig, og alle takler ting på forskjellige måter. Så jeg tror selvfølgelig ikke at alle skal forstå hvordan jeg takler alt. Men jeg forventer at jeg skal få lov til å ha følelsene mine, og at jeg skal få lov til å fortelle om dem. Og så lenge jeg ser at det er behov for at noen forteller, så kommer jeg til å gjøre det. Det er litt som jeg skrev om på en av eksamensoppgavene nå, at inkludering ikke er oppnådd før vi ikke lenger trenger å snakke om inkludering. Stigmaet rundt mental helse er ikke borte før vi ikke lenger trenger snakke om det.

Hvis noen fortsatt lurer på hvorfor i Guds navn jeg har lyst å fortelle om psykdommen min, så har jeg lyst å stille et ledende spørsmål:
Ville livet til en med kreft blitt bedre om vedkommende ikke fortalte at hen hadde kreft?
Ville livet til en med diabetes blitt bedre om vedkommende ikke fortalte at hen har diabetes?
Så hvorfor skal livet mitt være bedre om jeg ikke forteller om min sykdom?

At jeg har min måte å takle depresjonen min på, altså ved å snakke om den, betyr ikke at jeg ønsker at folk i tide og utide skal begynne å snakke om den. Jeg er sikker på at noen med diabetes ikke har lyst til å konstant måtte snakke om diabetesen sin, spesielt ikke rundt kakebordet.

Men i går så lærte jeg noe, noe veldig viktig, tror jeg. De som ikke spør og snakker hele tiden, de som ikke må ta opp diabetesen rundt kakebordet, de som man kanskje tror at ikke bryr seg – det er de som bryr seg mest, og det er de man virkelig kan stole på. Man trenger ikke å omgås folk som hele tiden må minne deg på at du er syk. Man trenger å omgås folk som ikke kun ser sykdommen din når de snakker med deg.

Jeg har lov til – jeg har rett til – å snakke om hva jeg vil. Og jeg har rett til å gjøre det akkurat slik som jeg vil, og jeg har rett til å ikke ville snakke om det når jeg ikke vil. Og det har alle andre også. Og om noen der ute blir støtt av noe de leser, uansett om det er jeg eller noen andre som har skrevet det, så bør man kanskje tenke over om det er en grunn til at man blir støtt.

Jeg vet i alle fall hvem jeg kan snakke med og stole på.

Uke 19

Denne uka har jeg hovedsaklig brukt på å benekte at jeg skal ha eksamen, og så fått angst – ikke på grunn av eksamen, men på grunn av at jeg har benektet det så lenge, og at jeg seriøst ikke får til å åpne pensumbøkene og lese. Akkurat nå er det under 12 timer til jeg skal ha årets første eksamen (muntlig), og jeg har brukt i underkant av tre timer på å forberede meg. Det verste/beste er jo at jeg ikke er nervøs eller noe. Er ikke redd for at det skal gå dårlig en gang, jeg bare orker virkelig ikke forholde meg til det.

Orker forresten ikke så mye i det hele tatt for tiden. Sånn, på det planet å forholde meg til ting og tenke på ting. I går så jeg Eurovision-finalen sammen med Maren og Tuva, og hadde det veldig trivelig, men jeg kjenner at jeg bare ikke orker å gjøre meg opp en mening om hverken showet, vinneren, eller noe imellom. Jeg er altså ikke på en særlig god plass for tida, men jeg tror heldigvis det kun skyldes eksamenstida og eksamensstress. Sånn bortsett fra at jeg ikke engang orker å forholde meg til eksamensstresset. Er det i det hele tatt noen som forstår hva jeg mener nå?

Neste uke skal jeg ha to eksamener og forberede meg til en tredje, og helst gjøre litt på den fjerde også. Og så er det jo 17. mai, og jeg tror det skjer noe mer også, men jeg husker ingenting akkurat nå. Lover godt til i morgen…

Uke 17

fullsizeoutput_a13.jpeg

Uke 17 er langt forbi, jeg er ferdig i praksis(!), tenker at jeg burde lage meg et skjema eller noe hvis jeg skal fortsette med denne uke for uke-greia resten av året, håret mitt er tørt og krusete, men jeg har bestilt den hårolja Sophie Elise skrev om så da burde det jo bli bedre snart, og jeg lurer litt på hvem og hvor jeg er i verden, men føler meg egentlig veldig bra selv om jeg begynte å gråte fordi jeg fikk feil strø på softisen her om dagen.