I dag kjenner jeg på valget mellom å skrive om en idyllisert versjon av dagen, eller å fortelle om hvordan den faktisk har vært. En enkel variant kunne vært «i dag har jeg vært på skolen og lest hele dagen», og det ville bare halvveis vært løgn – men sannheten er nærmere at jeg har vært på skolen hele dagen, uten å få til å lese noe som helst, og jeg har vært skikkelig sur på meg selv. Hvorfor har jeg i det hele tatt denne diskusjonen med meg selv? Jo, for man har som regel lyst til å fortelle om glansbildeversjonen av seg selv, til og med jeg, i hvert fall nå som jeg har fortalt at det går så bra. Men nei, i lys av hva denne bloggen står for, og ikke minst realismen som jeg egentlig skulle lest om i dag, skal dere få den stygge, usensurerte sannheten, som er at denne dagen har vært en skikkelig dårlig dag.
Vanligvis når jeg har dårlige dager, merker jeg det allerede før jeg står opp, men i dag kom det faktisk snikende i løpet av ettermiddagen. Riktignok forsov jeg meg og fikk det travelt med å rekke det jeg skulle på skolen, og bussen kjørte fra meg akkurat i det jeg kom til busstoppet så jeg måtte stå i kulda og vente på neste – men OK, de tre første timene på skolen var faktisk ganske hyggelige. Så begynte skyene å samle seg. Konsentrasjonen fløy langt vekk og etter hvert dro motivasjonen etter. Jeg fikk et hyggelig avbrekk med en telefon fra ei venninne som roste meg for min iherdige lesing til eksamen, og jeg tenkte at jeg faktisk burde gjøre det da, men det bare gikk ikke. Jeg fikk ikke til. Jeg fikk hodepine, ble sur på boka, ble sur på meg selv fordi jeg ikke får til, blir sur fordi jeg egentlig interesserer meg for stoffet, men ikke makter å lese om det, og irritert for at jeg ikke kan fra før alt jeg skal lære meg nå. Ikke minst har håret mitt vært skikkelig elektrisk og plagsomt hele dagen, og jeg føler meg stygg. På bussen hjemover ble jeg plutselig skikkelig kvalm og det føltes som om jeg begynte å kaldsvette, og alt bare føltes skikkelig dritt.
Nå sitter jeg her, hjemme på sofaen, og tror kanskje jeg faktisk har et angstanfall. Typisk, to dager etter at jeg skrev at jeg ikke har hatt det på lenge. Jeg er kvalm, det føles som om kroppen min vibrerer, jeg klarer ikke å holde en tanke i mer enn fem sekunder før jeg blir distrahert, og det føles som om hodet mitt er milevis unna. Hvis jeg lar det skje, tror jeg at jeg kommer til å begynne å gråte uhemmet. Det hjelper å skrive det ned, kanskje det funker som en måte å trekke meg selv tilbake til virkeligheten på. Grounding, tror jeg at jeg har sett det kalles. Å fokusere på noe annet enn angsten og det som skjer inni en, men å fokusere på noe håndgripelig i stedet. Ord, svart på hvitt på skjermen.
Det er lenge siden jeg har hatt en dårlig dag, og lenge siden jeg har hatt angst. Jeg vet veldig godt at det er helt normalt å ha dårlige dager, men likevel føles det som et nederlag. Det føles som et nederlag at jeg, som liksom skal være så skoleflink, ikke får til å lese til eksamen. Ikke minst føles det som et nederlag ovenfor meg selv at jeg kjefter så mye på meg selv, for jeg har jobbet så hardt i det siste med å ikke gjøre nettopp det. Likevel er det akkurat det jeg har gjort i dag, og det er egentlig det som har gjort denne dagen annerledes. I dag har jeg nemlig sagt til meg selv at jeg ikke er flink nok, at jeg bare burde skjerpe meg, at jeg ikke er fin nok og ikke morsom nok, at jeg burde vært bedre i alt. Men det funker ikke. Man blir ikke bedre på noen måte av å gå rundt og si sånne ting til seg selv. Det vet jeg veldig godt, og det har jeg jobbet hardt med å ikke gjøre de siste månedene. Og det funker faktisk, men tydeligvis ikke i dag.
Jeg tror ikke det har noe for seg å male et glansbilde av en dag som ikke har glitret noe særlig. Det har heller ikke noe for seg å legge det frem som en konkurranse om å ha hatt den dårligste dagen. Derimot tror jeg det kan være fint, og ganske viktig, å anerkjenne hvordan det faktisk har vært. Det som jeg ikke har klart i løpet av dagen, kan jeg derfor gjøre et forsøk på nå i kveld, og si at «denne dagen har ikke vært noe bra, men det går helt fint. Jeg prøver på nytt i morgen».
Margrete Grunnvoll 