”Jævla bestemor”

Tidligere dag så jeg et bilde på instagram, som virkelig satte tankene mine i spinn. Det var et bilde lagt ut av ei jente jeg kjenner hjemmefra, av henne selv i en kjole hun selv hadde heklet. Kjolen var kjempefin og jenta er kjempeflott, men min umiddelbare reaksjon var sjalusi. I et øyeblikk ble jeg nesten kvalm av sjalusi og sinne, for at denne jenta føler at hun kan legge ut bilder av seg selv i en egenhekla kjole, for det føler ikke jeg at jeg kan. Totalt latterlige følelser. Jeg tok meg sammen og likte bildet, for det gjorde jeg jo, men følelsen ble sittende. Så hvorfor reagerte jeg sånn?

Da jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg mobbet. Det er ikke en del av fortiden min jeg liker å snakke eller skrive om, mye fordi jeg har en irrasjonell frykt for at noen skal komme og si at de mener jeg ikke ble mobbet, og at jeg bare overdriver og syter for noe som ikke betydde noe i deres øyne. Helt irrasjonelt, for jeg vet jo at ingen andre har rett til å si noe korrigerende på mine opplevelser, og realiteten er jo at det skjedde, og at det har vært med på å forme meg som person.

Og bare for å ha det nevnt, mobbing kan defineres som «gjentatt negativ eller ”ondsinnet” atferd fra en eller flere rettet mot en elev som har vansker for å forsvare seg.» (Utdanningsdirektoratet) eller «når noen plager andre» (Barneombudet).

Jeg har fortrengt store deler av denne perioden, og husker for eksempel ikke hvordan det begynte eller hvor lenge det varte. Men kort fortalt var det noen jenter som begynte å kalle meg ”bestemor”. De ropte det etter meg når jeg gikk på skoleveien, hvisket det når jeg gikk forbi dem på skolen, og fikk andre til å si det til meg. Hvorfor? Hvem vet. Jeg har vokst opp med en mamma som alltid har holdt på med håndarbeid og har derfor alltid holdt på med slike aktiviteter selv, så kanskje det var det de hadde et problem med. Eller det at jeg aldri har følt helt på bølgelengde med mine jevnaldrende men alltid har hatt lettere for å snakke med voksne? At jeg allerede følte meg utenfor og var et lett bytte?

Jeg husker at jeg følte meg ensom, at jeg ble usikker på meg selv og mine verdier, at jeg følte at jeg ikke var verdt noe, at mine interesser ikke var verdt noe. Jeg husker at mine egne venner begynte å gjøre narr av meg, for visstnok var dette morsomt. Jeg syns ikke det var morsomt. Jeg husker spesielt en episode hvor jeg satt på venterommet hos tannlegen, og to av disse jentene var der samtidig. Jeg var livredd for å i det hele tatt puste, for jeg var redd for hva de kom til å si til meg, for et eller annet visste jeg jo at de ble å si, der de bokstavlig talt hadde meg alene i et trangt rom. Men samtidig husker jeg at jeg prøvde å overse dem, prøvde å ikke la de nå inn til meg, at jeg tok opp et av bladene som lå på bordet i venterommet. Og så kom det: ”Herregud, se. Ho sett og løys kryssord. For ei jævla bestemor!”. Jeg gråt da jeg kom inn til tannlegen.

Jeg husker også at jeg tenkte at det var min egen feil, for at jeg ikke hadde de samme interessene som alle de andre på min alder. Eller at det var mamma sin feil, som hadde så sykt teite hobbyer som hun presset på meg. At de hadde rett. At jeg ikke var verdt noe siden jeg var så teit.

Men faktum er at jeg liker å strikke, hekle og løse kryssord. Såkalte ”bestemoraktiviteter”. Jeg liker å lage ting, og jeg er faktisk jævla flink til det. Jeg er kjempeglad for at mamma har gitt meg disse mulighetene. Men jeg har også mange andre ting jeg interesserer meg for, som musikk, drama, bøker, rødvin, shopping, sminke, sex og politikk, for å nevne noe. Jeg – min personlighet – er ikke bare noen få utvalgte interesser som andre kan sette merkelapper på. Og noen år etter at dette skjedde så ble jo faktisk strikking og hekling in igjen, og nå for tiden holder jo nesten alle på med det. Jeg lurer på hva disse jentene som hadde noe i mot meg tenker om dette nå. Går de rundt og kaller alle som nå strikker for jævla bestemor?

Jeg husker ikke hvordan eller når mobbingen sluttet, men den gjorde jo det etterhvert. Kanskje det ikke sluttet før de jentene gikk ut av tiende. De forsvant i hvert fall etter hvert. Men jeg satt igjen med de følelsene de ga meg, og de sitter i ennå den dag i dag, åtte år etter at det skjedde. Etter denne perioden gjorde jeg en mye større innsats for å være kul, eller i hvert fall ikke være ”bestemoraktig”. For hva om det startet igjen? Hva om disse jentene plutselig dukket opp igjen og fortsatte mobbingen? Hva om noen andre husket det, og begynte å kalle meg det igjen hvis jeg gjorde noe teit? Dette var en frykt jeg levde med hver eneste dag frem til jeg flyttet fra Lofoten, og som ennå forfølger meg. Den er ikke fremme hver dag lengre, men dukker opp en gang i blant, som når jeg i dag ble sjalu for at noen andre føler at de kan legge ut bilder av en kjole de har heklet selv. For det føler jeg ikke at jeg kan. Selv om det ikke er noen som mobber meg eller kaller meg ting lenger, lever jeg med en frykt for at det skal skje igjen.

Jeg hater å tenke tilbake på denne perioden av livet mitt, og jeg lever med et sinne rettet mot de jentene som gjorde det mot meg, som frarøvet meg meg selv, som gjorde meg usikker på mine verdier og fikk meg til å føle meg mindreverdig. Dette har formet meg, og i stor grad bidratt til den usikkerheten jeg lever med i dag. Men kanskje det absolutt verste er den sjalusien og sinnet jeg opplever når jeg ser noen andre gjøre det jeg ikke tør, for jeg syns det er så dumt at jeg får disse reaksjonene. Som når hun på Instagram i dag la ut et bilde av en kjole hun hadde heklet selv, og folk kommenterer at de syns det er kult, og jeg reagerte med sjalusi. Men jeg burde jo feire det! Jeg har lyst til å feire det, feire de som lager ting og legger ut bilder av det, for jeg syns jo det er dritkult! Jeg syns det er dritkult at folk følger sine interesser uansett hva det måtte være, for det eneste jeg hadde lyst til da jeg ble mobbet, var jo bare å få lov til å være meg selv og gjøre det jeg hadde lyst til.

Så: Jeg jobber med disse følelsene, og jeg prøver virkelig å jobbe med de emosjonelle reaksjonene jeg får når jeg for eksempel ser et bilde, slik som jeg gjorde i dag. Nettopp ved å erkjenne hva jeg føler og forstå hvorfor jeg føler det slik er jeg kommet langt på vei allerede. Og så må vi alle huske å være snille og passe på hverandre. Vi vet ikke hvilke historier folk vi møter har bak seg, så vi burde velge våre ord med omhu. Og vi må alle huske å ikke la noen andre endre noe vi liker ved oss selv, for dine interesser er akkurat så kule som det du selv har lyst til at de skal være.