Oppskrift: Plommechutney

Broren min har et stort plommetre i hagen, med mer plommer enn hva han og familien klarer å spise. Så i dag for to uker siden var jeg og forsynte meg grovt, uten å egentlig vite hva jeg skulle med drøssevis plommer. Jeg kom hjem med nesten 8 kg plommer, og begynte å google ideer og oppskrifter, for det hadde jo vært litt for dumt å plukke så mye frukt og ikke gjøre noe med det. Jeg endte opp med å legge nesten to liter plommer på sprit – som forhåpentligvis blir en brukbar dessert og likør om en tid, så lagde jeg to forskjellige typer syltetøy/chutney, og enda har jeg nesten to kilo plommer igjen. Det får vel bli en pai eller to en av de nærmeste dagene.
Edit: Jeg skrev dette innlegget for to uker siden, rett etter at jeg var ferdig med plommeprekeveringen, men glemte å publisere det, rett og slett. Resten av plommene brukte jeg til kake/muffins, men det ble ikke så vellykket at jeg gidder å skrive mer om det.

 

Siden jeg ikke brukte eddik vet jeg egentlig ikke om jeg kan kalle det en chutney (?), men jaja, la gå. Jeg tok inspirasjon fra flere forskjellige oppskrifter på nett, men jeg fulgte egentlig ikke noen av dem, og gjorde det veldig til mitt eget, så jeg velger å kalle dette min egen oppskrift:

Plommechutney:

2 liter plommer (uten stein, delt i to)
2 rødløk (finkuttet)
1 grønt eple (i terninger)
1 dl sukrin
4ss honning
1ss pepper
2 ss tørket rosmarin
5cm ingefær (finhakket)
2 store fedd hvitløk (finhakket)
1ts salt

Fremgangsmåte: Ha alle ingrediensene i en stor kjele (ta den kjelen som er større enn den du egentlig tenker at passer, fant jeg ut av), og kok opp. La hele greia putre til den tykner til sirupskonsistens og plommene er helt møre/most.

For å hermetisere, vask syltetøyglass og sett de i ovnen på 100 grader i minst 10 minutter (sett de selvfølgelig ikke inn i varm ovn, men skru på ovnen når du setter de inn…). Hell syltetøyet/chutneyen over på glassene, og skru på lokket med det samme. Glassene er da sterile, og varmen skaper vakuum, slik at du kan oppbevare glassene i lang tid.

Jeg har ikke eksperimentert så mye med hva man kan ha plommechutney til, men det var veldig godt stekt sammen med svinefilet og mozzarellaost, og det skal visst være godt til ost og kjeks også.

Oppskrift: Verdens beste kyllingrett

Herregud, dette er noe av det beste jeg noen gang har smakt. Og ideen til hele retten kom rett fra mitt eget hode? Og det er virkelig egentlig ganske enkelt. Jeg kan å lage mat, faktisk. Må få lov å skryte av meg selv når noe blir så godt som dette her…

 

Du trenger: (Til to)

2 kyllingfileter
2 fedd hvitløk
4 stk sjampinjong
En handfull cherrytomater
En vårløk
Ca 2dl fløte/matfløte
Masse smør
Salt, pepper, rosmarin

Slik gjør du:

Smelt smør i ei stekepanne. Skjær opp hvitløken i tynne skiver, og ha den i smøret. Ha salt, pepper og rosmarin i smøret, og la det «bruse opp» før du legger i kyllingfileten. Krydre på oversiden også. Stek til den får litt farge på begge sider, sett et steketermometer i den tykkeste delen av kjøttet, og legg filetene i en ildfast form. Sett i ovnen på ca. 150-175 grader.

Stek sjampinjongen, skivet, i mer smør (nok smør = mer enn du tror..), og legg etterhvert over i den ildfast forma sammen med kyllingen og cherrytomatene, og strø over vårløken.

Kok ut stekepanna med en halv kopp vann, og ha så i fløten. La dette koke opp til fløten tykner, og smak til med krydder.

La kyllingen steke til steketermometeret viser ca. 68 grader, ta forma ut av ovnen, og la kyllingen hvile noen minutter før servering.

Voilà!

Server hele sulamitten sammen med potet – og vipps så har du en ny yndlingsrett, som ikke koster flesk, og ikke er så altfor komplisert å lage. Jeg tenkte faktisk at wow, dette kunne man faktisk få servert på restaurant, bare anretningen hadde vært litt penere, liksom…

spis

For noen måneder siden skrev jeg et sinna innlegg på facebook om det å spise mat:

Jeg får seriøst ikke til WordPress i dag, og får derfor ikke til å legge ut selve facebookinnlegget her som jeg hadde lyst til.  Det jeg basically skrev om var det at man spiser mat for at det er energi, at man ikke bør fokusere på å «kvitte seg med den», og at det skal være lov å kose seg.

 

Jeg har gått litt rundt meg selv de siste dagene, og føler et behov for å skrive om mat igjen. Her om dagen ble jeg nemlig utsatt for en annen myte – nemlig det at man ikke skal spise etter kl 18 på dagen, for da blir man feit.

Jeg har reflektert og diskutert med meg selv og flere venninner, og kommet frem til at jeg hadde rett i å bli opprørt da jeg fikk denne påstanden slengt i fjeset. Jeg tror jeg lar den ligge foreløbig, men jeg gjengir (med egne ord) hva min venninne Claudia sa: I andre kulturer, f.eks Italia eller Frankrike, spiser de frokost, men sover midt på dagen og spiser treretters middag tidligst kl 21 på kvelden. Du ser sjelden en feit franskmann eller italiener, men det fins mange feite nordmenn – selv om de spiser middagen sin før kl 18.

For hva om man skal være oppe noen timer etter kl 18? Jeg kan godta at det ligger noe i at man ikke bør spise store måltider rett før sengetid (selv om det jo funker fint andre steder i Europa), men hva skal man gjøre da, hvis man ikke har spist etter kl 17.30, men ikke legger seg før 23.30? Det er seks våkne timer uten mat – uten energi – for å trekke en parallell til det jeg skrev om i april. For ikke å glemme de (ideelt sett) åtte timene du skal sove på tom mage. Da er vi oppe i 14 timer uten ny energi, som jeg synes høres litt slitsomt ut.

Altså, jeg er ikke ute etter noe diskusjon om når på døgnet man bør spise. Men det er ikke sant at man blir feit av å spise på kvelden ihvertfall. Man kan bli «feit» av å spise for mye mat, ikke være fysisk aktiv – eller av å gå på medisiner med bivirkninger. Når på dagen du spiser har ingenting med «feitheten» din å gjøre. Kanskje det påvirker søvnkvaliteten din, om noe.

Nei – spis. Spis frokost, spis middag når du vil, og spis kveldsmat om du vil. Kos deg med det du vil. Ta de rette sunne valgene for deg. Gjør det som er rett for deg, og ditt energibehov.

 

 

 

 

Den oppfordringen der var kanskje mest til meg selv enn til noen andre akkurat nå.

Bilder fra Skins/Googlesøk

Blåbærmuffins

Med utgangspunkt i en oppskrift fra Sortedfood.com.

Ingredienser:

• 3 dl havregryn
• 2 dl hvetemel
• 2 dl brunt sukker
• 3 ts bakepulver
• 1 ts vaniljesukker
• 2 egg
• 2,5 dl kulturmelk
• 1,2 dl matolje (jeg brukte hasselnøttolje, faktisk)
• en stor kopp blåbær (bruk ekte bær da, plis. Ikke de grønne fra butikken)

Fremgangsmåte:

Bland det tørre.
Bland det våte.
Bland det våte i det tørre.
Bland i blåbær.

Fordel i muffinsformer (jeg hadde én spiseskje røre i hver lille form).

Stek i ca 18 min på 180 grader. Jeg fikk 26 små muffinser av denne oppskriften. Bruker du større former må du antakeligvis øke steketiden litt.

Sitter her og leser min egen blogg, såklart.

Nam.

 

Om kropp og sånt

I dag oppdaget jeg strekkmerker på kroppen min for første gang. I fire små områder; to på innsiden av hvert lår. Ganske så symmetriske. Faen.

Jeg hadde akkurat kommet til forståelse med meg selv om at det kun er jeg som skal bry meg med hvordan kroppen min ser ut, og at det samfunnsidealet man strekker seg etter, ikke egentlig er så aktuelt. Jeg hadde nylig begynt å spise ordentlig igjen, og godtatt at kroppen min hadde forandret seg. Jeg hadde godtatt at kroppen min er blitt voksen. Jeg hadde til og med godtatt at jeg ikke passer inn i small på BikBok lenger.

For noen uker siden skrev jeg et sinna innlegg på Facebook om mat og spiseforstyrrelser og sånt, hvor jeg nevnte leger som ikke forteller pasientene sine hvordan de kan gå ned i vekt, men bare at de burde gjøre det.

Og så ble jeg jammen meg utsatt for det selv.

En lege – ikke fastlegen min – som insinuerte at jeg burde gå ned i vekt. Fordi jeg har vondt i knærne. (Hallo, man skal være ganske så overvektig for at det skal gå ut over knærne.) Men forteller han meg hvordan jeg kan gjøre det? Nei.

Hvordan skal man egentlig gå ned i vekt?

Hvordan skal man egentlig gå ned i vekt, når man har vært på randen av spiseforstyrrelser like lenge som man har vært deprimert?

Den samme legen har jo også fortalt meg at jeg kan begynne å trene, både for å få opp humøret og for å trene opp de vonde knærne mine. Men forteller han meg hvordan? Nei.  Hvordan trener jeg opp knærne mine?

Hvordan trener jeg, når jeg såvidt har energi til å være våken?

Men det som er da, for svinge litt tilbake til utgangspunktet her. Jeg har lagt på meg litt det siste året. Jeg har lagt på meg siden sist høst, da jeg begynte på antidepressiva. Hm. Det ringer en bjelle.

Så jeg sjekket bivirkningene til antidepressivaen da. Og hva er to av de mest vanlige bivirkningene? Vektøkning, og smerter i ledd. Pling, pling, pling.

Så jeg har altså lagt på meg på grunn av medisiner jeg har fått hos legen, og har vondt i kroppen på grunn av de samme medisinene. Og så mener legen at jeg bør gå ned i vekt, fordi jeg har vondt i kroppen, som han mener er fordi jeg har gått opp i vekt.

Herregud.

Og så for å svinge helt tilbake til utgangspunktet: Jeg har aldri opplevd meg selv som spesielt stor før. Jeg er jo en veldig liten person. Jeg har aldri egentlig syntes at jeg har måttet bli tynnere, selv om jeg har slitt utrolig mye med selvbildet, og plagdes med både spisevegringer og det ene og det andre. Men jeg har aldri hatt noen fortelle meg at jeg er for stor, før.

Jeg har faktisk hatt et ok forhold til selve kroppen min, når jeg tenker meg om. Men jeg har hatt et dårlig forhold til mat. Greit, liksom. Men nå, når noen andre – legen, attpåtil – plutselig har noe å utsette på kroppen min, så har jeg det selv også. Nå kommer jeg bare til å se strekkmerkene.

Jeg trodde på en måte at jeg kunne være fornøyd med meg selv, selv om jeg var blitt litt større. Jeg trodde at samfunnet kunne være fornøyd med kroppen min, fordi den er ganske så helt gjennomsnittlig. Men hvor tynn må jeg bli for at legen skal bli fornøyd?

Tilleggsinfo:
Jeg har en BMI på 27. (Men BMI burde ingen bry seg om lenger.)
Jeg har ei midje på 72cm. (Jeg har faktisk ganske nøyaktig samme kroppsmål som Kim Kardashian, før hun var gravid.)

Når legen gjør feil

I dag insinuerte legen min at jeg kan prøve å gå ned i vekt. Rett etter at jeg fortalte han at jeg bare nylig, i sterkt samarbeid med psykologen, faktisk har begynt å spise normalt igjen.

Faen.

Nei, jeg klarer ikke skrive om det.

Bare. Altså. Jeg er ikke overvektig.

Nå skulle jeg ønske at jeg hadde et bikinibilde eller noe for å vise dere hvor slank jeg liksom er, men siden jeg ikke er særlig komfortabel foran kamera, og heller ikke har noen til å ta slike bilder, så får dere dessverre ikke det.

Legen sa for øvrig ikke stort mer. Siden jeg kommer meg på skolen om dagene, er det visst ikke så nøye hvor sliten jeg er resten av tiden.

Jo, og så avsluttet han med følgende:

«Jeg kan ikke se at du er deprimert, så da er det ikke noe mer jeg kan gjøre.»

Turisme del 1

Jeg tok virkelig meg selv på ordet da jeg sa til meg selv at jeg faktisk må gjøre noe de siste ukene jeg har her, og ikke bare sitte i leiligheta og kope i tre uker før vi reiser hjem. Så mandagen, etter siste lunsj med hele gjengen ( 😦 ), dro Maja, Maren, Camilla og jeg på akvarium, og hilste på 24 hai og en 27 år gammel fisk. Nemo og Dory var også der, men de var så fryktelig lite fotogene… Også var det ikke lov å fiske fisken!

Etter akvariet trosset vi regnet og gikk opp til Trocadero, hvor det på grunn av de høljende tilitersbøttene nesten ikke var folk i det hele tatt. Veldig merkelig å være på et slikt turiststed uten en eneste turist, men det var jo ikke noe gøy likevel, for regnet var både vått og kaldt og lite koselig.

I går kveld var vi på kvempekoselig kort-kveld hos Maja og Maren, hvor jeg ble president én gang, og Victoria viste seg å være en mester i Amerikaner, selv om hun aldri hadde spilt det før.
I dag møtte jeg Maren og Camilla ved Sacre Coeur, og vi tilbragte noen gode timer med å gå rundt på Montmartre og se på både gater og turistsjapper. Men mens vi satt og spiste cupcakesene våre på en benk bak en karusell, så satt det plutselig to menn og pekte og snakket om oss – som ikke var noe koselig i det hele tatt. Den reddet vi oss fra med å etterligne grimasen til hesten på bildet under. Men sola skinte og det var mistenkelig lite turister = fin dag.

Jeg prøvde å ta et bilde av selve kirka, men tok visst en ufrivillig selfie i stedet:

 

Men så spiste vi cupcakes, og gikk hele veien hjem til Maja og Maren i Battignolles, før vi møtte Victoria for å spise snegler og froskelår på en restaurant ved Saint-Michel. Skulle tro turisten i meg har fått overdose nu, men jeg klarer vel litt til.

 

Noen av bildene i dette innlegget har Maren tatt, tusen takk kjære.

I morgen skal vi på La Défense på shopping, og på fredag kommer endelig mamsen og papsen på besøk ❤

Sommerferie, plutselig

Vi er ferdig med eksamen, og har sommerferie. Det regner i Paris, og har gjort det i flere dager nu. Claudia, Mina og Margit reiser hjem til Norge på mandag, som er kjempetrist. Mamma og pappa kommer på besøk om noen dager, og så kommer Henrikke en tur, som blir kjempegøy. Men frem til det er jeg fullstendig tiltaksløs, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Regnet gjør at det ikke akkurat frister å gjøre noe som helst utendørs, og det er så tiltak å skulle bestemme seg for å dra på museum og slikt. Det er tre uker til vi reiser hjem til Norge, og det er egentlig helt greit. Kjenner at jeg er ganske så ferdig med hele Paris for en god stund.

På fredag var det Gateway-avslutning på et utested ved Bastille, og det var vel ingen jeg snakket med som var hverken mer eller mindre fornøyd med denne enn noen av kveldene Gateway har arrangert. Men jaja, var et morsomt vors i alle fall.

Altså, dette er de absolutt kuleste folka jeg noen gang har møtt, og jeg kommer til å savne dere såå mye ❤ Men Tuva mangler på bildet 😦

 

I kveld skulle vi på den asiatiske på Oberkampf og spise med Klamydia en siste gang før de reiser, men så hadde den stengt plutselig, så det ble det ingenting av. Blir lunsj i morgen i stedet da. Og i morgen planlegger jeg å dra på akvarium og se på hai og hvilken fisk som bor i Seinen. (Ikke hai i Seinen da… Men det er en grunn til at jeg ikke ville badet der om jeg hadde blitt utfordret i den her badegreia. Sånn sett bort fra at det er ulovlig også.)

Eksamenståke, hvor?

Jeg er lei av ganske mange ting nu. Jeg er lei av at det tar meg 30, varme minutter å komme meg på skolen hver dag, jeg er lei av at folk på metroen ikke eier folkeskikk, og jeg er lei av at jeg kun møter kjekke menn på metroen – når jeg kun er halvvåken og svetter som en gris på grunn av varmen og mangelen på luft. Jeg er lei av at folk ikke skjønner hva jeg sier, selv når jeg vet at jeg bruker de rette ordene – bare fordi de har en spesiel sjargong på det på akkurat det bakeriet. Jeg er lei av å aldri få til å uttrykke en mening fordi når jeg har noe å si, så får jeg tungekrøll og det høres mer ut som at jeg snakker kinesisk i Italia enn fransk i Frankrike. Jeg er lei av å måtte kjøpe vann i butikken, og når jeg er fri så smaker vannet fra kranen kjempekjipt.

Men mest av alt er jeg lei av at jeg ikke klarer å konsentrere meg om å jobbe med eksamen. Hjelpe meg, det er faktisk bare nå seks dager til muntligen, og åtte dager til jeg er ferdig med hele Gateway. I dag satt jeg og leste fransk historie høyt for meg selv i nesten tre timer da, grammatikken er vanskelig men ikke forferdelig, og jeg er kommet i gang med presentasjonen til muntligen. Så det er ikke krise; det ordner seg nok. Men samtidig så vet jeg at det er så mye mer jeg kunne gjort ut av tiden om jeg bare hadde hatt viljestyrke nok.
Fordi det er så godt med motivasjon, så jeg må bare dele denne medaljen Maren tegnet til meg for min innsats med noe lekse-greier i forrige uke:

 

…og så øver jeg på verb på do, da:

 

Befant meg plutselig på en klesbutikk i dag da jeg gikk fra skolen, og fant ut at det var lurt med litt pre-eksamens-motivasjons-shopping. I anledning min absolutte yndlingsfilm, Mean Girls, sitt 10 årsjubileum i morgen – på en onsdag!!! – så ble det helt tilfeldig litt rosa, hehe.

 

Jo, vi var på kino på lørdag! Claudia hadde så lyst å se «Une Promesse», som i følge IMDb er en fransk film med britiske skuespillere, satt i Tyskland i tiden før og under første verdenskrig. Men i alle dager – mindre handlingsladet film har jeg ikke vært borti. Hele filmen var slik:
Begynnelse – begynnelse – Alan Rickman – begynnelse – krig – Alan Rickman dør – begynnelse – ferdig.
Ingen spenningskurve, og hele filmen var egentlig bare et eneste stort antiklimaks. Vakker film, estetisk sett, men hallo. Hvis man liker kjedelige kostymedramaer er jo dette midt i blinken da. Her er traileren, hvis noen er interessert i å se den:

 

Søndag fant Victoria og jeg ut at vi kanskje burde komme oss litt ut av huset på kveldingen, så vi bestemte oss for å stikke hodet ut døra og bestille en pizza i bakgården. Neida, vi gikk helt ut på fremsida, men så hadde pizzarestauranten plutselig stengt, så da dro vi på en kinesisk restaurant oppi gata, hvor de blant annet hadde dette på menyen:

I det hele og det store er kanskje det der den verste restaurant-opplevelsen jeg har hatt siden jeg kom hit. Da vi spurte pent og hyggelig på fransk om å få en engelsk meny, så kom de med et skittent, sammenklistret A4-ark-opplegg, og da vi etter langt om lenge fikk bestilt og han fikk med seg hva vi ville ha, så fikk Victoria til slutt sin mat, men min kom ikke. Et kvarter etter at hun hadde fått sin, spurte jeg hvor det ble av min, og da var det som om han hadde glemt det. Da maten kom var det ikke det jeg hadde bestilt, og da vi fikk regningen (etter mange stygge blikk fra en annen kelner), kom plutselig en tredje kelner bort til bordet og stilte seg opp og så på oss mens vi tok frem penger, selv om vi ennå ikke egentlig var ferdige å spise. Uff, skal så aldeles ikke tilbake dit.

 

Nei, dette ble bare babling. Også en del av prosjekt Margrete-gjør-alt-annet-enn-å-øve-til-eksamen. Lagde forresten nachos til middag i går, det er vel ingen som trenger oppskriften til det til imorgen? #oppskriftsonsdag

Oppskrift: Grønnsakssuppe

Eller i dette huset kjent som «Wooh-suppe mot sykdom». I kjent Fotballfrue-stil innfører jeg herved ukentlige matoppskrifter på bloggen. Riktignok tviler jeg på om det blir å skje mer enn en gang, men jeg kan da gjøre et forsøk. Kanskje det til og med blir matblogger av meg etterhvert.

Victoria ønsket seg denne suppa i dag, så da ble det slik. Vi spiser jo som kjent veldig sjelden middag hjemme, men det burde vi kanskje innføre oftere, spesielt med tanke på hvor billig det faktisk er. Betalte ca 15€ for alle ingrediensene, tilsvarende 130 norske kroner, og når vi er to personer og det blir mat for flere dager fremover – så er det et ganske OK prisnivå.

---

Dette trenger du:

Champignon – neper – stangselleri – løk – hvitløk – gulrot – potet – kjøtt – krydder – smør

Det som er så fantastisk med å lage grønnsakssuppe, er at alt av mengder kan du bestemme selv. Vi er veldig glade i hvitløk, så jeg brukte vel fem store fedd i dag, og ca en halv vanlig løk. I dag kjøpte jeg gulrot og potet ferdig oppskjært, rett og slett for å spare meg selv for arbeid, men det er jo helt OK når det er rene grønnsaker og det ville kostet meg like mye å kjøpe dem utenom. Som regel er det helt krise å kjøpe kjøtt her i Paris, så jeg velger vanligvis det som ser greit ut og samtidig har et akseptabelt prisnivå. I dag ble det kalv og bacon, og for alt du gjør, ikke kjøp ferdig suppekjøtt. Kjipeste kjøttet jeg har vært borti… Jeg fikk opp øynene for stangselleri under detoxen min i januar, men har faktisk ikke sett det i butikk her før idag. Jeg savner også kålrabi. (Legg forresten merke til det koselige påskekortet på benken som jeg fikk i posten fra mor her om dagen ❤ )

Skjær alt opp i biter…

..og smelt smør (ca to spiseskjeer) i en kasserolle, og brun champignon, hvitløk og kjøttet sammen med pepper i et par minutter. Kjøttet trenger ikke å gjennomsteke.

Ha oppi alle grønnsakene, fyll på med vann, og la trekke under lokk ca en halvtime. Rør rundt og smak til med mer krydder om nødvendig.

Bon appétit!

---

I morgen har jeg fremlegg i kunsthistorie, og egentlig så mistenker jeg meg selv for å kun ha laget dette innlegget som en del av «gjør alt annet enn kunsthistorie»-syndromet jeg har oppdaget i meg selv. Men jeg føler faktisk at jeg på dette tidspunkt har gjort alt jeg kan før fremlegget, så nå får det bare stå til. Skal prøve å legge meg i fornuftig tid i kveld (altså for minus en time siden) slik at jeg kanskje er litt våken i morgen. I dag må jeg ha sett fryktelig trøtt ut; læreren min beordret meg nemlig til å lage sterk kaffe til meg selv før han begynte undervisningen i morges.