Blåbærmuffins

Med utgangspunkt i en oppskrift fra Sortedfood.com.

Ingredienser:

  • 3 dl havregryn
  • 2 dl hvetemel
  • 2 dl brunt sukker
  • 3 ts bakepulver
  • 1 ts vaniljesukker
  • 2 egg
  • 2,5 dl kulturmelk
  • 1,2 dl matolje (jeg brukte hasselnøttolje, faktisk)
  • en stor kopp blåbær (bruk ekte bær da, plis. Ikke de grønne fra butikken)

Blåbærmuffins oppskrift

Fremgangsmåte:

Bland det tørre.
Bland det våte.
Bland det våte i det tørre.
Bland i blåbær.

Fordel i muffinsformer (jeg hadde én spiseskje røre i hver lille form).

Stek i ca 18 min på 180 grader. IMG_4665Jeg fikk 26 små muffinser av denne oppskriften. Bruker du større former må du antakeligvis øke steketiden litt.

IMG_4671Sitter her og leser min egen blogg, såklart.

Nam.

 

Ærlighet og åpenhet

Jeg syns det er veldig fint når jeg får meldinger fra dere, og dere sier at det er så fint at jeg skriver om hvordan jeg har det. Spesielt dere som sier at dere kjenner dere igjen, men ikke tør å si det til noen. Dere som tør å si det til meg, selv om ingen andre vet hvordan dere har det. Jeg syns det er veldig fint å være til hjelp – så takk for at dere takker, på en måte.

Jeg har ofte tenkt at jeg skriver så åpent på denne bloggen rett og slett fordi noen må gjøre det. Noen må bryte stigmaet. Så hvorfor ikke meg?

Nå er det snart to år siden jeg skrev om depresjonen min for første gang. Jeg har ikke blitt frisk, men jeg har blitt mye mer kjent med meg selv siden da. Jeg har prøvd å takle ting på egenhånd, jeg har prøvd samtaleterapi, og jeg har prøvd medisiner – selv om jeg egentlig ikke ville det i utgangspunktet. Jeg har fått stor hjelp fra samtaleterapien, men jeg har opplevd hvordan medisinene har ødelagt kroppen min. Jeg har gått fra å være mentalt syk med en frisk kropp, til en kropp som ikke funker som den skal og et mentalt tilbakeslag.

Jeg har lurt litt på å bruke noe av tiden jeg har til overs i sommer til å skrive en serie innlegg hvor jeg skriver helt åpent om hva som skjer med kroppen og hodet mitt. Får jeg ånden over meg blir det kanskje noen bilder også. For noen må gjøre det. Hadde noen fortalt meg for ni måneder siden hva som kom til å skje med kroppen min, hadde jeg kanskje byttet fastlege der og da – for å si det sånn. Eller om noen rett og slett hadde fortalt meg at det er helt normalt at kroppen forandrer seg og ting skjer (takk, Sophie-Elise).

 

Jeg sier ikke at alle dere som har sendt meg meldinger og fortalt om dere selv i løpet av disse to årene også burde rope det ut over hele internett og fortelle alle om hvordan dere har det innerst inne. Men det er veldig fint at noen andre vet om det, altså.

Og forresten – dere som sender meg meldinger om andre ting eller bare for å sende en klem – for det første tusen takk <3, og for det andre – ikke ta det personlig om jeg svarer kort. Jeg bare er elendig til å svare på meldinger. Aner ikke hva jeg skal skrive. Men det er veldig fint at dere gjør det, altså.

Slappe av

Livet har endelig kommet litt i balanse. Jeg har byttet fastlege og fått sovemedisin, det er ferie, og vi er kommet ordentlig på plass i den nye leiligheta. Alt ordner seg.

Egentlig så kjenner jeg at jeg ikke har så mye å skrive akkurat nå. Det vil si, jeg har egentlig en del jeg vil få sagt, men akkurat nå er jeg så deilig avslappet at jeg bare ikke orker. Men dere kan jo få noen punkter som jeg går rundt og tenker på, og som jeg kanskje skriver mer om senere, når jeg får ånden over meg:

Søvn. Såpebobler. Ting jeg ser utenfor vinduet. Verdensbildet. Sophie Elise. Hudproblemer. Produkter Sophie Elise anbefaler. Mat. Magen min. Hvordan jeg blir bedre i magen av å faktisk sove. At antidepressivaen har gjort at jeg har lagt på meg over 10 kg. At jeg ikke vil gå på antidepressiva lengre. Hva jeg syns om kroppen min. Klær. Klesindustrien. Klesstørrelser. Instagram. At alt egentlig er helt fucka. At det går bra.