En hektisk periode og en pause fra sosiale medier?

Akkurat nå sitter jeg alene ved et bord i kantina på skolen. Jeg fryser, og har akkurat kjøpt meg en kopp kaffe. Jeg har spist lunsj med ei venninne, og nå sitter jeg og prøver å lage en oversikt til meg selv over alt jeg har å gjøre fremover. Jeg har det veldig travelt for tiden. Jeg har veldig mange prosjekter på gang, men dessverre merker jeg at hodet ikke er helt med. Det begynte egentlig allerede før jul, jeg måtte jo gi opp det «blogge hver dag i adventstida»-prosjektet mitt – både fordi finner ut at jeg rett og slett ikke får til å skrive når jeg er i Kabelvåg, og fordi jeg begynte å ramle ned i en depressiv episode. Og nå må du slappe av, mamma, for du vet jo at det går bra med meg og at jeg hadde det veldig fint hjemme i jula. Men depresjonen har tydeligvis bestemt seg for å gjøre et tilbaketog.

Det begynte med at én dårlig dag ble til flere, matlysten ble dårligere, og alt som er irriterende vokste seg større. Nå har jeg igjen begynt med å la være å dra på skolen fordi jeg rett og slett ikke klarer å stå opp. Det er lenge siden sist. Da depresjonen var som verst, skjedde det ofte, men det siste året har jeg fått så sykt mye glede og energi ut av å være på skolen og sammen med folk, så når det nå skjer igjen, er kontrasten veldig stor.

Jeg har blitt veldig flink til å distrahere meg selv, men det er jo kanskje ikke så rart, når alt jeg gjør føles ut som at dytter meg nærmere et nervøst sammenbrudd, og det har jeg faktisk ikke tid til. Jeg skriver lister over ting jeg må gjøre i stedet for å gjøre dem, jeg hører på musikk for å unngå mine egne tanker, jeg er sammen med venner for å slippe å være alene. Men selv når jeg er alene og har det stille rundt meg, får jeg ikke tak på tankene. De flyr forbi og forsvinner før jeg i det hele tatt har fullført dem. Det er som om det ikke engang er meg selv jeg hører.

Jeg har veldig mye greier på gang for tiden (i tillegg til studiet), og det er egentlig bare ting som burde glede meg over, men det eneste jeg kjenner på for tiden er stress og utmattelse. Jeg har en av hovedrollene i linjeforeningas årlige teaterproduksjon, og det er sykt gøy å være med på, men nå er det bare noen få uker til premieren så vi har øving nesten hver dag, og det trekker veldig mye energi, kjenner jeg. Og det stresser meg at jeg ikke har spilt teater (utenom noen få greier under barnehagelærerutdanninga) på over seks år, så jeg er redd for at jeg er skikkelig dårlig sammenlignet med de andre. Jeg har også et bloggprosjekt på gang, som jeg ikke helt kan fortelle om ennå, men som potensielt kan bli veldig stort. Om ikke stort-stort, så en veldig stor sjanse for meg, i hvert fall. Dette er kanskje den største sjansen jeg noen gang har fått servert, og det er akkurat det jeg har lyst til å holde på med – så hvorfor klarer jeg ikke å bare glede meg over muligheten, og hoppe i det med alt jeg har? Det er jo det jeg burde. Og det er det jeg prøver på, men det er som om det er noe i meg som holder meg igjen. Kanskje er jeg redd, kanskje jeg ikke har tatt helt inn over meg hva som skjer, jeg vet ikke.

En annen ting jeg kjenner på for tiden, eller, enda et element som stresser meg, er sosiale medier. Ikke at jeg bruker sosiale medier så sykt mye, men jeg kjenner at det er et stresselement at jeg alltid er tilgjengelig. Og ikke for å glemme hvor fort gjort det er å bare sjekke instagram, og så bli sittende i en evighet og scrolle, når jeg egentlig burde gjøre andre ting. Jeg har egentlig ikke lyst til å påstå at jeg er deprimert på grunn av sosiale medier, men samtidig tror jeg nok det er en sammenheng. Det stresser meg, så da burde jeg unngå det. Og det er jo faktisk en ting jeg kan styre unna, i motsetning til andre ting som foregår, som jeg må forholde meg til. Jeg tror på at de tingene man kan kontrollere, bør man ta tak i. Jeg har derfor bestemt meg for å ta en pause, typ slette appene fra telefonen, fra snapchat og instagram. Av logiske årsaker må jeg fortsatt være tilgjengelig på facebook og messenger, men jeg håper at ved å unngå snapchat og instagram, de to appene jeg bruker mest unødvendig tid på, vil jeg bli litt mindre stressa, og faktisk få mer tid til å gjøre ting. Jeg tror jeg satser på ei uke til å begynne med, og så får vi se hvordan det går. Ønsk meg lykke til, da!

Håper dere alle har hatt en fin januar, selv om jeg syns det virker som om alle andre jeg snakker med er like stressa som meg. Hvorfor er det sånn, egentlig? Det kan jo ikke være slik at alle går rundt og er superstressa hele tida. Det går jo faktisk ikke an.

50 spørsmål del 2

26: Hva ville du foretrekke av å miste alle minnene dine, og å aldri være i stand til å lage nye?
Å miste alle minnene mine, tror jeg. Det hadde jo vært veldig kjedelig å aldri kunne oppleve noe nytt. 

27: Er det mulig å finne sannheten uten å utfordre den først?
Ja, det tror jeg da. Eller, det kommer vel an på hvordan man angriper saken og hvilken sak det er, men man trenger vel ikke alltid å si at noe er noe annet, for å finne ut hva det egentlig er.

28: Har din største frykt noen sinne blitt virkelighet?
Alt rundt meg har aldri plutselig begynt å myldre av store edderkopper, så nei. 

29: Husker du den gangen for fem år siden da du var ekstremt opprørt? Spiller det du var opprørt for noen rolle nå?
Ja og ja. Jeg har dessverre alt for god hukommelse, særlig når det gjelder slike ting. Jeg tenker uansett at alt spiller en rolle fordi det har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. Og ting som skjer påvirker jo også forholdet man har til andre mennesker. Kanskje, hvis ting hadde skjedd annerledes for fem år siden, hadde jeg hatt andre venner den dag i dag, men det kan man jo ikke vite. Jeg tror jo på en måte at alt skjer for en grunn, så de tingene jeg var opprørt for før, har ikke skjedd uten de skulle bety noe for fremtiden.

30: Hva er ditt lykkeligste barndomsminne? Hva gjør det så spesielt?
Dette høres jo helt trasig ut, men jeg kommer ikke på noe akkurat nå. Mye av det jeg opplevde i barndommen var jo ikke så kult, så selv om jeg jo også opplevde mye fint, klarer jeg ikke å plukke ut et enkelt «lykkelig» øyeblikk.

31: På hvilket tidspunkt i nær fortid følte du deg mest lidenskapelig og levende?
Vel, igjen uten å klare å plukke ut et enkeltminne, kan jeg jo si at hele denne høsten har jeg følt veldig mye. Og med den bakgrunnen jeg har, hvor jeg i lange perioder ikke har følt noen ting, eller alt har bare vært svart, opplever jeg at det å føle, ubehemmet og fritt, både det positive og det negative, er en ganske god indikator på at man er i live.

32: Hvis ikke nå, når da?
Når man har kapasiteten til det, vil jeg tro.

33: Hvis du ikke har oppnådd det ennå, hva har du å tape?
Oppnådd hva? Det – meningen? målet? Vel, meningen med livet tror jeg er et veldig vagt konsept det er vanskelig å lete etter, men de ulike målene eller ønskene man har, kan man vel fortsette å jobbe mot selv om man ikke har kommet dit ennå. Rart spørsmål. Man trenger jo ikke nødvendigvis å ha noe å tape på å ikke ha oppnådd noe allerede.

34: Har du noen gang vært sammen med noen uten å si noe, og etterpå følt det som om du nettopp hadde tidenes beste samtale?
Ja, det er vel gjerne kjennetegnet på et godt vennskap, det. Når man kan være sammen med noen uten at stillheten blir klein, uten at man føler behovet for å si noe, det er da ting faktisk blir sagt.

35: Hvorfor forårsaker religioner som har rot i kjærlighet så mange kriger?
Ingen aning. Eller, kanskje det har noe å gjøre med at alle er så opptatt av at de selv har rett, og det endeløse problemet med at folk ikke forstår at andre kan ha en annen forståelse av virkeligheten enn dem selv.

36: Er det mulig å vite, helt definitivt, hva som er godt og hva som er ondt?
Både ja og nei. Ja, fordi noen ting går under ren fornuft og empati ovenfor alt annet levende, og nei fordi det som er rett for noen ikke er rett for alle andre.

37: Ville du si opp jobben din dersom du vant ti millioner kroner?
Dette har jeg faktisk tenkt på noen ganger før, og kommet frem til vidt forskjellige svar. På den ene siden kunne jeg absolutt tenkt meg å ikke ha behov for å jobbe, men kunne gjøre hva jeg vil hele dagen. På den andre siden merker jeg jo at jeg har utrolig dårlig selvkontroll på det å ha rutiner når jeg f.eks ikke skal på skolen en dag, og jeg blir veldig fort rastløs når det går flere dager uten at jeg treffer folk. Jeg tror kanskje at hvis jobben min var det eneste stedet hvor jeg møtte andre mennesker, ville det vært kjedelig å ikke ha det å gå til. Men hvis jeg hadde et nettverk rundt meg uavhengig av jobb, kunne det vært kult å bruke tiden på for eksempel å skrive den boka jeg maser så mye om. 

38: Vil du helst ha mindre arbeid å gjøre, eller mer arbeid du faktisk liker å gjøre?
Akkurat det er vel en balansegang uansett, tror jeg. Jeg vil ikke risikere å bli overarbeidet av ting jeg liker å gjøre, for da risikerer man jo å ende opp med å ikke like det lenger. Jeg liker å ta det med ro, og trenger mange pauser i hverdagen, så jeg hadde nok foretrukket å ha mindre arbeid å gjøre.

39: Føler du at du har levd akkurat denne dagen hundre ganger før?
Litt, men ikke egentlig. Jeg har jo hatt uendelig mange dager som har starta med ei bok på kjøkkenbordet hjemme i Kabelvåg, og endt med en time-halvannen foran speilet på badet, men de færreste dager er helt like, og akkurat denne har jeg ikke opplevd før.

40: Når var sist gang du tok et steg inn i det ukjente uten å ane hva som kunne vente deg?
Da jeg begynte på drama og teater i høst, tror jeg. Jeg visste jo sånn høvelig hva studiet gikk ut på, men jeg ante ikke i hvor stor grad livet mitt skulle forandre seg på grunn av det.

41: Hvis du visste at alle du kjenner skulle dø i morgen, hvem ville du gått på besøk til i dag?
Det har jeg absolutt ingen aning om. Skulle man endelig gripe sjansen til å fortelle noen noe man har tenkt på lenge, når det er siste mulighet du har, eller er det egentlig ikke noe vits, og det beste hadde vært å tilbringe dagen helt som vanlig, sammen med de du foretrekker å tilbringe tid med i hverdagen?

42: Vil du være villig til å redusere forventet levealder med 10 år for å bli ekstremt attraktiv eller berømt? Ville svaret vært det samme om forventet levealder var 10 år fra i dag?
Tja. Ikke dersom forventet levealder var 10 år fra i dag, men kanskje om jeg likevel hadde mange år igjen. Forventet levealder er vel ganske høyt for tiden, og jeg vet ikke om jeg er interessert i å leve til jeg blir 90 uansett. Så hvis jeg kunne bli berømt på et selvvalgt grunnlag, tja.

43: Hva er forskjellen mellom å være i live og å virkelig leve?
Da jeg var skikkelig deprimert, var jeg jo i live, men jeg levde ikke noe særlig. Jeg tror, som nevnt over, at det å oppleve ulike følelser er med på å gjøre at man føler seg levende. Kanskje det å bryte litt ut av rutiner også. Å være i live krever jo egentlig bare pust, men når man har følelser og opplevelser, da lever man.

44: Når er det på tide å slutte å beregne risiko og konsekvenser, og bare gjøre det du vet er riktig for deg?
Nå. Hvis du vet det er riktig, så er det vel ikke noe spørsmål, egentlig. 

45: Hvis vi lærer av våre feil, hvorfor er vi alltid så redde for å gjøre dem?
Fordi vi er blitt lært opp til at det å gjøre feil er teit, og vi er redde for at folk skal le av oss. Man må være temmelig selvsikker før man tør å gjøre noe uten å tenke på hvordan andre kan reagere, og det å vite at man lærer av å gjøre feil er ikke det samme som å tørre å gjøre det. 

46: Hva ville du gjort annerledes hvis du visste at ingen ville dømme deg?
Jeg ville kanskje turt litt mer. Blogget på en annen måte, turt å gjøre litt sprø ting i sosiale settinger, turt å synge mer. Akkurat det med syninga er litt spesielt, for jeg er blitt fortalt nok ganger at jeg har fin sangstemme, at jeg «kan synge», til at jeg tror på det selv, men jeg tør aldri synge i situasjoner hvor det ikke normalt skal synges – fordi jeg selv syns det er så innmari teit når andre folk bryter ut i sang i hytt og vær, haha. Men jeg dømmer jo ikke folk for at de synger, jeg syns jo egentlig det er skikkelig kult at de tør, jeg bare irriterer meg litt over det.

47: Når var sist gang du la merke til lyden av din egen pust?
Akkurat nå. Hver natt. Stort sett hele tiden, når det ikke er andre ting som distraherer meg. Oversensitiv hørsel, sant. (Les mer om det her)

48: Hva elsker du å gjøre? Hvordan uttrykker du denne kjærligheten?
Jeg er sykt dårlig på å uttrykke positive følelser, og jeg er sykt dårlig på å sette ord på ting jeg liker. Når noen spør meg hva jeg liker å gjøre på fritiden begynner jeg bare å stamme noe om hvilke serier jeg ser for tiden. Jeg klarer ikke å komme på noe jeg liker når folk spør meg på den måten. Jeg burde egentlig bare finne på et fast svar jeg kan komme meg i slike situasjoner, slik at jeg unngår at folk ser dumt på meg fordi jeg tydeligvis ikke har interesser. Men jeg liker jo å skrive, og jeg antar at jeg uttrykker det ved å gjøre det? Slik er det vel med det meste – hvis jeg tar meg tid til å gjøre det, betyr vel det at jeg liker det.

49: Vil du huske hva du gjorde i går om fem år? Hva med dagen før det? Eller dagen før det?
Sannsynligvis ja. Jeg har usedvanlig god hukommelse, og dagen i går var jo spesiell siden jeg var på reisefot, og dagen før fordi jeg pakket. Dagen før det igjen var jeg jo på grøtmiddag hos Maren, og dersom vi holder den tradisjonen ved like om fem år, vil jeg kunne huske hvordan det var fem år tidligere. Med god sannsynlighet vil jeg også kunne fortelle hvilke klær jeg hadde på meg.

50: Valg blir foretatt i livet ditt akkurat nå. Spørsmålet er: Er det du som tar dem, eller overlater du livet ditt til andre mennesker?
Jeg nok i hovedsak alle valgene mine selv. De store, i hvert fall. Jeg overlater gjerne til noen andre å bestemme hva som skal være til middag (bortsett fra i jula og andre tradisjonsbundne merkedager), men hva jeg skal gjøre med livet mitt er jeg heldigvis selv i kontroll over.

Spørsmålene er hentet fra denne siden. Les del 1 her.

Drøm meg bort

Jeg burde ha lagt meg for flere timer siden. Det er bare noen timer til jeg skal stå opp. Men her sitter jeg. Jeg har ikke lyst å legge meg, ikke fordi jeg ikke er trøtt eller at jeg er redd for å miste flyet, men fordi jeg vet at jeg kommer til å drømme. Jeg har drømt mye i det siste, en rekke sammenhengende drømmer over flere netter, som både er så mye bedre enn virkeligheten at jeg nekter å våkne, men som samtidig, når jeg er våken, gjør at jeg aldri vil sovne igjen. Jeg har hjertebank. Er jeg redd fordi jeg skal ut og fly? Jeg tror ikke det. Kanskje jeg er redd for at jeg har glemt noe. Er jeg faktisk redd for å sove? Innsiden min har gått ut av meg, og plassert seg utpå stuegulvet en plass. Der sitter jeg og ser på meg selv. Og jeg ser tilbake, jeg sitter og ser rett inn i sjela mi, og den ser tilbake. Jeg vet ikke hvem av oss som vinner stirrekonkurransen. Den vinker, den drar meg bort, til senga? for at jeg skal sove?, men jeg stritter imot. I drømmen er jeg glad, du gjør meg glad, og jeg vet ikke hvorfor engang. Eller hvordan. Men du holder meg våken, selv om jeg sover. Hvorfor er du der? Jeg burde ha lagt meg for flere timer siden, sier jeg jo.

Et svart-hvitt bilde hvor Margrete ligger på bakken, som er dekt med høstblader. Hun har øynene lukket. Hun har på seg en rutete jakke, og håret ligger spredt utover bakken som en vifte.
Foto: Gisle Lysne

Gammel ensomhet og nye vennskap

Tjo hei og hopp, en ny kveld og et nytt innlegg. Etter midnatt, igjen. I kveld har jeg hatt besøk av Sofie og Tara, vi har laget mat, prøvd noen hatter og en parykk, drukket litt vin og bare kost oss. De siste årene har jo som kjent ikke vært så veldig kule for meg – jeg har følt meg mye ensom, og begynte egentlig å slå meg til ro med at jeg aldri kom til å få noe særlig nære vennskapsbånd med nye personer. Folk har jo ofte veldig lett for å slå seg til ro med de man har, men etter hvert når jeg så at alle andre rundt meg utvidet sine sirkler, ble jeg veldig var på at det ikke var tilfellet for meg. Jeg begynte å lure på om det var meg det var noe galt med, at jeg plutselig ikke lengre var typen til å ha nære venninner eller at jeg rett og slett var blitt for gammel til å bli kjent med noen nye (men samtidig var jo ikke det noe problem for de andre, så minuspoeng for feil i logikken hitover altså). Da jeg gikk på DMMH blei jeg jo kjent med folk som jeg hang med på skolen, men det var egentlig ingen jeg var noe særlig med på fritida, og jeg trodde det kom til å bli på samme viset da jeg startet på drama og teater. Så du skal tro jeg ble overrasket da det gikk opp for meg at jeg hadde Sofie på overnattingsbesøk for andre gang, og innså at vi bare helt naturlig har utviklet et ordentlig vennskap. Og Tara er typ den kuleste personen jeg noen gang har møtt. Det føles veldig godt å ha blitt kjent med noen som man bare vet at man vil fortsette å henge med. Jeg har i det hele tatt blitt kjent med sykt mange kule folk hvis selskap jeg oppriktig trives i i løpet av de siste månedene. I min mørkeste depresjon for noen år siden trodde jeg aldri noe slikt kom til å skje. Nok et bevis på at ting faktisk kan endre seg, selv om det er sykt vanskelig å tro på det når man står i det. Jeg bare håper at alle som føler på ensomhet nå, klarer å også føle på den lille gnisten av håp om at det blir bedre i fremtiden. 

Noe vi snakket om i kveld, var hvordan mennesker som alltid gleder andre, ofte er de som selv har det vondt inni seg. Dette er jo egentlig noe det har vært en del snakk om i det siste, så vi har kanskje blitt klar over at det kan være slik – men tenker vi egentlig over det i hverdagen? Enda så bevisste vi prøver å være, tror jeg det er vanskelig å aktivt prøve å legge merke til slike ting. Det er så lett å tro at folk som smiler er glade, og når vi skal se for oss noen som er f.eks. deprimerte, tenker vi på noen som ser triste ut. Og det er jo faktisk sånn menneskehjernen er designet – vi er programmert til å kjenne igjen ansiktsuttrykk for å kunne reagere på andres følelser, så det krever en del arbeid av oss å omprogrammeres til å tenke at ting ikke nødvendigvis er slik vi umiddelbart tror at de er. Men sykdommer som sitter inne i hodet på en, vises jo ikke på utsiden. Depresjon, angst, ensomhet – alt egentlig, har tusenvis av ulike uttrykk, akkurat slik som alle menneskene som opplever dem er ulike. Så dagens utfordring får være å strekke ut en hånd, både til noen du tror du ser at trenger det, og til noen du tror du ser at ikke trenger det. Og ikke minst pass på deg selv. 

Jeg håper alle har det bra, og hvis du ikke har det bra akkurat nå håper jeg at det blir bedre snart. Og hvis du føler at det ikke er noen andre du kan snakke med, så kan du alltid ta kontakt med meg ❤

Eventuelt ring Mental Helse sin hjelpetelefon på 116 123

Eksamensprat

Kom visst litt på etterskudd med dagens innlegg. Nå er klokka ett på natta, og jeg burde ha kommet meg i seng for flere timer siden. Jeg skulle egentlig skrive tidligere i kveld, men så sovna jeg, og etter det måtte jeg akutt ut og lufte meg, så jeg gikk hjem til Victoria, og der fikk jeg servert te og fikk lufta litt tanker om andre ting enn bare eksamen. Jeg tror egentlig at det at jeg er i litt ulage for tiden, ene og alene skyldes nettopp eksamen. For det er så sykt stress. Kan ikke noen langt oppe i utdanningssystemet bare forstå at eksamensperioder ikke er sunt? Ikke er det en god måte å måle hva folk kan heller, og det er ikke riktig at folk skal stresse seg syke bare for å ende opp med en middelmådig prestasjon fordi de ikke klarer mer når selve dagen kommer. Det hadde vært mye bedre med mappevurderinger gjennom året, spør du meg. Det verste er vel at jeg faktisk ikke tar denne eksamenen så seriøst heller, men likevel påvirker den meg så mye. Altså, jeg vil aldri i livet havne i en situasjon hvor jeg på sparket og uten hjelpemidler må huske 3000 år med teaterhistorie, så jeg skjønner ikke at jeg skal måtte bevise det nå. Jeg fikk A på både bacheloren og avsluttende eksamen i vår, for faen, så jeg vet jo tydeligvis hva jeg holder på med når det gjelder studier, men dette her… Jeg. Er. Så. Lei. Men likevel insisterer jeg på å fortsette å studere. Livets paradokser, altså. Det gjorde forresten veldig vondt i Janteloven å skrive den setninga der om bacheloren, men jeg driver og øver på å faktisk stå for mine egne prestasjoner, og til tross for hva vi alltid er blitt fortalt så er det lov å være stolt av seg selv, folkens. Dagens/nattens visdomsord fra meg. Takk, og god natt. 

Én dårlig dag?

I dag kjenner jeg på valget mellom å skrive om en idyllisert versjon av dagen, eller å fortelle om hvordan den faktisk har vært. En enkel variant kunne vært «i dag har jeg vært på skolen og lest hele dagen», og det ville bare halvveis vært løgn – men sannheten er nærmere at jeg har vært på skolen hele dagen, uten å få til å lese noe som helst, og jeg har vært skikkelig sur på meg selv. Hvorfor har jeg i det hele tatt denne diskusjonen med meg selv? Jo, for man har som regel lyst til å fortelle om glansbildeversjonen av seg selv, til og med jeg, i hvert fall nå som jeg har fortalt at det går så bra. Men nei, i lys av hva denne bloggen står for, og ikke minst realismen som jeg egentlig skulle lest om i dag, skal dere få den stygge, usensurerte sannheten, som er at denne dagen har vært en skikkelig dårlig dag. 

Vanligvis når jeg har dårlige dager, merker jeg det allerede før jeg står opp, men i dag kom det faktisk snikende i løpet av ettermiddagen. Riktignok forsov jeg meg og fikk det travelt med å rekke det jeg skulle på skolen, og bussen kjørte fra meg akkurat i det jeg kom til busstoppet så jeg måtte stå i kulda og vente på neste – men OK, de tre første timene på skolen var faktisk ganske hyggelige. Så begynte skyene å samle seg. Konsentrasjonen fløy langt vekk og etter hvert dro motivasjonen etter. Jeg fikk et hyggelig avbrekk med en telefon fra ei venninne som roste meg for min iherdige lesing til eksamen, og jeg tenkte at jeg faktisk burde gjøre det da, men det bare gikk ikke. Jeg fikk ikke til. Jeg fikk hodepine, ble sur på boka, ble sur på meg selv fordi jeg ikke får til, blir sur fordi jeg egentlig interesserer meg for stoffet, men ikke makter å lese om det, og irritert for at jeg ikke kan fra før alt jeg skal lære meg nå. Ikke minst har håret mitt vært skikkelig elektrisk og plagsomt hele dagen, og jeg føler meg stygg. På bussen hjemover ble jeg plutselig skikkelig kvalm og det føltes som om jeg begynte å kaldsvette, og alt bare føltes skikkelig dritt. 

Nå sitter jeg her, hjemme på sofaen, og tror kanskje jeg faktisk har et angstanfall. Typisk, to dager etter at jeg skrev at jeg ikke har hatt det på lenge. Jeg er kvalm, det føles som om kroppen min vibrerer, jeg klarer ikke å holde en tanke i mer enn fem sekunder før jeg blir distrahert, og det føles som om hodet mitt er milevis unna. Hvis jeg lar det skje, tror jeg at jeg kommer til å begynne å gråte uhemmet. Det hjelper å skrive det ned, kanskje det funker som en måte å trekke meg selv tilbake til virkeligheten på. Grounding, tror jeg at jeg har sett det kalles. Å fokusere på noe annet enn angsten og det som skjer inni en, men å fokusere på noe håndgripelig i stedet. Ord, svart på hvitt på skjermen. 

Det er lenge siden jeg har hatt en dårlig dag, og lenge siden jeg har hatt angst. Jeg vet veldig godt at det er helt normalt å ha dårlige dager, men likevel føles det som et nederlag. Det føles som et nederlag at jeg, som liksom skal være så skoleflink, ikke får til å lese til eksamen. Ikke minst føles det som et nederlag ovenfor meg selv at jeg kjefter så mye på meg selv, for jeg har jobbet så hardt i det siste med å ikke gjøre nettopp det. Likevel er det akkurat det jeg har gjort i dag, og det er egentlig det som har gjort denne dagen annerledes. I dag har jeg nemlig sagt til meg selv at jeg ikke er flink nok, at jeg bare burde skjerpe meg, at jeg ikke er fin nok og ikke morsom nok, at jeg burde vært bedre i alt. Men det funker ikke. Man blir ikke bedre på noen måte av å gå rundt og si sånne ting til seg selv. Det vet jeg veldig godt, og det har jeg jobbet hardt med å ikke gjøre de siste månedene. Og det funker faktisk, men tydeligvis ikke i dag. 

Jeg tror ikke det har noe for seg å male et glansbilde av en dag som ikke har glitret noe særlig. Det har heller ikke noe for seg å legge det frem som en konkurranse om å ha hatt den dårligste dagen. Derimot tror jeg det kan være fint, og ganske viktig, å anerkjenne hvordan det faktisk har vært. Det som jeg ikke har klart i løpet av dagen, kan jeg derfor gjøre et forsøk på nå i kveld, og si at «denne dagen har ikke vært noe bra, men det går helt fint. Jeg prøver på nytt i morgen». 


Siden sist

Jeg har lenge gått rundt og prøvd å tenke ut et eller annet for å få meg selv til å begynne å skrive på bloggen igjen, men jo lengre tid som har gått har det blitt vanskeligere og vanskeligere å sette seg ned for å skrive. Når jeg ser tilbake i arkivet har det stort sett stått helt stille her i år, og det er vel egentlig litt rart siden dette året uten tvil har vært det mest innholdsrike året jeg har opplevd. Eller så er det egentlig ikke så rart, for jeg har ikke hatt så mye tid til overs å bruke på å skrive utenom skole og diverse. Innbiller jeg meg selv, i hvert fall. Men så slo det meg, hva med å gjøre det til en adventskalender? Jeg har faktisk ikke noe tradisjonell adventskalender i år (dvs., jeg har faktisk fått hele to te-kalendere, men ja), så da tenkte jeg at jeg kan lage min egen nedtelling til jul, her på bloggen. Forhåpentligvis gir det meg nok press til å faktisk sette meg ned og skrive litt hver dag, og selv om jeg nok ikke kommer til å fortsette med et innlegg om dagen etter advent, håper jeg at det gir meg litt av skrivelysten tilbake.

 
Som en «luke 1» tenkte jeg rett og slett å gi et kort sammendrag av hva jeg har gjort siden sist. Det siste jeg fortalte var vel at jeg var ferdig med bacheloren på Dronning Mauds, og så var jeg hjemme på sommerferie og prøvde å hente meg selv inn igjen etter et hektisk halvår, før jeg kom tilbake til Trondheim og hoppet rett ut i det mest hektiske halvåret noen sinne registrert i historien av hektiske halvår. Neida, jeg antar at det fins folk som har det mer hektisk enn meg, men det har vært heftig, altså. I august begynte jeg på drama og teater på NTNU, og måtte omstille hodet fra å skrive bachelor til en helt annen måte å jobbe på. I løpet av september pakket jeg sammen alle mine eiendeler i Midtbyen, og første oktober flyttet jeg inn i ei ny leilighet litt utenfor sentrum. I mellom utpakkinga i den nye leiligheta har jeg skrevet fire hjemmeeksamener, begynt i en ny jobb jeg tror jeg må vente litt med å fortelle om, forholdt meg til store endringer i livet, og ikke minst ført et usedvanlig høyt sosialt liv i alle fall til meg å være. Jeg har selvfølgelig, som vanlig, også vært syk i november. Egentlig syns jeg det er rart at jeg har taklet alt sammen, men det viser kanskje hvor langt jeg har kommet, for hvis jeg skulle opplevd så mye som dette på én gang for et par år siden, hadde jeg falt i bakken for lenge siden. Jeg har faktisk ikke hatt et eneste angst-anfall i siden sommeren. Men greia er at jeg har hatt det sykt gøy; jeg har aldri trivdes så mye med noen ting som det jeg gjør nå. Jeg har fått mange nye, flotte venner, jeg trives i den nye leiligheta, jeg liker studiet, og jeg har det sånn høvelig ganske bra med meg selv. Men jeg merker at jeg er sliten, og at jeg egentlig bør passe litt bedre på meg selv. Men det viser seg at det er ganske vanskelig å passe på å ta pauser når alt er så morsomt. Luksusproblem, jeg vet. Mer om det siden, tenker jeg.

 

Ja, så får vi se da, hvordan adventstida og skrivingen går. Jeg har enda en stor eksamen igjen å lese til, og jeg har ennå ting å pakke ut i leiligheta i tillegg til andre juleforberedelser, så det står ikke på mangel på ting å gjøre, i hvert fall. Men god adventstid da, alle sammen! Her er et bilde fra midnattssola på Gimsøy i sommer: AfterlightImage

En ny tunnel

Jeg mener å ha hørt en plass at man opplever ting mye verre enn det man gjorde før, hvis man i mellomtiden har opplevd å ha det bedre. For eksempel at det å være deprimert blir verre enn før hvis man har et tilbakefall etter å ha blitt bedre, liksom. At den neste tunnelen blir mørkere enn den du er kommet ut fra, om du vil. Jeg mener at jeg hørte noe om dette i 13 Reasons Why, men jeg klarer ikke å huske hvem som sa det eller i hvilken episode. Kanskje jeg bare tenkte at det passet, særlig i sesong to (hvis du har sett det skjønner du vel hva jeg mener). Vel, jeg tror i hvert fall at jeg opplever det nå. Jeg har som kanskje nevnt, jeg vet ikke, husker ikke om jeg har skrevet om det egentlig, hatt det veldig bra denne våren. Det var som om noe skjedde i juleferien, og jeg gikk inn i 2018 med ny giv. Jeg har aldri hatt det så bra før som jeg har hatt denne våren. Derav så få blogginnlegg. Jeg har ikke hatt noe å skrive om. Men nå er jeg nede igjen. Et tilbakefall. Deprimert. Nede i en ny tunnel.

Jeg har egentlig merket det komme snikende ganske lenge, så det kom sånn sett ikke helt uventet. Fra og med midten av april eller noe har det dukket opp små tegn som jeg kanskje burde tatt mer tak i, men som jeg ikke har gjort noe direkte med. Jeg tror kanskje jeg har prøvd å skyve alt unna fordi jeg ikke ville akseptere at det skjedde. For meg er noen av tegnene på at depresjonen nærmer seg at jeg får dårligere hukommelse, at vokabularet mitt blir dårligere, jeg drømmer mer, jeg er slepphendt og mister taket i ting når jeg for eksempel skal løfte opp noe, jeg har ikke lyst å høre på musikk, jeg har dårlig matlyst, jeg finner ikke klær å ha på meg, og selvbildet mitt går helt nedenunder. Nå som depresjonen virkelig har satt seg har alt dette bare forverret seg. Jeg sover dårlig og ser ikke vitsen med å stå opp, jeg har ikke matlyst i det hele tatt og skjønner ikke vitsen med å skulle spise, jeg skjønner ikke vitsen med å skulle kle på meg, og ingenting i klesskapet føles riktig og jeg syns jeg ser dum og feil ut i alt jeg tar på meg, jeg har helt ekstreme beslutningsvegringer, og ønsker helst ikke å gå ut hjemmefra. Og jeg klarer ikke å forstå at jeg hadde det sånn her hele tiden før. At dette var det eneste jeg visste om. Jeg forstår ikke at jeg overlevde. For det er så jævlig.

fullsizeoutput_b83.jpeg

Forskjellen fra før er jo at jeg nå vet hva som skjer. Jeg vet at jeg er syk, og at det ikke er noe mer galt med meg enn den sykdommen. Jeg vet at det er normalt å ha tilbakefall, og jeg vet at det kommer til å bli bedre igjen. Jeg vet at jeg burde ta tak og ikke isolere meg selv, selv om jeg tenker at det sikkert ikke er noen som vil ha noe med meg å gjøre. Jeg vet at jeg må spise, så jeg spiser (selv om jeg nok egentlig burde spist litt mer). Jeg vet at det ikke er kroppen min det er noe galt med, men det bildet hodet mitt gir meg av meg selv, så jeg følger kontoer på instagram som deler kroppspositivistiske innlegg slik at jeg skal føle meg bedre med meg selv. Det eneste jeg har virkelig problemer med å ta tak i, og som jeg jo vet at jeg virkelig burde, er fysisk aktivitet. Jeg liker jo egentlig veldig godt å gå tur og slikt, men når jeg begynner å få panikkangst fordi jeg ikke vet hvilken jakke eller joggesko jeg skal ta på meg for å gå, kommer jeg liksom ikke helt over den dørstokkmila.

Men midt oppi dette har jeg jo faktisk klart å fullføre en utdannelse. Jeg fikk toppkarakter på både bacheloroppgaven min og den avsluttende eksamenen, og er nå faktisk utdannet barnehagelærer. Og folk gratulerer meg med dette, men jeg føler ingenting. Det er tomt. Jeg føler kanskje en objektiv glede og stolthet over meg selv, men subjektivt føler jeg ingenting. Men jeg smiler, for ellers ville vel folk trodd det var noe fryktelig galt med meg. Hvorfor kan jeg ikke bare være glad, som alle de andre er? Sånn som de andre som deler bilder på Instragram og skriver en facebookpost om at de er så hoppende glade og ferdig utdannet og tjohei. Hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Vel, svaret på det er todelt. For det første har jeg en depresjon som akkurat for tiden gjør at jeg ikke er hoppende glad og tjohei. Sånn er det bare, og jeg vet det jo egentlig. For det andre, hvorfor jeg ikke legger ut bilder på instagram og facebook, skyldes at jeg hverken tok bilder med min egen telefon den dagen, og det ble ikke tatt et eneste bilde av meg alene, og jeg nekter å se på de bildene som jeg var med på, fordi jeg har det så elendig med meg selv, kroppen og selvbildet mitt for tiden, at jeg helst ikke vil anerkjenne at jeg fins. Dessuten er jeg livredd for at jeg skal henge meg opp i hvor mange likes alle andre får på sine bilder, og hvor få jeg kommer til å få, at jeg helst unngår hele greia. Ja, så det er vel dette som blir min store «hipp hurra, jeg er utdannet barnehagelærer!»-kunngjøring.

fullsizeoutput_b84

Noen vil kanskje påstå at jeg nå har det sånn her fordi jeg er ferdig på skolen og ikke har noe å gjøre. At det er vanlig å bli litt deprimert etter at man er ferdig med noe stort. Det tror ikke jeg. Jeg hadde nok vært like deprimert hvis jeg hadde en sommerjobb å gå til, forskjellen er bare at jeg hadde fått mye mindre søvn og fritid. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er noe grunn til at dette skjer akkurat nå, enn at jeg har en sykdom som kicker inn når den ser sitt snitt til det. Men stresset jeg har hatt de siste månedene med å skrive bachelor og eksamen har nok gjort meg mer utsatt. I det hele tatt har jeg jo vært mer eller mindre stressa i ett de siste tre årene, så at jeg nå gjør ingenting syns jeg er vel fortjent og like greit, og kanskje til det beste. Det eneste jeg kan gjøre nå er vel egentlig å ta vare på meg selv, og det inkluderer å spise mat, komme meg ut i verden (i hvert fall ut av senga), forsøke å være i fysisk aktivitet, og anerkjenne at jeg har det som jeg har.
Og nå sier jeg i fra til andre om hvordan jeg har det. Så får jeg bare håpe at lyset i enden av denne tunnelen er sterkere og mer langvarig enn det forrige.

Og ja, forresten, jeg skal forhåpentligvis studere drama og teater til høsten, så jeg blir værende i Trondheim.

1000 tanker – de fleste positive

Du vet de gangene du har sykt mye å gjøre, men du er så overveldet over bare mengden av det du skal gjøre at du bare blir sittende og stirre ut i lufta uten å klare å starte på noen ting, og så ender du opp med å heller starte på noe helt nytt bare for å – vel, hvorfor egentlig? – mens stresset bare bygger seg opp mer og mer, og du bare gleder deg til helg – men hvorfor det, for helgene ser jo akkurat likens ut som ukedagene og du har akkurat like mye hengende over deg – og selv om lyset på andre siden av tunnelen, eller hva man nå sier, nærmer seg, så ser du ikke hverken en ende eller en utgang på noe som helst og du bare ender opp med å stirre mer rett ut i lufta – du vet de gangene?

Jeg er i en sånn gang akkurat nå. Jeg er i en fryktelig stressa periode. Men vet dere hva? Jeg er stressa på utsida, ikke på innsida, om dere skjønner. I alle årene med depresjon har jeg hatt en lignende følelse inni meg, men nå er det ikke inne i hodet mitt stresset er; jeg er stressa over ting som skjer utenfor meg – og det er jo helt fantastisk. «Skjønner og forstår», tenker dere sikkert, for det der gir antakeligvis ingen mening. Men samtidig gjør det det, sant?

De siste par månedene har jeg hatt det sykt bra med meg selv. Dette er det mest stressende skoleåret jeg noen gang har vært utsatt for og Gud vet at ting skjer i livet, men inne i meg selv har jeg aldri hatt det bedre. Jeg er i godt humør, jeg er inspirert og impulsiv, jeg har begynt å trene igjen, jeg har energi til å gjøre ting (bortsett fra når jeg bare stirrer ut i lufta, altså), og ikke minst: jeg har et sosialt liv igjen. Jeg har vært en ensom kreps på havets bunn, men nå har jeg kommet meg ut av skallet og ut i lyset på overflaten. Jeg har fått livet tilbake. Egentlig vet jeg ikke om en faktisk kreps ville ha trivdes ute av skallet og på overflata – det var kanskje en dårlig sammensetting av metaforer når jeg tenker meg om. Men dere skjønner poenget. Jeg lever.

Grunnen til at jeg sitter her og nå kan si at jeg lever og er glad, er fordi antidepressiva fungerer. Det fungerer som bare pokker når man finner den rette typen. Det er ca. et år siden jeg byttet fra Cipralex (som virkelig ikke var en match for meg) og over til Wellbutrin, og i høst doblet jeg dosen fra 150mg til 300mg – og nå de siste månedene har jeg virkelig merket effekten. Det tar sin tid, men det funker.

Nå er det riktignok ikke sånn at alle finner sin riktige antidepressiva på hverken første eller andre forsøk, men det eneste (tror jeg i hvert fall) som faktisk hjelper om man har det vanskelig er å søke hjelp. Snakk med noen, hvem som helst, og ikke vær redd for å prøve medisin, eventuelt spør legen din om å bytte til en annen type, for det kan virkelig være redningen. 

Ja, jeg lever. Jeg lever mer enn jeg har levd på lenge. Og jeg stresser. Men jeg stresser på utsida, over ting som må gjøres, ikke på innsida av mitt eget hodet over noe hodet mitt forteller meg. Er det slik det er å faktisk bare være stressa?

 

PS: Dette betyr ikke at jeg kommer til å være en solstråle resten av livet, eller resten av uka heller, for så vidt. Jeg har ennå depressive symptomer, og kommer antakeligvis til å være preget av depresjon i mange mange år fremover. Men akkurat nå funker medisinen jeg går på, og jeg har det bedre enn noen sinne ☀️

En oppklaring om bursdag og blogging

Herregud så fort dette året går. Jeg skjønner ingenting. Plutselig er det advent, og jeg har 1000 ting å gjøre, men føler ikke at jeg rekker noe som helst, men så gjør jeg jo egentlig det allikevel. Dette året her har virkelig vært rart. Jeg føler både at det har gått fryktelig sakte og skikkelig fort på én gang, men det sier jo egentlig alle. Men nå snakker jeg meg bort. Det jeg egentlig skulle si:

For det første så ville jeg bare si at så snart bursdagen min var forbi, så følte jeg meg mye bedre. Den ensomheten jeg føler på i sammenheng med bursdagen min kan vel sammenlignes med hvordan enkelte føler seg forferdelig ensomme i jula eller sommerferien, men har det greit resten av året. Det er vel en sånn greie med at man plutselig blir obs på alt man ikke har – eller heller hva «alle andre» har som du ikke har. Men så kommer man seg igjennom det og forbi, og når hverdagen er tilbake viser det seg jo at man egentlig har det man setter pris på bare man velger å legge merke til det. Ikke for å sammenlignes med folk som faktisk er ensomme.

For det andre: I det siste har jeg tenkt en del på hvordan folk en gang i blant finner på å spørre meg om jeg ikke deler for mye om meg selv på bloggen. Det spørsmålet kommer ofte etter at folk, gjerne helt ut av det blå, ser på meg og sier «…Jeg har lest bloggen din…», og så ser de på meg skikkelig lenge som om de venter på en forklaring. En forklaring på hva, tenker jeg da. Men ja, for all del, snakk med meg om bloggen hvis du vil, altså.

Men det jeg vil frem til er at nei, jeg syns ikke jeg deler for mye på bloggen. Jeg skriver for eksempel ikke om hvor jeg bor, når på dagen jeg er hjemme og hvilke verdisaker jeg eier. Jeg delte mye mer da jeg bodde i Paris, og hele tiden skrev om hva jeg gjorde, hvem jeg gjorde det sammen med, hvor vi var osv. Jeg kunne ikke tenke meg å skrive på samme måte nå som jeg bor i en mindre by med folk mye tettere rundt meg. Jeg har heller aldri skrevet om forholdet mitt med Sindre (har vel knapt nevnt han med navn før), jeg skriver aldri om venner eller familie, jeg kommer aldri til å skrive om jobb, og vel, jeg legger utrolig sjelden ut bilder av meg selv i noen som helst positurer.

Til blogg å være blogg skriver jeg egentlig ikke om noe som helst her.

Jeg skriver om meg selv, og hvordan jeg har det på innsiden og utsiden. Grunnen til at jeg gjør det er vel at jeg aldri har opplevd å få forståelse for noe som helst rundt min egen person før jeg delte åpent hvordan jeg har det på innsiden på internett. Jeg har vokst opp med at folk har spurt meg hvorfor jeg ser så sur ut, at det ser ut som at alle togene har gått fra meg, at jeg burde smile mer – og alle andre varianter av samme tåpelige observasjon. Men når folk vet at jeg har grunner til å ikke smile – så er det ingen som kommenterer det lengre. Jeg har heller aldri opplevd forståelse for hvorfor jeg bruker så lang tid på å bli kjent med og stole på folk, før jeg skrev om at jeg ble mobbet. Eller at jeg aldri fikk et fnugg av forståelse for hvorfor jeg forlater rommet når noen tygger tyggis, før jeg skrev om at jeg er lydsensitiv. Og jeg ser for meg at flere hadde kommentert at jeg har lagt på meg hvis jeg ikke hadde skrevet om det, for det er det samfunnet gjør (men mer om det ved en senere anledning).

Poenget mitt er at det jeg velger å dele om meg selv på internett, handler om deler av meg som jeg ønsker forståelse for, og som jeg vet at folk generelt burde snakke mer om. Og så får de som blogger om hva de gjør og spiser hver dag men aldri om hvordan de har det, fortsette å gjøre det om det er det de vil. Jeg syns bare det er dumt at jeg stadig lar meg påvirke av andre folks meninger om hva jeg burde skrive om og ikke, for jeg tror dette er grunnen til at jeg skriver så sjeldent, men jeg har jo egentlig et utrolig stort behov for å uttrykke meg skriftlig i mye større grad enn hva jeg gjør nå.